31. des. 2014

Oppsummering desember 2014 - mange bøker av norske forfattere

I dag er det plussgrader ute. Det var det ikke da jeg var nede på brygga og tok bildet over 27. desember. Jeg og hundene løp tilbake til huset – jeg med neglesprett. Det er ikke enkelt å få tatt bilder med to hunder – særlig med en erfaring der den ene en gang løp etter sjøfugl ut på isen, og gikk gjennom isen. Heldigvis var det ikke jeg som hadde han med dengang, og heldigvis kom han seg opp selv.
Men til bøkene til jeg har lest i desember; her er en oppsummering av bokomslagene:


Det ble mange i antall, men de aller fleste av bøkene har et lite sideantall. Det er ingen av dem som var over 500 sider. Men som jeg har skrevet mange ganger; bøker med et høyt sideantall er jeg skeptisk til. 
Jeg hatt mange fridager fra jobben i desember pga at jeg måtte ned på oppsamlet avspasseringstid og feriedager før nyttår- I tillegg hadde jeg en forkjølelse i tre uker som gjorde at jeg ikke kunne trene slik jeg hadde planlagt. Det er himmelsk bra å ha tid til så mye lesing selv om noe av fritiden har gått til juleforberedelser.
Det ble mange bøker av norske forfattere utgitt i 2014 pga Bokbloggerprisen; jeg har fått litt å velge mellom selv om jeg vet hvem jeg skal sette på topp. Det er plassene under, 2 -7 som jeg fortsatt er i tvil om.  Heldigvis er det noen dager til jeg skal sende inn listen. Det er mange gode bøker å velge mellom selv om det er mye alvor i norsk litteratur om dagen. Det vil jeg komme tilbake til når jeg skal oppsummere bloggåret 2014.

Under er link til innleggene jeg skrev

30. des. 2014

Tomas Espedal: Mitt privatliv - en fotobok

Bildene over er ikke hentet fra fotoboken til Tomas Espedal – de ble tatt i dag inspirert av hans bok: 

Dagen er i ferd med å våkne, men jeg og hundene har som vanlig vært våkne i mange timer allerede. Det er kanskje siste julen jeg har den ene hunden min – dersom dyrlegen ikke er fornøyd med antibiotika- og kortisonkuren han ble satt på før jul, er de evige jaktmarker neste stopp. Men ennå koser han seg med å sove ved siden av meg i sofaen, har glede av å spise og gå tur.

Julestjerna kjøpte jeg for to år siden fordi den minner meg om barndommens jul – jeg kunne navigere etter den når jeg brukte å gå hjem i vintermørket der vi bodde med nordpolen som neste stopp. Uten et eneste tre som tok bort utsikten og innsikten...Det kommer aldri en trendy julestjerne inn i mitt hus...

Tomas Espedal har gitt ut en fotobok i 2014: Mitt privatliv som jeg har ønsket meg og fikk til jul. Ønsket meg fordi jeg liker hans bøker og fordi jeg liker tanken med å lage en fotobok som det han har gjort.






«Denne boken ville neppe kommet ut om den ikke var signert Tomas Espedal»

Vel tenkte jeg, det skremmer ikke meg fra å ønske meg den. At den kunne ha en  verdi for meg fikk jeg bekreftet da jeg hørte den ble fremsnakket i radioprogram på NRK: 




Ved bruk av private bilder har Tomas Espedal laget en historie. Jeg kjenner igjen det meste fra bøkene hans. Hans bøker gir mening for meg å lese. Det gjelder også fotoboken. Igjen blander han sjangere. Mange temaer; som sorg, det å flytte, reise og skrive. 

Fotoboken er den første boken jeg har kjøpt; de fire andre jeg har lest av han lånte jeg av biblioteket. Men det er bøker en fint kan lese flere ganger, derfor har jeg et mål om å kjøpe dem. Fotoboken er heller ingen bok en leser en gang.

For å illustrere hvordan boken på 135 sider med et bilde pr side og tekst under er, har jeg valgt ut to bilder:

Tomas Espedal ble alenefar for to jenter etter at barnas mor døde. Han flyttet inn til dem i huset på Ask. Det var i dette huset han skrev bøkene Dagbok, Brev, Gå og Imot kunsten; de tre siste har jeg lest. Han trengte pengene for å forsørge seg selv og jentene. Seks år fikk de bo der før de måtte flytte. Denne delen av liver er illustrert med flere bilder.

