12. des. 2014

Sju dagar i august - en god roman av Brit Bildøen utgitt i 2014

Det er som det er ellers i samfunnet: det er de som skriker høyest som får mest oppmerksomhet. Men om det er de en bør lytte til, det kan diskuteres. Slik er det også med forfattere.

Berit Bildøen var en forfatter som var helt ukjent for meg helt til jeg fant og leste romanen hun ga ut i 2014: Sju dagar i august. Men Brit Bildøen har gitt ut mange bøker, også prisbelønte bøker, og bøker som er nominert til priser. Her er link til Samlagets presentasjon av forfatteren  som starter slik:

«BRIT BILDØEN (f. 1962) er forfattar og forlagskonsulent. Ho debuterte i 1991 med diktsamlinga Bilde av menn, og har sidan gitt ut barnebøker, gjendiktingar, romanar og essay.»



Foto: Tove K. Breistein. Samlaget

Det er ingen tvil at Bokbloggerprisen 2015 har fått opp mitt fokus mot norske forfattere. Det er mange gode bøker som drukner i bestselgerne. Dessverre. Sju dagar i august av Brit Bildøen virker å være en av dem. Det er det ingen grunn til synes jeg etter å ha lest den. Romanen er på 208 sider og jeg har lånt den av biblioteket.

Sju dagar i august har fått gode anmeldelser av kritikerne. Samlaget har sitert fra anmeldelsene her og her er Anne Merethe K. Prinos (Aftenposten)

"Noe av det fineste med romanen er at den klarer å ta opp i seg så mange aktuelle hendelser og trekk ved samtiden uten at det virker forsert. Ved å legge handlingen et lite stykke frem i tid kan Bildøen med sin enkle, pregnante stil skrive helt tilforlatelig om å miste et barn på Utøya. Det samme gjelder fremstillingen av en tilværelse der uvær og oversvømmelser er gått fra å være ekstreme til det normale. Som en av bipersonene sier det: ´Dødsangsten får oss til å avvise faren, fortrenge det opplagde, justere oppfatninga vår om kva som er naturleg, og kva som er rett. Vi vil eigentleg berre ha det godt.´Jeg er redd det er en skremmende treffsikker diagnose."

Det er Sofie som mistet sitt eneste barn, Marie, på Utøya for åtte år siden. Hun er avdelingsleder på det nybygde Munch-museet i Bjørvika. Hun er gift med Otto som er leder for From, Foreningen for romfolket. Han har en sønn fra tidligere ekteskap som er flyttet til Australia.

Vi følger ekteparet syv dager i august. Frem til nå har de holdt sorgen i sjakk på sin måte. Men hendelsene disse dagene, som hver for seg ikke er alvorlig, gjør at sorgen endrer karakter og kommer opp til overflaten igjen. Som en elv som har fått større vannføring og får nytt elveløp. 

Det er tungt å lese når Sofie og Otto tenker tilbake til terrordagen 22.juli 2011, og de etterfølgende dagene, ukene, årene.  Hver og en av oss har noe vi kan tenke tilbake til selv om vi ikke ble direkte berørt. Bildene som kommer opp i hodet, inkl hvor jeg var den dagen, hva jeg tenkte da den første meldingen kom, tanker rundt hvordan de etterlatte måtte ha det osv. Små ting som at jeg fortsatt reagerer på – ord som misbrukes: f eks når journalister slenger ut ord som katastrofe om tap på en idrettsarena.

Selv om boka ikke er overstrødd med dette tema, bare av og til kommer det frem som en forklaring på hvorfor Sofie og Otto lever slik de gjør, tenker som de gjør, treffer denne stillferdige boken meg på en helt spesiell måte. Som dette tilbakeblikket om at de var redd for at fjortenåringen skulle bli forkjølet pga regnværet dagen før katastrofedagen:

«Dei hadde sendt Marie av garde dagen for. Jenta med den altfor store ryggsekken. Ho bar den tunge sekken som om den romma alt ho var i ferd med å bli. Alt dette bar ho stolt ut av syne. Ho var for ung til å dra, men hadde hatt så lyst. Ho skulle vere med to venninner som var eldre enn henne. Dei skulle ligge i telt. Det skulle vere trygt. Den første dagen hadde Sofie og Otto engsta seg konstant, særleg under det kraftige regnvéret på torsdagskvelden. Det går bra! Marie hadde ledd i telefonen. Dette går bra, eg har støvlar, no begynner konserten, ha det!»


Men mest handler romanen om sju dager i august åtte år etter. Vi følger dem dag for dag. Et flåttbitt Sofie har fått som gjør Otto bekymret, det samme gjelder  bekymring for sønnen. Middager de deltar i. Venninnen og kollegaen Karen som ble forbigått da Sofie ble ansatt som avdelingsleder.  En flomkatastofe som gjør at det som skjedde for åtte år siden kommer nærmere. Sorgen som får ny styrke. Det ligger en spenning om hvordan det skal gå med Sofie og Otto. Særlig når vi får vite om tekstmeldinger som er gått mellom Karen og Otto. Er det som skjer «tuen som velter det store lasset»...

4 kommentarer:

  1. Denne har jeg på vent her… Så godt at du liker den, da får jeg puff til å legge den litt lenger opp i bunken. Selv om jeg må porsjonere de triste bøkene om tap og sorg. Ha en fin helg.:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk det samme. Lett å komme gjennom. Ikke så veldig trist selv om det i bunnen ligger en trist historie. Fikk med meg en til fra Samlaget i går da jeg var på bibba, skulle nesten tro jeg var kjøpt og betalt av forlaget så mange bøker jeg har lest som er utgitt der, Men de gir ut bøker jeg liker.

      Slett
  2. Ja, dette var en utrolig god bok, og ikke så veldig trist tross alt, som du sier.. Den er så usentimental, balansert, god på så mange måter.. Leste den i dag, ferdig nå, og skal blogge om den i morgen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Alltid fint å lese om andre som også har likt en bok. Skal inn og lese det du har skrevet om den nå.

      Slett