28. sep. 2014

I kjølvannet (In The Wake) av Per Petterson

Jeg leser ikke bøker for å underholdes. Ikke for å få tiden til å gå. Den går dessverre altfor fort. Bøker leser jeg for av og til finne og lese bøker som den boken jeg nå har lest:



Med denne romanen som handler om å være et menneske i sorg har jeg lest alle bøker Per Petterson har skrevet. Et gjennomgående trekk med hans romaner er at han skriver om det å være menneske i ulike settinger på en usentimental måte. I en verden som er full av overfladiskhet er det godt å lese slike bøker.

Romanen I kjølvannet ble utgitt i 2000, er på 190 sider og jeg har lånt den av biblioteket. Den handler om tiden etter at en katastrofe har rammet hovedpersonen Arvid. Den samme katastrofen som rammet Per Petterson da forfatterens foreldre, bror og niese omkom i mordbrannen på skipet MS Scandinavian Star i 1990.

I begynnelsen av romanen møter vi Arvid, 43 år, i Oslo Sentrum. Året er 1996. Arvid er i bakfylla, skitten med brukne ribben og husker lite av hvordan han er havnet der han nå befinner seg:

«Jeg hoster og ser ned, jeg ser hendene mine. De har en tomhet jeg ikke kan forklare og er svarte og har skrubbsår i håndflatene, men jeg kjenner ingenting. De bare henger der.»

Han tenker tilbake på skiturene han hadde samme med faren og broren:

«Men det er et liv siden nå, og han har vært død i nesten seks år. Jeg husker et kontor på Drammensveien med røde kors på døra, en brannmann viser en video fra inne i båten med et landskap av halvnakne, liggende kropper, dødens korridor sto det på forsida av VG, på innsida av øynene mine var denne videoen; hud, jeg ser hud, fløyelsmatt i det flakkende lyset fra ei lampe som beveger seg innover, urolige skygger mellom albuer og hoftekammer, skulderblad og nakkegroper, et hav av stille mjukhet der bare lyset beveger seg og gjør det levende som ikke lever. Kamera går, og stopper et øyeblikk foran det som er blitt svart, der flammene har tatt alt og gjort seg ferdige, for det svinger inn i en lugar med en tøypingvin helt aleine på ei køye og døra på gløtt mot badet, den mørke stripa i åpninga foran badets åpenbare hemmelighet. Jeg fryser på føttene her jeg står med nesa mot døra og husker kulda som satte seg i føttene den gangen i det kontoret, og magen som brant helt vanvittig. Men i ansiktet var jeg helt rolig, og hun som satt ved siden av meg sa: - Spol tilbake, for guds skyld, jeg må se den pingvinen én gang til.»

Arvid er på bunnen, og dit har han vært å vei lenge. Han er skilt, døtrene bor sammen med moren og han har hatt lite kontakt med dem den siste tiden. Han bor alene i en blokkleilighet og forsøker å skrive. Livet blir ikke enklere når den eldste broren, den eneste gjenlevende etter katastrofen, forsøker å begå selvmord. Når Arvid snakker med han på sykehuset første gang etter hendelsen spør han broren om han hadde tenkt å la Arvid bli igjen alene:

«- Du er ikke nok, sier han. Stemmen hans er helt tom, det er ingen ting å hente der.
 Nei, vel, sier jeg...»

Romanen foregår i nåtid der Arvid tenker mye på forholdet til faren. På det som skjedde etter katastrofen; oppryddingen i leiligheten til foreldrene. Og et forsøk på å komme videre i livet. Det er få forfattere som jeg har lest som klarer å bevege seg mellom nåtid og fortid på en så uanstrengt måte som Per Petterson.

I kjølvannet ble godt mottatt av kritikerne da den ble utgitt; det kan du lese her på forlaget Oktober. For romanen mottok Petterson Brageprisen og han ble nominert til Independent Foreign Fiction Prize i Storbritannia. En av kritikerne, Leif Ekle skriver bl a i denne anmeldelsen:

«I kjølvannet» ligger i sin handling og virkelighet svært nær Per Pettersons eget liv. I et samfunn der det private ikke lenger finnes som sfære med krav på respekt, kan det være grunn til å frykte en slik bok.