Det første bildet jeg har valgt ut er dette:


Teksten til bildet er:

«Huset forlatt og dødt. Kveld. Høst...Huset skulle selges. Han som ville selge huset, fikk ikke solgt det, huset ble stående tomt, og langsomt døde det; jeg klarte ikke å synes det var trist. Jeg var blitt vant til å flytte, og til at mennesker og hus døde.

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg savner ikke de døde. Jeg savner de som lever, de som er flyttet og er borte på den vanskeligste måten»

Det andre bildet jeg har valgt ut er fra et hotellrom i Paris:

Teksten til bildet: 


«Skrivebordet i vinduet på Hotel Baudin...Henri Michaux skriver at forfatteren er en sengeliggende idrettsmann. Det er ikke helt nøyaktig, i min verden er forfatteren en sengeliggende arbeider.»


29. des. 2014

Min Kamp 4 (My Struggle: Book Four ) av Karl Ove Knausgård - mye å le av, men også en del jeg ble trist av å lese om


«Etter tre år på gymnaset i Kristiansand reiser Karl Ove til Nord-Norge som lærervikar. Han møter en ny verden, og bærer med seg erfaringer han ikke selv forstår. Romanen skriver frem en ung manns ufordervete grandiositet og selvpåførte ydmykelser, oppriktigheten og umodenheten og hungeren etter eksistensiell og seksuell forløsning.»

Jeg har lest romanen mer sammenhengende enn jeg har gjort med andre romaner på lang tid. Romanen på 473 sider er lettlest som nr 1-4 har vært, og som de andre fire har jeg kjøpt boken. 

Jeg er helt imponert hvordan alt flyter. Det er bare å la øynene danse over bokstavene – aldri må jeg lese en setning om igjen for å få med meg innholdet.

Romanen handler om det året han hadde i Nord-Norge, men også tilbakeblikk på de to siste årene i Kristiansand før han reiste dit. Planen til Knausgård er å jobbe som lærer i et år, legge seg opp penger for deretter å bli forfatter på heltid. Han forteller om årene fra var seksten til han var nitten år. Jeg har ledd en del, og dette gjelder særlig hans store ønske om å debutere seksuelt og de situasjonene han kommer opp i og tankene hans rundt tema. Men etterhvert kjente jeg at jeg ble litt trist. Og det var pga alkoholen han helte i seg. Det å drikke var for han frihet. Men hvordan kan alkohol i slike mengder gi noen frihet. I russetiden begynte han også å bruke andre rusmidler.

Vel, jeg er ingen snerpehøne, men jeg ble helt svett av drikkingen. At han har overlevd disse årene er for meg en gåte. Da er det ikke hyppigheten jeg tenker på, men volumet hver gang han drakk. Det er også denne tiden faren begynner å drikke for alvor.

Men for all del; jeg synes romanen som de andre tre, er en god og lesverdig bok. Så får det være at en del mener, som tenåringen sa til meg når jeg fortalte om noe av det han skrev om, at Karl Ove Knausgård:

«Må være sykt selvopptatt for å skrive om seg selv så mye


Selvopptatt eller ikke; jeg skal helt klart lese de siste to; bøkene står i bokhylla og målet er å lese de i 2015. Det må jeg klare selv om nr 6 er en murstein. 

27. des. 2014

Inn i elden av Aina Basso - en god roman med de dramatiske hekseprosessene i Finnmark som bakteppe.


«Aina Basso(f. 1979) kjem frå Giske. Ho debuterte i 2008 med ungdomsromanen Ingen må vite. I 2010 følgde ho opp med ein roman for vaksne, Fange 59. Taterpige. I 2012 kom ungdomsromanen Inn i elden, som vart nominert til Brageprisen og Nordisk Råds Pris for beste barne- og ungdomsbok 2013. Basso er utdanna historikar og bur i Oslo."



«Båla flamma opp, og det var trollkvinnene dei brende,ei etter ei lokka fram ifra skuggane.

