Romanen «Canada» av Richard Ford – en god og menneskelig roman

«Først vil jeg fortelle om ranet som foreldrene våre begikk. Deretter om mordene, som skjedde senere. Ranet er det viktigste, fordi det var bestemmende for hvordan det gikk med meg og søsteren min senere i livet. Ingenting vil gi mening uten at det ble fortalt først.

  Foreldrene våre var de siste menneskene i verden man ville tro kunne rane en bank. De var ikke sære eller spesielle, ikke åpenbart kriminelle. De var helt vanlige mennesker – selv om den oppfatningen selvfølgelig mistet all mening i det øyeblikket de ranet en bank.»

Ovenfor har jeg sitert innledningen til romanen Canada skrevet av den amerikanske forfatteren Richard Ford som ble utgitt i 2012. Den har fått gode anmeldelser har jeg funnet ut etter at jeg helt tilfeldig oppdaget romanen. Også av norske anmeldere. Allikevel er det få norske lesere som har skrevet om den. Det er synd og jeg er redd at forlagene kan velge bort slike utgivelser til fordel for populærlitteratur. Men inntil videre stoler jeg på Oktober forlag som gir ut mange gode bøker etter min smak. Canada er en slik bok. 

Canada ble utgitt på norsk av forlaget Oktober i 2013 og er på 400 sider. Jeg har lånt romanen av biblioteket. 

Innledningen kan få lesere til å tro at de skal lese en krimbok. Men Canada er ingen krimbok. Til det er den for langsom. Litt for langsom var den også for meg i begynnelsen. Muligens pga den fantastiske innledningen som gir bud om mer spenning. Men uten at jeg merker nøyaktig når i boken det skjer, blir jeg kapslet inn i handlingen. Jeg kjenner en uro komme snikende som jeg helst vil bort fra. Men jeg kan ikke la være å være der fordi jeg må få rede på hva som skjer med hovedpersonen og fortellerstemmen Dell Parson og familien hans. Det kjennes nesten som en forpliktelse jeg har påtatt meg om å følge Dell videre. En kan ikke la være å bli grepet av hans opplevelser etter at foreldrene begår ran. Foreldre som han aldri er i tvil om elsker han og søsteren.

Dell Parsons forteller om hendelser han hadde som femtenåring  da han bodde i Great Falls i Montana, USA, sammen med faren Bev, moren Neeva og tvillingsøsteren Berner. Her har de bodd i fire år pga farens jobb i det amerikanske flyvåpenet. Tidligere har de bodd på mange ulike flybaser i USA.

Faren og moren er høyst forskjellige. Faren Bev er en kjekk sjarmør fra Alabama. Moren Neeva er datter av polske jøder og kan enkelt oppsummeres som en grå mus sammenlignet med faren.

«Familien var slo seg ned i Great Falls, Montana, i 1956, slik mange soldatfamilier slo seg ned der de slo seg ned etter krigen. Vi hadde bodd på flybaser i Mississippi og California og Texas. Mor hadde tatt sine eksamener og arbeidet som lærervikar på alle disse stedene. Far, som ikke ble sendt til Korea, ble tildelt forskjellige skrivebordsjobber i forsyningstjenesten. Han fikk lov til å bli værende hjemme fordi han var blitt dekorert for krigsinnsatsen, men uten at han hadde steget høyere enn til kapteins grad. Til slutt - det var da vi bodde i Great Falls og han var syvogtredve - kom han til at flyvåpenet ikke lenger hadde noe å tilby ham etter tyve års tjeneste, og at han burde ta pensjonen og komme seg ut. Han følte at mors ulyst til å omgås andre på basen og uvilje mot å invitere folk hjem på middag hadde hindret ham i å stige i gradene - og det hadde han kanskje rett i. Sant å si tror jeg at hun ville ha likt det hvis hun hadde møtt noen der hun kunne se opp til og respektere, men hun trodde fullt og fast at det var umulig. «Det er bare kuer og hveteåkrer her ute,» sa hun. «Det er ikke et organisert samfunn.» Uansett tror jeg at far var gått lei av flyvåpenet, og at han likte seg i Great Falls og trodde han kunne skape seg en fremtid der - selv uten et sosialt liv. Han sa at han håpet å bli medlem av Frimurerlosjen.»

