Agnes Ravatn : Operasjon sjølvdisiplin - en humoristisk tilnærming til tema

Samlaget skriver om denne boken:

«Sjølvhjelpsbok for deg som ikkje kan fordra sjølvhjelpsbøker

Sjekkar du Facebook på mobilen mens du les godnatthistorier for ungane? Har du konsentrasjonsvanskar og manglande impulskontroll? Ikkje-eksisterande treningsvanar og eit kosthald lagt opp etter innfallsmetoden? Då er denne boka for deg! 

Mangel på sjølvdisiplin er eit problem stadig fleire merkar på kropp og sinn. Slik var det òg for forfattar Agnes Ravatn, som i mange år var ein kronisk utsetjande internettslave, med frynsete livsstil og altfor høg kvilepuls. Heilt til ho bestemte seg for å ta eit grep. Resultatet er ein vitskapleg fundert og praktisk guide til korleis du kan gjenvinne viljestyrke og sjølvkontroll. Operasjon sjølvdisiplin er ei gjenkjenneleg og underhaldande bok spekka med råd om korleis du kan bryte dårlege vanar, arbeide konsentrert, få gode rutinar, og meir fritid utan dårleg samvit.

Boka passar like godt for studentar og folk i kontoryrke, som for deg som har vondt for å knyte på deg joggeskoa, eller har ein hang til å småete.

Tekstane i boka byggjer på ein artikkelserie i Dag og Tid.»

Jeg skal forsøke å gjøre dette innlegget så enkelt som mulig: jeg fikk en forkjølelse kastet over meg på fredag. Det er det med at noe har invadert kroppen min som jeg misliker veldig.

Vil du lese et fyldig og god anmeldelse av denne boken kan du lese innlegget som Rose-Marie har skrevet på sin blogg:

Hylende morsomt om manglende selvdisiplin og om veien til et bedre liv! 

Årsaken til at jeg lånte denne lille boka på 108 sider i et lite format av biblioteket, er ikke at jeg forventet mange nye råd hva angår selvdisplin utover det jeg har lest tidligere. Hun viser til en del forskning på området, og det meste har jeg lest om før, i bøker og artikler i aviser og tidsskrifter. Noe nytt er det å hente. Men det er erfaringen med forfatterens morsomme tilnærming til slike temaer som fikk meg til å lese boken.  

For som mange av oss mangler hun selvdisiplin på en del områder, som kan gi seg utslag i en del komiske tilstander og situasjoner, og det var det jeg ville lese om. Gjenkjennelsen beskrevet av Agnes Ravatns skarpe og morsomme penn. Hun skuffet ikke denne ganger heller.

For egen del er det å si at det er områder jeg har mer selvdisiplin enn andre. Jobb og økonomi er gode områder.  Trening under middels. Salte snacks er jeg en uforbederlig synder. Jeg drømmer bare om den dagen jeg kan finne en død rotte i posen med potetgull fra Maarud der favorittsmaken er Ost & Løk. Det vil nok være den beste kuren mot min dårlige selvdisiplin på området. Jojo-slanking kan jeg alt om. Både hvordan en går ned vekt og går opp igjen.

Jeg er en av de få som ikke har smarttelefon. Jeg leser her i en bokanmeldelse i VG at Agnes Ravatn hadde gått tilbake til en Nokia, en sånn som jeg har. Så glad jeg ble da jeg leste det - føler meg ikke så ensom lenger! Har lenge tenkt at jeg skal skaffe meg en smarttelefon for ikke havne utenfor den teknologiske utviklingen. Har også et stående tilbud på jobben som jeg hittil har takket nei til. Men når jeg observerer hvor avhengig mange er av smart-telefonen, har det foreløpig bare vært en tanke. Er redd for at den skal invadere meg på samme måte som forkjølelsen har gjort med kroppen min.

Men når det er sagt: jeg synes det er noe skummelt med de som er selvdisiplinerte på de fleste områder. Vi lever i et overflodssamfunn, og det skal en sterk rygg å lukke øynene for alle fristelsene. Men Agnes Ravatn har råd og tips som kan være til hjelp.