Det var ei pine å sjå brannane på nært hald. Om luktene var grufulle i streif på avstand, var dei motbydelege når ein kom tett på og stod midt i røykdrivet. Lukta av brent hår kunne ein halde ut, lukta av steikt kjøt og flesk det same. Men negler og galle og tarmar som brenn, gir ein uuthaldeleg stank, det var så ein ville kaste seg i havet for å kome unna.

Vi var fleire som hadde reist over for å sjå på bålet. Vi heldt klutar for nasen, og eg kneip att auga. Eg ville sjå minst muleg, heist ville eg ikkje sjå eller høyre i det heile,men det underlege var at dess hardare eg kneip att og nekta sjå, dess klarare og meir tydeleg såg eg alt for mitt indre. Det var som om bileta nekta å halde seg ute.

Eg såg kroppar som vreid seg i smerte og eld, eg såg gapande munnar og væskande auge, eg såg alt, og ingenting ville eg sjå, men viljen min var ikkje sterk nok,det var nokon andre som heldt tyglane til syna eg fekk.»

Sitatet er fra romanen Inn i elden av Aina Basso utgitt i 2012 som har de dramatiske hekseprosessene i Finnmark som bakteppe. Den har stått lenge på en liste jeg har laget over bøker jeg ønsker å lese. Listen er redigert mange ganger og mange bøker er fjernet, få er kommet til, men romanen har ikke blitt fjernet. Inn i elden er på 220 sider er lånt av biblioteket, og den var like god som jeg forventet.


« I tiåra frå 1620 og utover blei i alt 80 ”trollkvinner” dømde til døden på bålet i Finnmark. I denne romanen møter vi to unge jenter som hamnar på kvar si side i denne utrulege og skremmande delen av norsk historie.

Romanen har to parallelle forteljarar, den velståande Dorothe frå København og den fattige Elen, som er dotter av ei ”klok kone” i Finnmark. 16 år gammal blir Dorothe gifta bort til ein mykje eldre mann og drar med han til Vardø, der Dorothes og Elens liv kryssast på dramatisk vis. Gjennom dei to like gamle, men svært ulike jentene, får vi ei levande og poetisk skildring av å vere på veg inn i vaksenverda, og av ei fjern fortid med både parallellar og sterke kontrastar til vår eiga.

Boka er nominert til Nordisk Råds Pris for beste barne- og ungdomsbok 2013.»

Jeg vokste opp i Finnmark, og på øya jeg vokste opp, Sørøya, nærmere bestemt på Hasvåg Tingsted, ble det også henrettet og brent mennesker som man mente drev med trolldom. Det var en av årsakene til at jeg ønsket å lese romanen. Men det var ikke bare kvinner som ble brent i disse prosessene; her er link til historien om Quiwe Baardsen – sitat fra historien:

«Det hadde seg slik at en fiskerkone hadde bedt om hjelp til å få god medvind til mannen sin, Oluff Ørjesen, som var i Hasvåg på Sørøya i Finnmark for å levere fiskefangsten sin. Hun betalte Quiwe for å lage god bør slik at mannen kunne komme raskt hjem over havet. Isteden endte det tragisk. Oluff Ørjesen kom aldri hjem igjen, og det gjorde heller ikke de fire andre fiskerne om bord i skuta.

Quiwe Baardsen fikk skylden og ble i tråd med datidens rettspraksis anklaget for trolldom. I rettsforhøret forklarte han forliset med at med at han fikk mer vind enn han hadde bedt om.»

Gislefoss & Co kan være glad de ikke levde i den tiden stakkars Qiuwe levde i. Tenker også at virksomheten som Märtha Louise & Co driver ikke hadde vært noen heldig næringsvei å gi seg inn på.

Uansett; romanen til Aina Basso kan anbefales for de som ennå ikke har lest den. Den er interessant og inneholder den forventede dramatikk som temaet i romanen tilsier at den må inneholde. Hun klarer å få frem hvordan denne tiden var; ikke minst for de som var i faresonen for møtet med rekvedbålene. Men også det å være 16 år, bli giftet bort for å ende opp i det værharde Øst Finnmark der ektefellen din er en av de som har ansvaret for å straffe de «skyldige».