Og ­ det ligger mesterskap til grunn, intet mindre, når forfatteren, som Petterson, klarer å løfte den egne, helt konkrete tragedien - den som bare han kan eie - til å angå alle som fremdeles orker å tenke, alle som har møtt eller må møte sorgen som en del av dette livet. Alle, ikke minst menn, som vil forsøke det håpløse prosjektet å være anstendig menneske.»

26. sep. 2014

Marmor av Toril Brekke - god start, men så mistet jeg "kjemien" med romanen


«De var fire italienere som kom til Kristiania en gang mot slutten av det nittende hundreåret. De fire var en mester med tre sønner. De hadde arbeidet seg nordover gjennom Europa, den siste tiden hadde de reist søyler i Gøteborg. Så var det en fin norsk herre som hadde vært der og sett dem og som ville ha makne. Derfor satte de fire karene seg på et tog. Med seg hadde de store hjemmegjorte konter med arbeidstøy og noen finplagg til kirkebruk, med redskaper og krukker med knust stein og knytter med knokler av hare. De reiste gjennom Båhuslen og Smålenene i dette som var to land og samtidig ett, og toget fraktet folk og fe. Vel framme i Kristiania ble de hentet av en kusk med hest og vogn. Så hadde de arbeidet for den fine norske herren en tid, og deretter for en ny.»

Det italienerne arbeider med og som er med deres håndverk, er kunstig marmor: gips med maling utenpå. Håndverkerne fra Italia som kommer til Kristiania, er utgangspunktet for fortellingen som jeg har lest i slektsromanen Marmor på 413 sider skrevet av Toril Brekke. Romanen ble utgitt i september 2014, og eksemplaret jeg har lest har jeg fått av forlaget Aschehoug. Takk til forlaget for lesereksemplar.  Her er link til forlagets beskrivelse av romanen




Bildet av forfatteren fant jeg her hos forlaget og der står det blant annet:

«Toril Brekke (født 1949) debuterte som forfatter i 1976, og har siden skrevet en rekke romaner, ungdomsbøker og noveller. Med romanen "Granitt" (1994) vant hun et stort publikum både i Norge og i utlandet.»

Jeg har tidligere lest romanen Brostein (2003) skrevet av forfatteren, en bok som jeg kjøpte gjennom Bokklubben. Før jeg takket ja til romanen, så jeg dette innslaget på NRK.no der NRK Bokprogrammet er med forfatteren på researchtur til Italia i 2013. Anbefales dersom du har tenkt å lese den.

Handlingen foregår i Oslo. Den starter i nåtid der Carla er i bestemoren Gudnys begravelse i Paulus kirke. Da Carla var i tenårene sa Gudny til Carla:

«Ikke få barn! - Vi må stoppe disse gærne italienske genene i slekta!»

Carla tenker tilbake på det Gudny har fortalt henne om sin egen historie og det Carla selv opplevde i oppveksten: en familie med flere familiemedlemmer som har vært utenfor «mainstream». Særlig har dette fått betydning for den oppvoksende slekt fordi det er mødrene som mest har påvirket avkommet negativt. Spørsmålet for meg som leser er om dette har sin årsak i gener fra italienerne. Eller er det gener fra andre deler av slekten/andre årsaker.

Romanen startet bra for meg. Jeg har lest Karsten Alnæs serie Historien om Norge og der fikk jeg et godt innblikk hvor lite et barn var verdt på begynnelsen på 1900-tallet i Norge. Historien om femårige Gudny Mikaelsen født i 1926 som bor sammen med en alkoholisert far og morfar, en mor som ikke tar datteren i forsvar mot en brutal far, og med ansvar for tre mindreårige søsken imens foreldrene var på arbeid, gjorde vondt å lese. Troverdig fortalt. Etter at farens øyensten, Karl Jørgen, faller ut av vinduet dør av skadene, blir Gudny holdt til ansvar, og faren banker henne opp. Det blir ikke siste gang han utøver vold mot henne.