I et tidligere innlegg har jeg skrevet om listen jeg har hatt på kontoret mitt, en liste jeg har hatt omtrent siden jeg begynte å jobbe. Jeg fant den i et internt blad på jobben – og her er det mange råd som jeg har fulgt og som har gitt effekt jobbmessig – med det er det ikke sagt at jeg ikke synder innimellom også på det området:

·            Løs oppgavene i rekkefølge etter deres viktighetsgrad

·            Gjør "ubehagelige" ting tidligst mulig på dagen

·            Kom med løsninger, ikke bare problemer

·            Gjør en ting av gangen - og gjør den ferdig

·            Ta aldri i et stykke papir uten å gjøre noe med det

·            Løs beslektede oppgaver i sammenheng

·            Unngå impulsive avbrytelser i eget og andres arbeid

·            Gjør ikke ting bedre enn godt nok til å tjene sakens formål

·            Fastsett tidsfrister for arbeidet

·            Vær usvikelig presis ved oppfølging av tidsfrister

·            Analyser feil og forebygg gjentakelser

·            Årsaksforklar suksesser - og gjenta dem

En smakebit på søndag: Republikken Norge av Kjetil Bragli Alstadheim - fra kapitlet "Hans Majestet grisen"

Link til et innlegg jeg skrev om boken jeg skal gi en smakebit fra: Kjetil Bragli Alstadheim: Republikken Norge - en bok du bør få med deg

Helt kort handler boken om at demokratiseringen av Norge har stanset foran slottet. I boken får vi et bl a et innblikk i hvorfor det er slik at Norges øverste politiske verv fortsatt går i arv. Men også hva vi kan få i stedet.

At monarkiet er langt på overtid kan bl a vi lese i i kapitlet Hans Majestet Grisen. Her er temaet at vi i grunnloven har en paragraf som gir kongen rett til å dele ut ordensbevisninger, selv om adelen ble avskaffet i Norge på 1800-tallet. Som forfatteren skriver:

«Det er de kongeliges versjon av å bytte glansbilder. Det er suvenirene de gir hverandre når de er på offisielt besøk.»

Når de kongelige tildeler hverandre ordener, handler det ikke om hva den som mottar ordener har gjort, men hvem som er giver og mottaker. F eks har han listet opp at Mette Marit har tjue norske og utenlandske ordener og medaljer; den ene merkeligere enn den andre. F eks fra Japan: Storkors av den Kostbare Krones orden.

Ari Behn på bildet over har ikke mer enn tre, stakkars: to medaljer og en orden som han kan pynte seg med:

«Behn har mottatt Kong Olav Vs minnemedalje og Kongehusets 100-års medalje. På listen over norske dekorasjoner rangerer de ikke like høyt som for eksempel Kongens fortjenestemedalje som står på 22. plass. Behns medaljer står på 35. og 29. plass. Men begge rangerer høyere enn Forsvarets medalje for sårede i strid, og Politiets medalje for internasjonal tjeneste. Ari Behn er tildelt større ære enn en norsk soldat såret i strid. Og det eneste Behn har gjort er å gifte seg med Märtha Louise.»

Medaljen som henger rundt halsen er en orden han fikk av den nederlandske dronningen da hun var på besøk i Norge i 2010:

«Ari Behn var utnevnt til kommandør med stjerne av fyrstehuset Oraniens Kroneorden. Det tildeles utlendinger som har gjort noe spesielt for Nederland. Hva Ari Behn har gjort for landet, har hittil ikke kommet frem.»

Flere smakebiter finner du på bloggen til Mari: Flukten fra virkeligheten

Marit Kaldhol: det skulle vere sol, og vi skulle reise til Lódź – en vakker roman om et sårt tema

Slik beskriver forlaget Samlaget romanen utgitt i 2014 som jeg har lånt av biblioteket:

To søstrer, Jenny og Solrun, veks opp saman med mamma og bestefar Olvar. Dei leikar på stranda og i skogen, byggjer hytte i det store tuntreet. Mamma les eventyret om Raudhette og ulven. Storesøster Solrun skulle alltid passe på Jenny. Ingen skulle gå seg vill. Mamma skulle vere der. Det skulle vere sol. Det som hender skulle ikkje hende.

Jenny må vere sterk, ta ansvar, vise omsorg. Men kven skal ha omsorg for Jenny?

Romanens tema er hvordan det er å ha en narkoman søster. En storesøster som har betydd mye for deg og fortsatt gjør det. Som har elsket deg, men etterhvert elsker rusen mer enn deg. Du har enda et håp: at det er mulig å få søsteren din tilbake. En situasjon mange med narkomane pårørende kan kjenne igjen. Et sår historie fortalt på en stillferdig måte i poetisk prosa. Når jeg leser slike bøker tenker jeg at vi har tapt mye ved ikke å ha nynorsk som hovedmål.

Tema for romanen får en innblikk i på første side av romanen på 176 korte sider:

«Fuglane er komne heim.

På veg til bilen høyrer eg for første gong denne våren at

fuglane syng.

Eg prøver å få auge på dei oppe mellom greinene på trea.

Kor har dei vore? Kva har dei opplevd?

Lufta óg er annleis denne morgonen, no kjenner eg det.