Under er to bilder jeg har lagt til med tillatelse fra Anne Olsen-Ryum. På Hasvik foto.com finner du flere bilder hun har tatt. Hun er også å finne på Facebook. Det ene bildet har hun kalt A beautiful sunday – Hasvåg (Tingsted) i vinterdrakt. Det andre bildet av skarven har hun kalt Watching – se bildet av skarven på bokomslaget . Hvorfor den er med får du vite om du leser romanen. 



26. des. 2014

Harpesang av Levi Henriksen - igjen en god roman, denne gangen med en lysere grunntone og mer humor

«Jeg var hjemme. Jeg var framme. Jeg hadde i hvertfall én gang i livet kommet så nær som mulig den tidløsheten som all stor kunst har i seg, dette underlige som gjør at fargene på et maleri, setningene i en bok, melodilinjene i en sang aldri får noe forslitt og oppbrukt over seg.»

Romanene jeg tidligere har lest skrevet av Levi Henriksen har overhodet ikke vært dystre. Men "grunntonen" i romanen Harpesang av Levi Henriksen synes jeg er annerledes enn de to foregående romanene jeg har lest av han – lysere og med mer humor. Romanen ble utgitt i 2014, er på 322 sider, og jeg har lånt den av biblioteket. En roman man fristes til å sitere mye fra. 

Handlingen foregår i Skogli ved Kongsvinger; et kjent sted fra hans romaner. Men denne gangen er ikke hovedpersonen Jim Gystad oppvokst i bygda. Han er plateprodusent som holder til i Oslo. 

Det er vår i Kongsvinger. Jim er i en barndåp i Vinger Kirke. Det er sønnen til Malling som skal døpes. Bakfull og fyllesyk sitter Jim i kirkebenken og da får han høre musikk som mer eller mindre kommer over han som en tsunami:

«Da ieg vred på hodet, hadde de tre søsknene reist seg fra benken, og det var noe med posituren som fikk meg til å tenke på et av de tøffeste rockefotografiene som finnes. Bildet er tatt i Oakland, California i 1970 og viser hvordan Creedence Clearwater Revival ble møtt av publikum da de var på sitt aller beste. Fotografen har stått bak på scenen og tatt bildet ut over det bølgende folkehavet. Blant alle de oppglødde fjesene, de oppstrakte hendene og tett sammenflettede kroppene er det tre jenter som stikker seg ut. De rager flere hoder over alle andre, og sannsynligvis må de sitte på noens skuldre, men jeg har alltid likt å tro at de blir båret opp og fram av evnen til å la seg fullstendig oppsluke av musikken. Søsknene Thorsen kneiste ikke like vellystig med nakkene, men ansiktene deres brant med en tilsvarende glød. John Fogerty ser ut til å være fullstendig komfortabel i sin rolle og holder venstrehanda løftet som om han vil lyse en velsignelse over forsamlingen, mens presten i Vinger kirke derimot fikk noe brydd over seg. Hennes forsøk på å lede menigheten igjennom den nye versjonen av Fader vår ga meg følelsen av å følge en tv-sending der lyd og bilde ikke var synkronisert. Det var prestens lepper jeg så bevege seg, men det var stemmene til de tre søsknene jeg hørte.»

Her er bildet jeg antar Jim tenker på:



De tre syngende søsken Thorsen: Maria, Timoteus og Tulla er 80 år, og har engang vært kjente artister med kristen bakgrunn: pinsemenigheten. De har  bl a har turnert i USA med sin musikk. Men menigheten i Eben Ezer anså deres utvikling som ugudelig, og de ble ansett som frafalne sjeler.


«Etter dette er Jims liv egentlig bare fylt av én ting: Han vil vekke sangen til live hos De Syngende Søsknene Thorsen. Han blir satt på de vanskeligste prøver.
Og det vanskeligste av alt: å bringe kjærligheten tilbake i livet deres igjen.»

Levi Henriksen er, i tillegg til å være forfatter, journalist og musiker, låtskriver og tekstforfatter. I Harpesang har han tatt i bruk dette spekteret av kompetanse.

«Den stillferdige måten historien ble fortalt på, minnet meg om hvordan de virkelige gode musikerne kan få en sang til å henge sammen gjennom underfortelle den. De musikerne som har mest å si, er de som lager minst vesen av seg.»