Lyspunktet i en traurig tilværelse for Gudny er når nabogutten, Waldemar, viser henne en annen verden, ikke minst søyleshuset, et hus med innvendige søyler av marmor. Etter at Gudny begynner på skolen i 1933 blir hun kjent med Barbara som bor i søylehuset samme med familien som bl a består av bestefaren, italienske Foro.  Hun får komme hjem til Barbara og møter en verden der hun til tross for sin ulikhet med Barbara sosialt, blir møtt som et menneske.

«Det var først den tredje gangen hun våget seg inn på badeværelset. I søylehuset hadde de fått innlagt vann og klosett i hver eneste leilighet. Hos Barbara hadde de dessuten badekar med løveføtter. Gudny hadde aldri sett et badekar før; hjemme vasket de seg over et vaskevannsfat på kjøkkenet. Hun hadde heller aldri hørt om med vannklosett hjemme. I en gård litt nedenfor hadde de klaskedo; faren hennes hadde skrytt av at han hadde prøvd det, at han hadde sittet i tredje og hørt klasket når det havnet nederst. Han hadde tilmed kjent luftdraget bak skinkene da noe hadde kommet dalende fra etasjen over, men intet var kommet nær ham, så sinnrikt som systemet var.»

Gudny kan ikke på samme måte invitere Barbara hjem til seg. Fattigdommen er en ting, men den brutale faren er det som begrenser livet til Gudny. Men Gudny kan etterhvert forlate hjemmet og vi følger henne videre i livet. Gudny gifter seg etter 2. verdenskrig med Barbaras bror og flytter selv inn i søylehuset.

Jeg liker å lese historiske bøker, både fakta og bøker med blanding av fakta og fiksjon. Men på et eller annet tidspunkt mister jeg kontakten med karakterene i Marmor. De blir fjerne for meg. Jeg begynte å kjede meg. Det har ikke med at forfatteren flytter oss ut og inn av ulike tidsrom og det er mange personer i fortellingen. Men jeg liker bøker der forfattere gir meg rom til å dikte med. Det gjorde ikke denne romanen. Det er som om forfatteren holder meg på avstand – personene blir for fjerne. Jeg har grublet og grublet over årsaken til den manglende kjemien som etterhvert oppstår med boken, og det er det jeg pr nå kan se mangler for meg.

Men lesere er ulike. Min vurdering av romanen er leseopplevelsen  der og da. Ikke som litteraturkritikker. Men jeg har den erfaringen at jeg ser at romanen holder god teknisk kvalitet. Allikevel, jeg vil så gjerne lese bøker der jeg sier yes, yes, yes! etterpå, mengder som jeg vil sitere – denne gangen gikk det ikke. Så enkelt er det bare. Den som er mest lei for det er jeg som har brukt mange timer på å lese romanen. 400 sider når det begynner å gå trått - det er ingen ønskesituasjon for en leser. 

Uansett; forfatteren har lagt ned stort arbeid med å fortelle denne historien i romans form i grenselandet mellom fakta og fiksjon.  Det som jeg undrer meg litt over at hun ikke velger å ta oss med til Italia. Det kan virke som om hun har valgt dette bort. Synd synes jeg etter å ha sett NRK-programmet. 

Min leseopplevelse er ingen fasit for andre lesere. Les den og gjør deg opp din egen mening. Det er det som er så fint med bøker – det er rom for mange meninger, og en god bok skal engasjere i ulike retninger.

Anmeldere så langt har likt den og du kan lese mer om det her:


22. sep. 2014

Ensom vandrer - en personlig og litt annerledes biografi om Edvard Grieg skrevet av Eyvind Solås



«Edvard Hagerup Grieg (født 15. juni 1843 i Bergen, død 4. september 1907 i Bergen) var en norsk nasjonalromantisk komponist. Han er den norske komponisten som har fått størst internasjonalt gjennomslag, og i likhet med Bjørnstjerne Bjørnson og andre kunstnere fra siste del av 1800-tallet, fikk han stor betydning for den kulturelle nasjonsbyggingen i tiden fram mot unionsoppløsningen i 1905.»