Enno skarp, men med eit mildare drag. Noko nytt.

Vinteren er snart over, Solrun.

Den første vinteren etter at vi mista mamma.

Kjære Søster Sol, du skulle ha vore her.

Eg veit at ikkje alle fuglar kjem tilbake.

At ikkje alle er sterke nok til å klare reisa.

Eller ikkje har vilje nok.

Likevel trur eg at dei lengtar heim.

Eg set meg inn, startar motoren. Svingar ut fra tunet,

opp bakken til hovudvegen.

Eg kjem, eg skal finne deg.

Blinkar, køyrer inn på asfalten.

Fortellerstemmen er Jenny som er en student på 20 år, og som ser sin seks år eldre søster Solrun på vei mot avgrunnen. Som forteller i nåtid med tilbakeblikk på barndom og oppvekst sammen med Solrun. Om en mamma som tilfeldig blir drept i en eksplosjonsulykke, og en pappa som er fraværende: 

«Det fins ingen gitarar i huset lenger. Pappa tok dei med seg

då han reiste. Eg var for lita til å hugse noko av det.

Ikkje pappa, ikkje gitarane. Det var du som hugsa.

-      Fortel med om pappa.»

... Mamma blei lei. Pappa slutta å kome heim. Polen var

heime for han. Lódź. Eg var så vidt fylt tre då han

lempa alle gitarane i varebilen.

Pappa er eit fotografi.

Jenny’s familie, utenom den narkomane søsteren som ikke er til å stole på lenger, er den nesten blinde morfaren Olvar. De var fire: Solrun, mamma, Olvar og Jenny:

... I fjord blei vi tre.

Mamma skulle berre gå gjennom ei svingdør. Ho døydde

på veg gjennom ei dør.

 Når du er heime, er vi ein familie på tre.

Minna bur her saman med oss...

Det man alltid lurer på når det gjelder mennesker som velger rushelvetet, slik som Solrun, er hvorfor. Vi får en slags forklaring om et barn med angst og søvnproblemer som under oppveksten må ha sovepiller for å få sove. Som har et mørke inne i seg. Vi kan ane et stort savn etter faren. Som nå har et mål i livet – å få nok penger til narkotika og det innebærer Nils:

«- Er ikkje du søster mi?

Jo visst. Vi var søstrer. Klart eg ville hjelpe.

I lommeboka hadde eg ein 500-lapp. Du snappa han til

deg. Du drog den falma hetta over hovudet. Raske

rørsler. I same augeblikk svinga Toyotaen inntil huset.

Nils. Han slo ikkje eingong av motoren.»

Hvordan skal det gå med Solrun – vil hun forsvinne fra flokken sin – dette synes jeg er nydelig beskrevet:

«Det hender at trekkfuglar kjem inn i snøver. Vekta av

snø legg seg på dei små kroppane. Fuglar fell til marka,

frys i hel. Eller dei klarer ikkje ferda over store havstykke.

Vengene er for korte, dei har ikkje nok krefter.

Fugleauga stirer. Ein liten fugl kan sjå seg til sida eller

tilbake. Berre eit augeblikk, men lenge nok til at han

mistar kontakten med flokken. Sakkar akterut, vimsar

seg bort. Får frost i vengen. Blir flygande aleine.»

Det er en første boken jeg har lest skrevet av Marit Kaldhol. Både bildet nedenfor (Foto: Øyvind Eide), og teksten om forfatteren er hentet fra Samlaget 

MARIT KALDHOL (f. 1955) har sidan debuten i 1983 gitt ut ei rekkje prislønte bøker for barn, ungdom og vaksne.

Kaldhol er utdanna lærar og har undervist i grunnskolen og vidaregåande skole. Forfattarskapen hennar er rik og variert, og inneheld både biletbøker for små barn, lettlesbøker, drama, bøker for større barn og ungdom i tillegg til dikt og romanar for vaksne.

Höstvisa - det var Tove Jansson som skrev teksten til den vakre og stemningsfulle visen

Privat foto: høst  - Larkollen

Jeg har aldri tenkt på hvem som har skrev teksten til Höstvisa. Har hørt den i ulike versjoner; den er så vakker og stemningsfull. Den har liksom alltid vært der. 

Det er Tove Jansson som skrev teksten i 1965, og det leste jeg i biografien jeg leser i for tiden. Jeg leser sakte om denne fantastiske kunstneren - hun var ikke bare mamma'n til mummidalens beboere, men mye, mye mer. 

Vägen hem var mycket lång och ingen har jag mött,

nu blir kvällarna kyliga och sena.
Kom trösta mej en smula, för nu är jag ganska trött,
och med ens så förfärligt allena.
Jag märkte aldrig förut, att mörkret är så stort,
går och tänker på allt det där man borde.
Det är så mycket saker jag skulle sagt och gjort,
och det är så väldigt lite jag gjorde.