Men Frimurerlosjen ble ikke det stedet faren ble "innlosjert" i: faren endte i fengsel sammen med moren. For etter at faren havnet i pengeknipe etter et mellommannsoppdrag i forbindelse med salg av tyvslakt, fikk han ideen om å rane en bank. Det mest besynderlige var at han fikk moren med på stuntet.

Første del av boken handler om tiden før ranet, ranet, og tiden før og etter at foreldrene blir arrestert. Andre del av boken handler om tiden etter at morens venninne smugler Dell over til Canada etter at søsteren har stukket av. Dells optimistiske natur og tilpasningsevne gir inntrykk og gjør at denne romanen aldri blir trist. Men vemodig er den til tider. 

Richard Fords fortellerteknikk er god. Til tross for at dette aldri blir en roman i hastig tempo, ble det en pageturner. Selv om forfatteren bedyrer at romanen er fiksjon, skriver han om mennesker, handlinger, samfunn og natur slik at jeg lever meg inn i handlingen på en måte jeg sjelden klarer. Forbrytelser er det mange som kan skrive om. Men om hvordan en forbrytelse påvirker familier i ettertid er det ikke mange som gjør på en slik menneskelig og inderlig måte som Richard Ford gjør i Canada. Uten at alt blir en tragedie. 

Det er så mye fra romanen jeg kan tenke meg å sitere, men jeg avslutter med dette:

«Man hører historier om mennesker som har begått alvorlige forbrytelser. Plutselig bestemmer de seg for å tilstå alt, overgi seg til myndighetene, lette seg for alt som tynger samvittigheten -  byrden, skaden de har gjort, skammen, selvhatet. De legger kortene på bordet før de går i fengsel. Som om skyldfølelsen var det aller verste for dem.

Jeg er kommet til at skyldfølelse har mindre med det å gjøre enn man kanskje vil tro. Det man ikke holder ut, er snarere at alt med ett blir flokete og uoversiktlig. Veien tilbake til fortiden er blokkert og uframkommelig, og det man en gang følte, er noe helt annet enn det man føler nå. Og så er det tiden selv: At dagens og nattens timer beveger seg så rykkvis og ujevnt fremover - først raskt, så nesten stillestående. Deretter blir fremtiden like flokete og ugjennomtrengelig som fortiden. Det man blir i en slik situasjon, er lammet - fanget i en evig og uutholdelig nåtid.

Hvem ville vel ikke få en slutt på det - om man kan? Få nåtiden til å vike plass for nær sagt en hvilken som heist fremtid. Hvem ville ikke innrømme alt for å bli løst fra den fryktelige nåtiden? Det ville jeg. Bare en helgen ville ikke.»

Oktober forlag skriver dette om forfatteren:

«Richard Ford ble født i Jackson, Mississippi i USA i 1944. Han regnes som en av de aller fremste amerikanske novellekunstnere i dag, og er i tillegg en mesterlig romanforfatter. Han debuterte med romanen A Piece of My Heart i 1976. Etter roman nummer to,The Ultimate Good Luck i 1981, begynte han å skrive for magasinet Inside Sports. Da dette magasinet ble solgt, bestemte han seg for å skrive om en sportsjournalist, noe som resulterte i romanen Sportsjournalisten (The Sportswriter) i 1986. For romanen Uavhengighetsdagen ble han tildelt PEN/Faulkner-prisen og Pulitzer-prisen, og det var første gang en forfatter har mottatt begge disse prisene for én og samme bok. Richard Ford er oversatt til 16 språk.»