Jeg valgte boken til Eivind Solås (1937 – 2011), Ensom vandrer, på bokloppemarkedet fordi jeg kunne veldig lite om Edvard Grieg. Den ble utgitt i 1993 på forlaget Aschehoug. Jeg finner lite skrevet om boken på 232 sider på Internett. Ikke engang bokomslaget fant jeg og måtte fotografere den. Det er ikke merkelig; det er over 20 år siden den ble utgitt og boken har ikke et innhold som gjør at en kan sette den i båsen for populærlitteratur. Men dette er ikke en bok en bør kimse av er min oppsummering etter å ha lest den. Jeg ble nesten overrasket over meg selv hvor engasjert jeg ble av det han skriver om. I tillegg har jeg lært et nytt uttrykk: åndelig forstoppelse. 



Fra bokomslaget:

«Fjernsynets entusiastiske kulturformidler Eyvind Solås utfolder seg her for første gang mellom to permer. Ensom vandrer er en populært skrevet, personlig og annerledes bok om vår store komponist Edvard Grieg. Hvert kapittel er blitt til i skjæringspunktet mellom fakta og fantasi. Eyvind Solås ser Grieg på sin måte – som et søkende menneske, i stadig bevegelse, en ensom vandrer i sitt eget tonende landskap

Det var ikke Norge som skapte Grieg, men Grieg som skapte Norge, hevder Solås. Norsk folklore var bare et middel til å få hans talent til å blomstre fritt. Griegs musikk var først og fremst et uttrykk for hans egne følelser. Utad var han en livlig person, i sitt innerste vesen resignert og melankolsk, og hans tilværelse vekslet mellom en selvpålagt isolasjon og frodig musikalsk utfoldelse.

Eivind Solås har stanset ved viktige stadier i komponistens liv. Fulgt han fra barndommens naive undringstilstand til den rastløse kunstners skapende uro – helt fram til den aldrende Griegs avklarte ro.

Eivind Solås ville skape interesse for musikk for det brede publikum, og jeg husker han fra NRK, alltid med et glimt i øyet, der han var ansatt i mange år. Til dem som ikke vet hvem han var, her er link til en nekrolog som ble lagt ut på NRK.no da han døde i 2011: Nekrolog over Eyvind Solås (1937-2011) Her er også link til en artikkel på dagbladet.no skrev og der jeg fant dette bildet.




Jeg anser meg langt ute i randsonen når det gjelder klassisk musikk. Ikke fordi jeg ikke liker eller lytter til klassisk musikk eller pga manglende vilje til å lære mer, men heller pga at jeg mangler grunnleggende kompetanse på området. Selv om ikke alt Eivind Solås reflekterer over er like interessant for meg, fikk han meg engasjert. Faktabiten om Griegs liv er særs interessant. Så interessert at jeg har lyttet til både Humoresker Op 6, A-moll konserten og andre musikkstykker som han komponerte.

Som bokomslaget beskriver er det ikke Edvards Griegs liv i detalj boken omhandler. Men det som formet han som menneske og komponist.  Som oppveksten i en borgerlig familie i Bergen, at han som femtenåring reiste til musikk-konservatoriet i Leipzig for å få en musikk utdannelse og årene i København der han forelsket seg i kusinen Nina som han senere giftet seg med til tross for at de møtte motstand av familien. Møtet med Rikard Nordraak som fikk stor betydning for hans videre musikalske utvikling, men som Grieg sviktet på dødsleiet, et svik som forfulgte Grieg hele livet. Tilbake til Oslo, møtet med Bjørnstjerne Bjørnson som også fikk stor betydning for Grieg selv om kontakten mellom dem var brutt i mange år. Datteren Alexandra som døde av hjernehinnebetennelse bare litt over ett år gammel som skapte stor avstand mellom ektefellene. Men også andre viktige hendelser er beskrevet i boken.  

Det eneste jeg savnet var noen bilder.  Selv om ikke dette er en ren faktabok og han skriver godt, er bilder med å levendegjøre enda bedre det forfatteren skriver om. Men jeg har vært på Internett og kikket på bilder av både familie til Edvard Grieg, hans venner og andre personer som boken omhandler.  