Skynda dej älskade, skynda att älska,
dagarna mörknar minut för minut.
Tänd våra ljus, det är nära till natten,
snart är den blommande sommaren slut.

Jag letar efter nånting som vi kanske glömde bort

och som du kunde hjälpa mej att finna.

En sommar går förbi, den är alltid lika kort,

den är drömmen om det man kunnat vinna.

Du kommer kanske nångång, förr’n skymningen blir blå

innan ängarna är torra och tomma.

Kanske hittar vi varann, kanske hittar vi då på

något sätt att få allting att blomma.

Skynda dej älskade, skynda att älska…

Nu blåser storm därute och stänger sommarns dörr,

det är för sent för att undra och leta.

Jag älskar kanske mindre än vad jag gjorde förr

men mer än du nånsin får veta.

Nu ser vi alla fyrar kring höstens långa kust

och hör vågorna villsamma vandra.

En enda sak är viktig och det är hjärtats lust

och att få vara samman med varandra.

Skynda dej älskade, skynda att älska…

Her er det Bo Andersson  som synger den:

Bokbloggerprisen 2014 - jeg må lese så det freser fremover!

Anita har i innlegget De beste norske så langt. Tips og utfordringer! utfordret meg opp mot bokbloggprisen 2014. 

Jeg har så langt i 2014 lest ni bøker av norske forfattere utgitt i 2014, og har listet bøkene opp slik jeg pr.nå ville rangert dem med en link til innlegget jeg har skrevet.

Nr. 3 og 4 i lista over romaner var ikke i min «gate». Nr. 3 til nr. 5 i lista åpen klasse kunne like gjerne vært nr. 3 alle sammen; her er det veldig vanskelig å skille, de er gode – på hver sin måte. Over listene er et bilde som viser bokomslagene.

Romaner

'Her lå Tirpitz' av Ingrid Storholmen - lokalhistorien fra stedet der jeg vokste opp ble mer levende med denne gode og sterke romanen

Debutromanen Rakels Bok skrevetav Sissel Værøyvik - håper den får mange lesere

Marmor av Toril Brekke - god start, men på et tidspunkt mistet jeg kontakten med personene i fortellingen

Guds Barn av Lars Petter Sveen - ikke den helt store leseopplevelsen for meg

Åpen klasse

"Morfar Hitler og jeg" skrevet av Ida Jackson blir mest sannsynlig "Årets bok" for meg

Kjetil Bragli Alstadheim: Republikken Norge - en bok du bør få med deg

Karsten Alnæs: 1814 Miraklenes år - inspirerer meg til å lese flere historiebøker

1814 Nære på skrevet av Jon Ewo - en bok for lesere i alle aldre

Biografi om Alf Prøysen skrevet av Stein Erik Lunde:Dra krakken bortåt glaset

Da var det fortsettelsen. Det er ikke lenge til vi skal nominere – ryktet sier i begynnelsen av januar 2015. Jeg kommer til å lese flere norske bøker utgitt i 2014. Antall dette året som jeg rekker å lese er jeg usikker på. Men selv om jeg har fått lest få bøker i november, er jeg er optimistisk hva angår desember– det blir mange fridager i tilknytning til julen - her er bokomslagene:

Følgende bøker tror jeg bestemt at jeg rekker å lese dette året – det er bøker med et lite sideantall som jeg pr. nå har tilgang til:

Marit Kaldhol: det skulle vere sol, og vi skulle reise til Lódz

Agnes Ravatn: Operasjon sjølvdisiplin

Rune Christiansen: Ensomheten i Lydia Ernemans liv

Vinternoveller av Invild H. Rishøi er jeg mer usikker på om jeg rekker dette året. Tomas Espedal, Mitt privatliv, får jeg til jul – det har jeg forsikret meg! Det samme gjelder fotoboken til Baard Næss og Tom Schandy: Fotoinspirasjon – bli en bedre fotograf.  Den siste boken kan kjøpes gjennom Natur & Foto. Det er en bok man neppe leser fra side til side. Men jeg vil reklamere for den her.

Så kommer bøker som jeg er mer i tvil om jeg rekker å lese; jeg krysser fingrene for at jeg i det minste rekker å lese den første før nominasjonsfristen:

Edvard Hoems, Slåttekar i himmelen,– jeg leste den gode boka hans om moren og farens historie tidligere i år. Marthe Michelets bok, Den største forbrytelsen, er også et must. 