Det er ikke bare Jim som lar seg begeistre. Her er hvordan Malling beskriver musikken til søsknene Thorsen: 

«Keith Richards sa at rock’n roll treffer deg fra halsen og ned. Jeg lurer på hva han ville sagt om denne musikken? Den er hel på en merkelig skakkjørt måte. Søstrene har noe med den samme tilnærmingen, innlevelsen- eller i mangel av et bedre ord – sjelen – som de beste tatersangerne. De gir meg en tilsvarende følelse av å lytte til noe gjenkjennelig, noe som har vært i livet vårt fra før vi ble født, slik som fjordene, skogene og fjellene. Samtidig er det noe merkelig eksotisk over måten sangen blir fremført på.»

Søsknene Thorsen er ingen hengehoder – de bærer alderen godt – også i klesveien:

«Jeg tenkte at søstrene hadde en egen evne til å kle seg for onsdag og søndag samtidig.»

Her er bilen de kjører rundt i - en Opel Kaptein 1956-modell: 



Men det er Timoteus som blir en hard nøtt å knekke. Han har ikke kommet over sin ungdoms kjærlighet. Det at huset de bor i må selges gjør ikke han mer imøtekommende. Situasjoner som oppstår pga hans personlighet er det som skaper humoren.


 Levi Henriksen har skrevet en god roman. Jeg har latt meg begeistre igjen.

23. des. 2014

Besøk hos Solan og Ludvig på lille julaften - fra Guttene på broen av Kjell Aukrust


En smakebit fra Juleflammen i boken Guttene på broen av Kjell Aukrust - jeg har Kjell Aukrusts samlede verker i bokhylla:

«Det gikk flere dager før Solan Gundersen var tilsnakkende etter juletrehandelen. Først etter påfyll av en julegløgg lille juleaften, tødde han oppatt...

Tenker at det er en del voksne som gleder seg til at dagen skal gå mot kveld:

Pånytt grep Solan Gundersen til julegløggen:    Aha! Denne kanelsmaken var da aldeles fortreffelig. Han skulle sannelig spandere på seg en førjuls-cigar også. Kunne sagtens trenge en liten oppmuntring Solan Gundersen, foreldreløs som han var foran alle høytider. Merkelig forresten hvordan menneskene er opptatt av hverandre i den 52. uka i desember? Hvorfor ikke året rundt?

-      Blir vel for dyrt, hostet Ludvig inni cigarrøken. «



Så var det de små og engstelige da; Ludvig som mener at det kan bli en stusselig desember uten juletre, er blitt så glad i juleevangeliet:

«Det hadde en slik vakker åpning. Herr Gundersen måtte virkelig unnskylde, men når Ludvig satt bakerst i Alvdal kirke julekvelden, og sognepresten leste evangeliet med juletrelys i brilleglassene, og det var kaldt og stjerneklart ute, da så Ludvig for seg Betlehemstjernen han, og krybbe og stall og koselig esel under halmtak og vise menn fra Østerdalen.»



Men julen er undringens tid for de små, som gjør at julen får et magisk skjær over seg, og en ting hadde Ludvig lurt på lenge:

«Denne julekvelden, hvor alle klappet i hendene, var gode og snille mot hverandre og brente levende lys:


Hvor ble det av denne juleflammen når man blåste den ut – julenatten?»


22. des. 2014

Solsnu (December solstice) 2014


I natt snudde sola. Men ifølge det Knut Jørgen Røed Ødegaard sier til Dagbladet må vi ennå vente noen dager før morgenene blir lysere. Det får så være – for meg er solsnu den beste dagen i hele året. 

I dag var det perlemorskyer på ettermiddagen. Dessverre var jeg ikke hjemme og kunne ta bilder. Men jeg hadde en som tok noen bilder som jeg har fått lov til å bruke.





21. des. 2014

Vinternoveller av Ingvild H. Rishøi - en av Norges beste forfattere for tiden er min mening


Jeg mener at Invild H. Rishøi med novellesamlingen Vinternoveller utgitt i 2014, viser at hun er en av Norges beste forfattere for tiden. I utgangspunktet har hun bevist det ved å få Brageprisen for boken. Men jeg skriver nå det jf at det ikke er alltid at en prisbelønt bok faller i smak hos meg. Boken inneholder tre noveller fordelt på 129 sider.

