Min Kamp 3 (Boyhood Island: My Struggle Book 3) av Karl Ove Knausgård – en sterk oppvekstskildring

Min Kamp 3 (2009) er Karl Ove Knausgårds beskrivelse av oppveksten på Tromøya, Arendal. Fra de flyttet dit da han ennå satt i barnevogn til de flyttet til Kristiansand da han gikk på ungdomsskolen. Jeg har kjøpt boken og jeg synes det er en sterk oppvekstskildring. En av de sterkeste jeg har lest.

At forfatteren skriver bra er nesten unødvendig å skrive. Allikevel – en sannhet kan ikke sies for ofte - han skriver som få andre klarer. Det flyter; så uanstrengt. Å skrive boken må ha kostet en del for Karl Ove Knausgård. Hvordan noen kan mene at det ikke er riktig å fortelle denne historien er for meg en gåte. Det er viktig at slike historier blir fortalt.

Karl Ove Knausgård beskriver seg selv som et følsomt barn som lett tar til tårene. Det er mye han er redd for – f eks hunder. Liten, med utstående tenner og rumpe. Vitebegjærlig. Flink på skolen. Glad i å spille fotball. Være sammen med venner. Liker jenter og blir fort forelsket. Mye er likt andre barn i den alderen. Og store deler av boken handler om det vanlige som skjer rundt en gutt i den alderen. Familie, venner, interesser, skole, fritid og ferie. På mange måter en tidsreise. Mange morsomme episoder er det. Men på et område skiller Karl Ove Knausgård seg ut, han lever under et skrekkregime.

Et skrekkregime som ikke var enkelt for andre å oppdage. Men som alltid. Noen må ha sett og valgt å lukke øynene. Karl Ove Knausgård har Den store stygge ulven i sin nærhet. Faren. Psykopaten som er en betegnelse jeg gir han.

Det er rett og slett vondt å lese hvordan faren behandler forfatteren og broren Yngve. Og det er når moren ikke er til stede han utøver terroren. Men hun må ha vært klar over det. Jeg mener at det ikke finnes noe som kan unnskylde at hun valgte å la dette skje.

Det er psykisk og fysisk terror. Faren hermer etter og gjør narr av Karl Ove. Han utøver ulike former for fysisk vold som slag, vrir rundt øret og arm. Slenger dem i veggen. Ingen får lov til å komme hjem til dem, heller ikke i bursdager. Det er strenge husregler. Rett og slett et skrekkregime for et barn å vokse opp i. Fra å være redd faren går forfatteren over til hate han.

Nå er det slik at gutter finner på mye rart. Og når de aldri får lov til å ha med seg venner hjem, oppholder de seg mye ute. Tingene de finner på gjør at det kan gå over styr for en hvilken som helst forelder. Men dette er noe helt annet. 

Faren kan lukte seg til alle avvik. Det minste avvik straffes. Faren har oversikt over den minste ting. Å miste en sokk på svømmingen er en katastrofe og det vet en liten gutt før han han kommer hjem at det vil bli straffet. Men det er ikke bare for å straffe for forseelser; nei faren er rett og slett sadistisk. Guttene skal danse etter hans pipe. Og de leser han og gruer seg til å være sammen med han. Ikke engang når faren er  i godt humør føler de seg trygge. For han kan brått endre humør. Tenk for en redsel når moren reiser bort for å ta videreutdannelse. Og for en glede når faren året etter velger det samme.

Mye kunne vært skrevet om denne. Sitert. Det er rett og slett en pageturner.

Jeg avslutter med noen av forfatterens refleksjoner om barndommen – «hun" er moren:

«Hun var der alltid, det vet jeg, men kan ikke huske det. Jeg har ikke noe minne om at hun leste for meg, jeg kan ikke huske at hun satte ett eneste plaster på knærne mine eller var til stede på en eneste skoleavslutning.

   Hva kan det komme av?

Hun reddet meg, for hadde ikke hun vært der, hadde jeg vokst opp alene med pappa, da ville jeg før eller siden tatt livet mitt, på den ene eller den andre måten.

Men hun var der, pappas mørke ble balansert, jeg lever, og at jeg ikke gjør det med glede, har ingenting med balansen i barndommen å gjøre. Jeg lever, jeg har egne barn, og med dem har jeg i grunnen bare forsøkt å få til en eneste ting, nemlig at de ikke skal være redd for sin far.

   Det er de ikke. Det vet jeg.

Når jeg kommer inn i rommet de er i, krymper de seg ikke, ser de ikke ned i gulvet, smetter de ikke ut så snart de får sjansen, nei, de ser på meg, er det likegyldig registrerende, og er det noen jeg blir glad over å bli oversett av, er det dem. Er det noen jeg er glad over å bli tatt som en selvfølge av, er det dem. Og skulle de helt ha glemt at jeg var der når de selv blir førti, skal jeg takke og bukke og ta imot.

Pappa visste selv at det forholdt seg på den måten. Selvinnsikt var ikke en av manglene hans. En kveld på begynnelsen av åttitallet sa han til Prestbakmo at det var mamma som hadde reddet ungene hans. Spørsmålet er om det var nok. Spørsmålet er om det ikke var hennes ansvar at vi var utsatt for ham i så mange år, en mann vi var grunnleggende redde for, alltid, til enhver tid. Spørsmålet er om det er nok til å balansere mørket.

Hun tok et valg, hun ble hos ham, hun må ha hatt en grunn til det.»

Foto kilde nrk.no