Frank Aarebrot: 200 år på 200 sider en kavalkade over Norges historie etter 1814,  er et mer langsiktig mål. Det samme gjelder  Herman Wedel Jarlsberg  aristokratiske opprøreren skrevet av Carl Emil Vogt. 

Boken på vent: Operasjon sjølvdisiplin av Agnes Ravatn

Forlaget beskriver boken til Agnes Ravatn som en

«Sjølvhjelpsbok for deg som ikkje kan fordra sjølvhjelpsbøker:

Vel; antall selvhjelpsbøker i bokhylla viser vel at jeg hadde stor tro på det de skulle overbevise meg om da jeg kjøpte dem. Det er bare en ting å gjøre når jeg nå i ettertid ser dem stå der – det er å humre av meg selv for at jeg kjøpte dem. 

Det var ikke planlagt at jeg skulle låne boken til Agnes Ravatn da jeg var innom biblioteket i dag, men jeg måtte ta den med meg da den stod i bibliotekets «godis» -hylle – hun har en humor jeg liker – her er slik boken beskrives:

«Sjekkar du Facebook på mobilen mens du les godnatthistorier for ungane? Har du konsentrasjonsvanskar og manglande impulskontroll? Ikkje-eksisterande treningsvanar og eit kosthald lagt opp etter innfallsmetoden? Då er denne boka for deg!

Mangel på sjølvdisiplin er eit problem stadig fleire merkar på kropp og sinn. Slik var det òg for forfattar Agnes Ravatn, som i mange år var ein kronisk utsetjande internettslave, med frynsete livsstil og altfor høg kvilepuls. Heilt til ho bestemte seg for å ta eit grep. Resultatet er ein vitskapleg fundert og praktisk guide til korleis du kan gjenvinne viljestyrke og sjølvkontroll.

Operasjon sjølvdisiplin er ei gjenkjenneleg og underhaldande bok spekka med råd om korleis du kan bryte dårlege vanar, arbeide konsentrert, få gode rutinar og meir fritid utan dårleg samvit. Boka passar like godt for studentar og folk i kontoryrke som for deg som har vondt for å knyte på deg joggeskoa eller har ein hang til å småete.»

Vil du lese om flere bøker på vent eller ønsker å delta, her er en link til Beathes bokhylle.

Karsten Alnæs: 1814 Miraklenes år - inspirerer meg til å lese flere historiebøker

Her er link til anmeldelser av boken, og kritikerne er positive. Forlaget Shibsted beskriver den slik:

«1814 var et dramatisk år i norsk historie. Norge fikk sin egen grunnlov, og resultatet av krigene ute i Europa førte til at landet vårt ble skilt fra Danmark og kom i union med Sverige. Boken forteller om grunnlovsarbeidet på Eidsvoll våren 1814 og valget av Christian Frederik til norsk konge. 

Forfatteren beskriver levende krigshandlingene i juli og august, etter at Karl Johans tropper gikk inn i Norge. Den korte, men dramatiske krigen endte med norsk nederlag, men vi fikk beholde Grunnloven.

Boken som jeg nå har lest, har jeg kjøpt. Den ble utgitt i 2013 og  er på 500 sider. I tillegg kommer 100 sider med etterord, Grunnloven fra 1814, litteraturliste og personregister. Boken er lettlest og illustrert med mange bilder. 

Siden det er grunnlovsjubileum i 2014 bestemte jeg meg for å kjøpe og lese en bok som er mer detaljert enn det jeg tidligere har lest om hendelsene i 1814. Jeg har tidligere lest Karsten Alnæs sitt fem binds verk Historien om Norge.

Når utlendinger får spørsmål av journalister om hva de synes om Norge og nordmenn, blir jeg alltid forundret. Det virker som om journalistene med dette spørsmålet er i tvil om vi har en verdi, at vi har et mindreverdighetskompleks. Uansett; spiller det noen rolle hva utlendinger mener om oss. Vi er som vi er; bl a formet av historiske hendelser i miraklenes år 1814.

Når jeg leser om det som skjedde, så var 1814 virkelig miraklenes år.  Jeg mener at vi nordmenn har all grunn til å være stolte av styresettet vi har som eidsvollsmennene la grunnlag for i 1814. Forfatteren skriver at vår grunnlov bare var en i en rekke av ca 170 grunnlover som ble vedtatt fra 1770 til 1814 med bl a prinsippet om folkesuverenitet. Det som skilte vår grunnlov fra de andre, var at stemmeretten ble gitt til større grupper enn det som var vanlig, at adelen ble avskaffet, at bøndene fikk en gjenkjøpsrett til jorda gjennom bestemmelsen om odel, og at jødene ble utelukket fra riket. Det siste kan man ikke akkurat si var generøst sett med våre 2014-øyne.