Jeg kommer ikke til å lese flere biografier om Edvard Grieg. Men boken har gitt meg noe å henge på de tomme knaggene hva angår kunstneren. Som gjør at jeg kommer til å være mer interessert når det fortelles/skrives om Edvard Grieg fremover. Men ikke minst når musikken han komponerte spilles.


Her er A-moll konserten som han er mest kjent for – litt mer interessant å høre på den når jeg vet hvor Edvard Grieg var da han komponerte den mv. 


20. sep. 2014

På avstand er ingen grenser merkt synger Ingebjørg Bratland i sin versjon av "From a Distance"


Foto: Universal Music/Hans Fredrik Asbjørnsen

Hvorfor lete etter engler vi ikke ser eller søke å snakke med døde når det finnes noen som er i levende live med en stemme som Ingebjørg Bratland.  

Ingebjørg Bratland skriver på sin Facebook-side om På Avstand:

«From a Distance var ein av mor mi sine favorittsongar då eg vaks opp. Eg hadde i grunn gløymt songen, men i sommar dukka den altså opp att i minnet mitt. Då slo det meg at det er no ein fin song det der, så eg gjorde ein norsk versjon av den. Og så hadde det seg altså slik at eg hadde ein "fridag" i Trondheim no nyleg, og då stakk eg like godt i studio saman med Skjalg Raaen (gitar) og spela den inn. For eg hadde nemleg veldig lyst til å dele songen med dykk. Denne songen som handlar om at ting ofte ikkje er slik dei ser ut til å vera på ei viss avstand. Og om det måtte vera Jesus eller Allah, mannen i månen eller stjernene som kikkar ned på oss, så må det no vera rart. For på avstand så er jorda blå og grøn, på avstand er me likemenn og ingen grenser merkt.»


UniversalMusicNorge har lagt ut en video på You Tube med sangen – og den passer så utrolig godt med budskapet i teksten - her er den: 




19. sep. 2014

Øst for den store bre - boken om Helge Ingstads opphold på Øst -Grønland 1932-1933


Begrunnelsen for at den norske regjering i 1931 okkuperte en del av Øst-Grønland som fikk navnet Eirik Raudes land, var at de mente det var et ingenmannsland, og at nordmann hadde drevet næringsdrift og utbygging der, og at okkupasjonen derfor var i overenstemmelse med folkeretten.

Helge Ingstad, med juridisk erfaring som dommer og advokat og fire års erfaring fra arktiske strøk i Nord-Canada, ble oppnevnt som sysselmann. I tillegg hadde han markert seg med den populære boken Pelsjegerliv. En forutsetning for oppnevnelsen var at han skulle opprette en radiostasjon, og skulle ha med seg en egen fangstekspedisjon.  Det gjorde han. Men oppholdet på Øst–Grønland ble kort. Danmark brakte spørsmålet om Norges rett til området opp for den internasjonale domstolen i Haag. I april 1933 falt dommen der Norge tapte på alle punkter.

Det ble en bok ut av oppholdet fra august 1932 til april 1933: Øst for den store bre. Boken ble utgitt i 1939 og ble en så populær bok at den var med i skolens lesebøker. Utgaven jeg har kjøpt og lest ble utgitt i 1945 og er på 157 sider. Den er godt skrevet, inneholder bilder fra oppholdet og viser igjen Helge Ingstads evne til å levendegjøre det han opplevde. Men ikke minst hans oppriktige glede med å oppholde seg der. Han stortrivdes og hadde håp om at oppholdet ble lenger.

Med seg på denne ekspedisjonen hadde han fire menn: fangstkameraten og tromsøværingen Normann Andersen, telegrafisten Bjørn Western, Sverre Røstad og Arne Jacobsen. De to siste skulle oppholdet seg lenger nord enn i Antarctichavn, der hovedstasjonen og radiohuset ble lagt.

Karene ble fraktet til området med ishavsskuta Polarbjørn, og de hadde med seg mye som måtte fraktes raskt på land med en motorbåt på grunn av drivisen. De skulle bygge og bygde flere hytter. En av disse var Heimen som ble bygd i Flemingfjord.