Slik starter boken – fra novellen Vi kan ikke hjelpe alle:

«A L E X A  T I S S E R  PÅ S E G når vi kommer til Linderud. Vi skulle gå
helt hjem, hun var jo enig i det, det er ingen vits i å bruke penger
på fem bussholdeplasser. Men nå er vi bare litt forbi senteret, vi
er ikke halveis engang.
   Jeg spurte jo om det var greit å gå. Og hun klatra opp på
barnehageporten og åpna kjettingen og sa ja da mamma.
  Nå sier hun ingenting, men hun begynner å gå. Bredt med beina,
og jeg veit hun fryser. Det er jo desember. Refleksen hennes dingler
under boblejakka.
   Seksti minus førtifem er femten. Femten kroner igjen.»

Jeg skrev, veldig dramatisk, i innlegget:


at jeg følte med som truffet av lynet. Hva skal jeg skrive nå har jeg tenkt mye på. Det jeg skriver blir så lite sammenlignet med leseopplevelsen jeg har hatt. 

Det er til tider så hjerteskjærende å lese. Innholdet og hvordan forfatteren bygger opp historiene. Litt etter litt får vi vite ting om hva som har skjedd og det driver deg fremover. Presist språk – ikke et ord for mye.

Novellene handler bl a om ensomhet, for stort ansvar, svik – ikke minst av voksne mot barn. Men også kjærlighet.  Heldigvis har hun skrevet inn den lille ventilen av håp ved slutten av hver novelle. Å forlate historiene uten denne ventilen, hadde vært hjerterått mot meg. Hun har lyttet til moren sin som jeg refererte til i innlegg nevnt ovenfor.

Boken starter med novellen Vi kan ikke hjelpe alle, om en ung alenemor for en jente på fem år. Alexia. En barnefar som har sviktet datteren sin. En liten jente som allerede har forstått mye av hvordan ting henger sammen. Som føler ansvar for moren sin.

Så setter forfatteren meg på en ny prøve. I novellen Riktig Thomas møter vi en barnefar som forsøker å ta ansvar. Men han har en fortid som gjør at dette er vanskelig. Under oppveksten ble han «dukket» av en far – dette tok fra Thomas all selvtillit. Som gjør at han opplever alt som angrep fra andre mennesker. Han har begynt å bruke ordet «hvorfor» når han opplever slik angrep, som her under et fengselsopphold:

«Og neste gang det var innlåsning var jeg klar, inn på cella, ropte
betjenten, det var han lille lyse, jeg sto på
 gangen og prata inn til
naboen, jeg hørte skrittene og klirringa, dør etter dør smalt igjen.
Jeg vendte ryggen til betjenten og kikka ned på håndbaken min.
- Øy! sa han. - Kristiansen! Inn på cella!
Jeg snudde meg. Bak han lå gangen, lang og tom og grønn.
- Hvorfor sier du det på den måten? spurte jeg.
- Hva? sa han.
- Jeg er ikke en hund, sa jeg.
Så gikk jeg inn på cella.
Og jeg var ikke stressa og ikke sint. Jeg følte meg ikke kvælt.
Hvorfor.
Det er det beste svaret.
Det tvinger folk til å se inn i seg sjøl. Og det de ser der, er det
ikke alltid de liker. Da blir de stille en stund.»

Men hadde jeg ikke vært satt ut før, så ble jeg det av å lese den siste novellen: Søsken. Om en 17 åring som rømmer hjemmefra med småsøsknene sine med Valdres-ekspressen i vinterkulda. Målet er en hytte hun har vært på sammen med en klassevenninne. For henne er dette eneste løsning. Hun må ta vare på søsknene sine. Som hun alltid har gjort. Men det siste året har hun freaka ut bl a pga for stort ansvar. Det har resultert i et brev om at hun må flytte ut av hjemmet – nå er det hun som er problemet:

«Og nå begynner hodet mitt å dunke. Av den måten de skriver på,
jeg veit jo godt hvordan det blei, men de skriver så det høres helt
annerledes ut, men nå er hjernen min ikke hjernen min, den er
som et dyr nå, og jeg liker ikke det, for jeg må tenke klart, jeg må
tenke som Cecilie sa, du er sa logisk i hodet. Men tenk om vi er etterlyst
på radio. Tenk om bussjåføren har hørt det. Og jeg veit hva
han gjør da, men dette, det er ikke logikk, det er fantasi. Men tenk
om han har hørt om oss og ringer noen og sier jeg har to barn og en
ungjente her dere her sjekke ut, og jeg veit hva som vil skje da, jeg
vil bli feid vekk, for sånn er systemet, hennes egne behov må settes
i fokus, og hvis man reiser seg og går, så er det bare enda en ting
de skriver opp, sliter med impulskontroll, lite vilje til samarbeid, men
jeg veit hva som vil skje hvis jeg forsvinner, Mia og Mikael kommer
til å bli helt stille og så kommer de til å bli narkomane, og nå
blir hendene mine varme, de blir store, nå vil jeg bli kvitt noe eller
kaste opp, men jeg kan ikke, for jeg må sitte stille her, og dette er
bare fantasier, det er jo det, men det er sant at brevet kom, det la
der, og det er sant at det var min skyld, men det er fortida, det der
er fortida og jeg må tenke framover nå, men da må jeg gjøre noe,
for det renner gift gjennom kroppen nå, og tankene blir ødelagt av
det, jeg må røre på meg.»


Jeg kan garantere deg at du ikke angrer på å lese novellene selv om det er hardt imens det står på. Det ble en del hulking og snufsing fra min side...

Det er Gyldendal som har utgitt boken og jeg har lånt den av biblioteket. 


For Vinternoveller fikk Ingvild H. Rishøi Brageprisen – sitat fra pressemeldingen:

«Ingvild H. Rishøis Vinternoveller består av tre fortellinger om mennesker som kjemper med seg selv og en tøff hverdag mens de drømmer om en enklere morgendag. Selv om livssituasjonene til hovedpersonene skiller seg markant fra hverandre, er alle novellene gjennomstrømmet av den samme forståelsen og empatien. Rishøi skriver med dyp psykologisk innsikt og et skarpt blikk for de sosiale betingelsene som preger Oslos østlige drabantbyer, området der novellene utspiller seg. Språket er presist og ujålete på samme tid, og usedvanlig godt avstemt karakterene og miljøet. Kjærlighet er et gjennomgangstema i Vinternoveller, mot er et annet. Som forteller har Rishøi begge deler i rikt monn: Hun utviser stor omsorg for menneskene hun har gitt litterært liv, og hun tør å gi dem en hjelpende hånd når de trenger det som mest.»

19. des. 2014

Pusteproblem av Marita Liabø - en roman med en hovedperson som provoserte meg

Å lese romanen Pusteproblem av Marita Liabø utgitt i 2014 på 279 sider, var ingen lystreise. Anbefales ikke for dem som vil at bøker bare skal være kos og hygge. 

Jeg var litt i tvil om jeg skulle lese videre etter å ha lest begynnelsen. Hovedpersonen Hedda provoserer meg. Dessverre kjenner jeg ingen sympati med den situasjonen hun er i. Den er selvvalgt. Men ungene hennes har ikke valgt denne situasjonen; de er født inn i den.

Men jeg har den holdningen at bøker ikke bare skal være kos jf at livet i seg selv ikke er noen lystreise. Så innimellom vil jeg utfordre meg selv. Etterhvert som jeg leste kunne jeg ikke slutte – måtte ha med meg hele romanen. Og jeg angrer ikke på at jeg leste den selv om hovedpersonen Hedda var utfordrende å forholde seg til. 

«MARITA LIABØ (f. 1971) debuterte med romanen Tempus fugit (Eide) i 1999, og har skrive ei rekkje bøker og antologibidrag for vaksne og barn. Ho arbeider som fjernsynstekstar for NRK, og var tidlegare spaltist i Dagbladet og Dag og Tid.»



Foto: Tove Breistein


«Hedda skal tilbake på jobb etter sommarferien. Det skal bli ein fin haust. Ho skal vere full av energi og pågangsmot. Ho skal glede seg over alt ho har. Ho har eit godt forhold til kollegaer, og eit godt familieliv. Ho er ennå ung. Ho ser bra ut. Og ho drikk vel ikkje meir enn folk flest?