Vår grunnlov bestod selv om resten av Europa etter 1814 fikk andre styresett, med nye konservative grunnlover bygd på prinsippet om fyrstens suverenitet, med innskrenkning av ytringsfriheten. Den norske Grunnloven ble betraktet som en enslig svale i verdensdelen: en radikal og liberal grunnlov, som ble et ideal for demokratiske bevegelser i mange land. Men den var under press fra Karl Johan som forsøkte å forandre Grunnloven og lovverket fra 1814-1840. Men ingenting fikk «fjellapene» til å gi seg, ikke engang trussel om en ny krig .(Svenskene var før unionen i 1814 redde for at det kunne bli en geriljakrig som de ikke kunne vinne – at vi som Taliban skulle gjemme oss i fjellene!):

«Men alle forslagene hans falt enstemmig, og den norske Grunnloven besto uforandret, og kom nå etter hvert i et helt annet internasjonalt lys enn i 1814. Norge var med ett blitt et fyrtårn for de liberale vinder i Europa, og Eidsvoll var litt et symbol på folkenes drøm om frihet. Og slik lever den også for oss i dag.»

Når jeg leser om historiske hendelser som i denne boken, tenker jeg alltid på; hva dersom det og det ikke hadde skjedd. For et år siden leste jeg denne boken:

Herman Lindquist: Karl Johan – Jean Bernadotte – soldaten som ble konge

Det jeg tenkte på da jeg leste boken om Karl Johan, var hva dersom Karl Johan ikke hadde blitt svensk kronprins og Kieltraktaten ikke var blitt inngått. Det tenkte jeg også på da jeg leste boken til Alnæs. Hva hadde skjedd da med det dengang lutfattige og utarmede Norge pga unionen med Danmark, Napeoleonskrigene og blokaden.  Hva dersom den danske arveprinsen Christian Frederik hadde reist tilbake til Danmark før han faktisk gjorde. Han var ikke akkurat den mest modige når han ble satt under press. Dersom svenskene tidligere hadde satt hardt mot hardt, er det vel ikke utenkelig at Norge hadde kommet i en helt annen stilling enn de gjorde.

Riksforsamlingen og Grunnloven var starten på utviklingen av det moderne og demokratiske samfunnet. En annen bok jeg hadde i tankene da jeg leste boken til Alnæs, var denne boken jeg skrev om i dette blogginnlegget: Kjetil Bragli Alstadheim: Republikken Norge - en bok du bør få med deg

Særlig det Alstadheim skriver i kapitlet «Det demokratiske unntaket» som han avslutter slik:

«Grunnloven fra 1814 etablerte folkesuverenitetsideen i Norge. Det er prinsippet om at all legitim statsmakt stammer fra folket. I 200 år har det pågått en utvikling mot mer demokrati og et bedre folkestyre i Norge. Men øverst i Karl Johan ligger det gule slottet. Det er de arvelige politiske privilegienes siste skanse.

Elever i grunnskolen velger hvem som skal være klassens trivselsledere i friminuttene. Men vi velger fremdeles ikke hvem som skal være landets øverste. Norges statsoverhode blir fortsatt født, ikke valgt.

Slottet er landets demokratiske unntakssone.»

I etterordet skriver Alnæs bl a:

«Selv om boken er bygd både på grunnkilder og tidligere og nyere forskning, skal dette være en populær fremstilling. Hensikten har vært å gå så nær titsvitnene som mulig, fange opp begivenhetene og stemningene med datidsmenneskenes egne ord, gjenskape miljøene, mentalitetene, begeistringen, bitterheten, usikkerheten og forundringen fra den gang. Dersom jeg har greid å vekke nysgjerrigheten og inspirert noen til å lete videre og undre seg over hva som skjedde her i landet for to hundre år siden, har jeg oppnådd det jeg har ønsket.»

Nå er jeg i utgangspunktet nysgjerrig når det gjelde historie. Men Alnæs’s bok har helt klart inspirert meg til å lese mer. Jeg har bl a notert meg disse to bøkene:

Tre gode bøker som hadde fortjent et annet bokomslag - synes jeg.

I innlegget: Orhan Pamuk: ni notater om bokomslag har jeg vist til fem bokomslag som passer fint til min leseopplevelse. Men hva med de som jeg mener hadde fortjent et annet bokomslag, et bokomslag som kunne gitt bøkene mer oppmerksomhet.

Jeg gikk gjennom bøkene jeg har linket til bokelskere.no i 2013 og 2014, noen lest i 2012, og jeg mener at for tre av bøkene nedenfor kunne man helt klart valgt et annet bokomslag.