Vi får lese om bygging av enkle hytter, jakt og forberedelse til den mørke og den barske vinteren. De lager klær og soveposer av reinsdyrskinn. Og ikke minst er det viktig å forberede seg med matrasjoner til hundene de har med seg. Dessverre blir depotene enkelte ganger tømt av røvere på fire bein: rev og isbjørn. 

Helge Ingstad levendegjør oppholdet slik at det nesten er som om man er der sammen med dem. Så flotte skildringer av naturen, planter, fugler og dyr. De møter mye moskus, og jeg har tidligere gitt en smakebit fra boka om hans første møte med urdyret. Sommeren da solen steker hele døgnet, høst og den barske og mørke vinteren. Og våren som kommer like før de må forlate området. Små og store hendelser beskrives. På fangstturene bor de i telt, men også selvlaget iglo er bosted på enkelte av turene. Et isbjørnhi overnattet de også i, og noen ganger kom uværet så brått på at de måtte grave seg ned i snøen. Hundene er gull verdt. Men selv om hundene ikke behandles som kosedyr blir de behandlet med respekt. Hundene har ulike personligheter som gir grunnlag for flere morsomme episoder å lese om.

Boken er et historisk dokument over en tid som er borte. De spiser ikke proviant som "gutta på tur" gjør i dag, men på jaktturene kokes moskuskjøtt over primusen både til frokost og kvelds i trange telt. De jakter ikke av lyst, men for å skaffe mat til seg selv og hundene ikke minst. Det er barske karer som tok forholdsregler for de fleste ting som kunne oppstå. Men naturen i dette området er lunefull og denne risikoen er de klare over. Når Helge Ingstad og Andersen forsinket pga uvær kommer tilbake til Western i hytta i Antarctichavn fra fangsttur julaften 1932, trekker jeg som leser et lettelsens sukk:

«Så går vi inn i det lyse rummet, hvor det er som en gavmildhet med plass, kasser å sitte på, sukker og smør og hjemmebakte brød i mengder. Vi føler oss som fyrster til mote, undtagen når vi ser oss i speilet. Da så julekvelden er der, blir det moskussteik, kaffe, telegrammer og cigarer, samt en flaske konjakk av den gode gamle sorten, mens radioen fyller hytten med julesanger fra Vår Frelsers kirke. – Men utenfor i stjernenatten ligger bikkjene og gnager på de feiteste bein.»

God bok!


Bilde fra boka – hytta i Antartichavn. 


18. sep. 2014

Horisont bøkene: Polarforskningens pionerer - denne finner du på Nasjonalbiblioteket.no


«Nordpolen og sydpolen har gjennom tidene utgjort en gåte og en utfordring for geografer og astronomer. Siden det 15. århundre har oppdagelsesreisende og forskere fra mange land trosset ekstreme naturforhold for å avsløre polarstrøkenes hemmeligheter: Hudson og Barents, Franklin og Scott, Nansen, Nordenskiöld, Amundsen, Shackleton.»

Og mange flere får en vite om i denne lille interessante boken, en liten smakebit eller en appetittvekker alt etter som. Rikt illustrert med bilder mv.

Boken kjøpte jeg på bokloppemarked på biblioteket. Vi har flere bøker om pionerene i bokhylla; og denne boken inspirerte meg til å lese ferdig Tor Bomann-Larsens biografi om Roald Amundsen (1995). Må vel begynne på nytt siden det er lenge siden jeg leste i den sist.

Noe av det jeg leste om kjente jeg fra tidligere, andre ting var helt nytt for meg. Etter å ha lest boken vet jeg nå at Dronning Maud Land, som er et av tre biland Norge har i Antarktis, er syv ganger større enn Norge.


Jeg skal ikke skrive mye om innholdet; for det jeg nå har oppdaget er at boken kan en lese på sidene til Nasjonalbiblioteket her.