I Pusteproblem følgjer vi ei kvinne som er i ferd med å miste kontrollen over livet sitt, som svik seg sjølv og dei ho er glad i. Marita Liabø skriv overtydande og nådelaust om lyst, skam og sjølvbedrag.»

Det synes jeg er en god presentasjon av romanen, med ett unntak: jeg mener at Hedda har mistet kontrollen over livet sitt allerede når vi møter henne. Det forstår en når en beveger seg inn i Heddas liv noen dager på senhøsten.

Hedda er gift med filmregissøren Jostein. Han er mye ute og reiser i jobben, og Hedda er mye alene med de fire barna: Solfrid, som går i andre klasse på barneskolen, Jon og to tvillinger som går i barnehagen. Tvillingene på tre år er yngst.

Hedda er lektor på en videregående skole. Ikke bare har hun hatt et seksuelt forhold til en kollega, Fredrik, men etterhvert lar hun seg friste til en kvikkas med en av elevene. Også naboen Daniel har hun sopt over. Selv om hun påstår at hun elsker Jostein.

Hedda elsker ungene sine. I hvertfall sier hun det. Men etterhvert lurer jeg veldig på om hun ikke elsker seg selv langt høyere. Ikke bare lurer, det er min konklusjon. Hun drømmer om flere barn, elsker å føde dem; en verdensmester i å føde. Men så blir de større: som Jon. Som hun lar gå et helt døgn med brudd i hånden. Men Solfrid som er eldst og sanser at ting ikke henger sammen og reagerer, er et større problem for Hedda å forholde seg til.

Familien bor i en trang byleilighet i Oslo.  Livet med ungene er et kaos. Dette kaoset demper hun med alkohol. Når ungene har lagt seg kommer vinkartongen frem. Når hun våkner opp om morgenen er formen deretter. Når hun er ute med kolleger tar det helt av; hun drikker seg fra sans og samling.

Når jeg leser denne boken kommer tankene på Odd Børretzens måker som skriker: Skal ha! Skal ha! 

Det som provoserer meg er at Hedda skal ha en familie. Mange barn. Hun ønsker seg flere barn enn hun har nå. Som det bare skal være kos med. Helst babyer som hun kan gi pupp til. Men unger vokser til og  krever mer jo eldre de blir. Ikke minst mer plass. Det virker som om hun tenker; obs! - det er det ingen som har fortalt meg! Yrket som Jostein har, som krever at han reiser mye, er ingen ukjent faktor for henne. Hun vil bo i byen der det er nært til utelivet. Samtidig klager hun over hvor farlig det er for barn å bo slik de gjør. Hun har behov for fred og ro. Mener at familien ikke stiller tilstrekkelig opp for henne slik at hun kan få det livet hun ønsker. Vil ta seg godt ut slik at hun kan få beundrende blikk. Er på evig jakt etter sex med tilfeldige. 

Ønsker og behov henger ikke i hop med det livet Hedda selv har lagt opp til. Hun tar ikke ansvar for eget liv, og ikke for ungene hun har fått. Det er vondt å lese hvordan de har det. Heldigvis har de mennesker som etterhvert ser hvordan ting er. Ikke minst naboen i etasjen over. 

Hvordan det går med Hedda og familien? Les boken så får du vite det. Jeg var spent på slutten. Jeg tror at det var smart av forfatteren å avslutte boken slik hun har gjort. Boken har jeg lånt av biblioteket.


«Tidsklemme. Sjølvrealisering. Jag etter lykke. Kanskje er dette moteord, kanskje har dei kome for å bli. Sikkert er det i alle fall at dette er noko mange kan kjenne seg igjen i, og i Marita Liabø sin nye roman, "Pusteproblem", er dette nokre av stikkorda som går igjen.


Hovudpersonen i boka er så langt unna glitrande sukkersøte rosablogg-mødre og kjernesunne husmødrer ein kjem, og det er frigjerande å lese, sjølv om det litt etter litt skal vise seg at det er noko ròtent og skittent her, på fleire måtar.»