Det to første valgte jeg å lese fordi jeg hørte om dem på radio. Den siste fikk jeg spørsmål om jeg ville ha av forlaget. Men før jeg takket ja, leste jeg et intervju med forfatteren som overbeviste meg at det var en bok jeg ville lese.

Jeg hadde neppe plukket ut bøkene basert på bokomslaget. Eller; neppe tatt dem opp for å lese bak på omslaget. Det er synd, for alle tre ga meg en god leseopplevelse. De fortjener mange lesere - særlig gjelder det for de to norske.

Når det gjelder den siste, boken til Julie Kibler, har jeg kopiert inn bokomslaget som er valgt for den tyske utgivelsen. Det er ikke «perfekt», men jeg mener at det er bedre enn det som er valgt for den norske utgivelsen.  

Jeg har lagt inn en link til innlegget jeg skrev etter å ha lest dem. 

Setningsskade av Lajla E. Lorentzen

Oppløsningstendenser av Nina Lykke - fortjener å bli fremsnakket og lest av mange

Kom hjem (Calling Me Home) av Julie Kibler

Her lå Tirpitz av Ingrid Storholmen

«Uwe: Storadmiral Alfred von Tirpitz bygde opp den moderne tyske marinen, og nå skal jeg komme på skipet som bærer hans navn.»

«Uwe» er en mange fiktive personer som forfatteren Ingrid Storholmen har gitt en stemme i romanen Her lå Tirpitz. Romanen ble utgitt i 2014 på Aschehoug forlag, og her kan du lese hvordan forlaget beskriver den.  Men også utdrag fra gode kritikker boken har fått. Det er en bok som gjorde et sterkt inntrykk å lese, ikke minst pga formen forfatteren har valgt. Det ble en intens leseopplevelse. Takk til forlaget for boken.

De fleste som har fått en stemme er besetningen ombord i slagskipet. Tirpitz ble sjøsatt 1. april 1939 og hadde en besetning på om lag 2 500 mann. 17. januar 1942 dukket skipet opp i Fættenfjorden ikke langt fra der forfatteren vokste opp. Hun hørte ofte «Her lå Tirpitz.» hver gang familien passerte stedet. Det er dette som ga ideen til romanen. I Fættenfjorden lå skipet fra januar 1942 til oktober 1943.

Et bilde av «Den ensomme dronning» som skipet etter hvert ble kalt – kilde http://www.nordnorge.com/no/?News=198

Under store deler av 2. verdenskrig var skipet i Norge. Den var på konvoijakt i Nordishavet,og på et tokt til Spitsbergen. Men mesteparten av tiden lå skipet i havn, og var et angrepsmål for fly og ubåter. I november 1944 ble skipet bombet, og det kantret ved Håkøya utenfor Tromsø. 916 mann mistet livet.

Et sted den lå lenge og der den ble angrepet og påført store skader, var Kåfjord i Altafjorden.  På hjemstedet mitt bygget tyskerne et festningsverk for bl a å ha kontroll over den store flåtebasen de hadde lagt i Altafjorden. Her kan du lese mer om festningsverket på Håen. Men også om en av de tyske soldatene, Konrad Setznagel, som var stasjonert der. Dette er nok en av årsakene til at boken til Stormoen gjorde inntrykk på meg. Plutselig ble den lokale historien levende. Her er to private bilder av deler av festningsverket slik det ser ut i dag, og en kan av disse forstå hvor viktig det var for bl a å beskytte Tirpitz. Klikk på bildene og de kommer opp i et større format:

I 2005 ble det opprettet et privat museum i Kåfjord. Her er link til hjemmesiden. Der kan du lese mange detaljer om skipet. Museet har verdens største samling av gjenstander og bilder av Tirpitz. Det har også en egen side på Facebook. Der finner du bl a en video der Even Blomkvist, som har bygd opp museet, forteller om en lommebok som ble funnet i vannet der Tirpitz gikk ned.

Det er skrevet mange bøker om 2. verdenskrig og jeg har lest mange. Romanen til Stormoen kategoriseres som en antikrigsroman med uhyggelig aktualitet. Det er jeg enig i, og den burde leses av bl a de som nå skriker i kommentarfeltene på ulike nettsteder om at Norge må sende soldater for å bekjempe IS. 

Selv om jeg som de fleste andre kunne tenke meg en verden uten krig, er jeg ingen urealistisk «peace and love» person. Det finnes nok av despoter som Hitler i verden i dag, og det vil alltid bli født nye. Men jeg får veldig lyst til å be de krigslystne om selv å reise til Midt-Østen dersom det er så viktig for dem. Naturligvis ønsker de ikke det – det er alle andre som skal ofre livet sitt i en krig ingen kan vinne. I en krig finnes ingen vinnere.

I Her lå Tirpitz følger vi mange ulike fortellerstemmer fra høsten 1939 – 1990. Tidsvitner. Noen faller bort etterhvert – de blir drept, begår selvmord og dør pga sykdom. Nye kommer til. De snakker i nåtid og hver fortellerstemme er en egen historie. 

Formen forfatteren har valgt levendegjør og skaper til tider veldig sterke bilder. Det snakker rett til meg og jeg kan ikke la være å høre på det de har å fortelle. Jeg kjenner redselen mange må ha hatt ved å være Target nr 1 for de allierte. Men det er også dagligdagse hendelser som unge gutter bedriver tiden med – bl a å tenke på og snakke om sex. Mangel på privatliv. Hvordan de opplever de ulike årstidene. Møte med lokalbefolkningen. Jenter de setter barn på. Men også familien og kjærester gis en stemme, og noen norske. Det feires jul på skipet, de savner familien, de sender og mottar brev, og de er sultne pga til tider lite mat. Men mesteparten av tida venter de ombord på skipet som ble kalt «Den ensomme dronning.» Jeg kjenner klaustrofobien mange må ha følt. Etterhvert forstår de at de ikke skal vende hjem til Wilhelmshaven i triumf – det er større sannsynlighet for at de vil møte døden.  

Boken viser på en nøktern og troverdig måte krigens grusomhet. Fienden har fått en stemme. Mesteparten unge gutter innelukket i et samfunn der alt styres av propaganda og der alle nyheter som kan svekke kampmoralen holdes skjult. De kan ikke snakke om den tvilen de har til den krigen som føres – det vil oppleves som svik. Heller ikke om ryktene om grusomheten mot jøder og det som skjer på Østfronten. Mange av de som var ombord kunne ikke svømme og var livredd for å måtte hoppe i sjøen. 

De som overlever og kommer tilbake til Tyskland er mer død enn levende. Til et samfunn som er utbombet og med sine traumer.

Jeg har notert og notert, og tenkt på utsagn jeg vil sitere. Til slutt ga jeg opp – det er så mye at det blir vanskelig å velge ut noe. Men noe av det som gjorde mest inntrykk på meg var når de ligger i Kåfjord i 1943 og får vite at slagskipet Scharnhorst, som også hadde base i Altafjorden, var senket:

«PHILIPP | Scharnhorst gikk ned 2. juledag, utenfor Nordkapp. Flere som opprinnelig var på Tirpitz, ble med ned. Bare 36 av besetningen på rundt 1800 mann ble reddet. Det hadde visst duppet levende og døde mennesker i vannet som korker.

Til kvelds ligger det fire kjeks og litt sjokolade på tallerkenene våre. Det dukker opp spann med ertesuppe. De prøver å sette mot i oss igjen.

FREGATTEN- KAPITAN BIELER 1; Da vi fikk meldingen om Scharnhorsts nederlag, gjorde det sterkt inntrykk på meg at ingen av skipets 80 offiserer overlevde. Mange skal ha begått selvmord. En skjøt seg foran bildet av familien sin i lugaren, forteller en gast som berget seg.

Ettersom vi selv er vingeklippet, Scharnhorst senket og rapportene om bombingen hjemme tiltar, blir stemningen om bord stadig dystrere. I tillegg sliter mørketiden på oss. Det er langt mellom smilene.

Jeg har begynt å gå med identifikasjonsmerket rundt halsen igjen.»

Om forfatteren:

Ingrid Storholmen debuterte i 2001 med "Krypskyttarloven" og fikk stor oppmerksomhet både for denne og for sin neste samling "Skamtalen. Graceland" (2005). Hun utarbeidet "Skamtalen. Graceland" til en forestilling/performance i samarbeid med instruktør, musiker og scenograf. Hun har også skrevet "Sirispelet", en slags mediterende monolog. Hennes neste diktsamlinger er "Siriboka" (2007) og "Til kjærlighetens pris" (2011). "Tsjernobylfortellinger" (2009), Storholmens første prosabok, fikk flotte kritiker, og hun ble nominert til Brageprisen og Kritikerprisen. Boken er oversatt til blant annet engelsk og hindi. Hun er blitt tildelt Bokhandlernes forfatterstipend 2010, Sultprisen 2010 og Tanums kvinnestipend 2011. "Mora som glemte at det var kveld" (2012) var hennes første barnebok. "Her lå Tirpitz" (2014) er hennes andre roman. Det tyske slagskipet Tirpitz lå lenge i Fættefjorden, ikke langt fra der Storholmen vokste opp. Hver gang familien passerte stedet, sa de voksne: «Her lå Tirpitz.» Dette minnet ble utgangspunktet for boken.