«Det var is overalt. Isen strakte seg likblek i det uendelige. Den sprakk skrek og drønnet og hylte. Som de lydene en kan høre når man dåner» 
      (Samuel Coleridge the Ballad of the Old Sailor)

17. sep. 2014

Min Kamp 3 (Boyhood Island: My Struggle Book 3) av Karl Ove Knausgård – en sterk oppvekstskildring


Min Kamp 3 (2009) er Karl Ove Knausgårds beskrivelse av oppveksten på Tromøya, Arendal. Fra de flyttet dit da han ennå satt i barnevogn til de flyttet til Kristiansand da han gikk på ungdomsskolen. Jeg har kjøpt boken og jeg synes det er en sterk oppvekstskildring. En av de sterkeste jeg har lest.

At forfatteren skriver bra er nesten unødvendig å skrive. Allikevel – en sannhet kan ikke sies for ofte - han skriver som få andre klarer. Det flyter; så uanstrengt. Å skrive boken må ha kostet en del for Karl Ove Knausgård. Hvordan noen kan mene at det ikke er riktig å fortelle denne historien er for meg en gåte. Det er viktig at slike historier blir fortalt.

Karl Ove Knausgård beskriver seg selv som et følsomt barn som lett tar til tårene. Det er mye han er redd for – f eks hunder. Liten, med utstående tenner og rumpe. Vitebegjærlig. Flink på skolen. Glad i å spille fotball. Være sammen med venner. Liker jenter og blir fort forelsket. Mye er likt andre barn i den alderen. Og store deler av boken handler om det vanlige som skjer rundt en gutt i den alderen. Familie, venner, interesser, skole, fritid og ferie. På mange måter en tidsreise. Mange morsomme episoder er det. Men på et område skiller Karl Ove Knausgård seg ut, han lever under et skrekkregime.

Et skrekkregime som ikke var enkelt for andre å oppdage. Men som alltid. Noen må ha sett og valgt å lukke øynene. Karl Ove Knausgård har Den store stygge ulven i sin nærhet. Faren. Psykopaten som er en betegnelse jeg gir han.

Det er rett og slett vondt å lese hvordan faren behandler forfatteren og broren Yngve. Og det er når moren ikke er til stede han utøver terroren. Men hun må ha vært klar over det. Jeg mener at det ikke finnes noe som kan unnskylde at hun valgte å la dette skje.

Det er psykisk og fysisk terror. Faren hermer etter og gjør narr av Karl Ove. Han utøver ulike former for fysisk vold som slag, vrir rundt øret og arm. Slenger dem i veggen. Ingen får lov til å komme hjem til dem, heller ikke i bursdager. Det er strenge husregler. Rett og slett et skrekkregime for et barn å vokse opp i. Fra å være redd faren går forfatteren over til hate han.

Nå er det slik at gutter finner på mye rart. Og når de aldri får lov til å ha med seg venner hjem, oppholder de seg mye ute. Tingene de finner på gjør at det kan gå over styr for en hvilken som helst forelder. Men dette er noe helt annet. 

Faren kan lukte seg til alle avvik. Det minste avvik straffes. Faren har oversikt over den minste ting. Å miste en sokk på svømmingen er en katastrofe og det vet en liten gutt før han han kommer hjem at det vil bli straffet. Men det er ikke bare for å straffe for forseelser; nei faren er rett og slett sadistisk. Guttene skal danse etter hans pipe. Og de leser han og gruer seg til å være sammen med han. Ikke engang når faren er  i godt humør føler de seg trygge. For han kan brått endre humør. Tenk for en redsel når moren reiser bort for å ta videreutdannelse. Og for en glede når faren året etter velger det samme.

Mye kunne vært skrevet om denne. Sitert. Det er rett og slett en pageturner.

Jeg avslutter med noen av forfatterens refleksjoner om barndommen – «hun" er moren:

«Hun var der alltid, det vet jeg, men kan ikke huske det. Jeg har ikke noe minne om at hun leste for meg, jeg kan ikke huske at hun satte ett eneste plaster på knærne mine eller var til stede på en eneste skoleavslutning.
   Hva kan det komme av?

Hun reddet meg, for hadde ikke hun vært der, hadde jeg vokst opp alene med pappa, da ville jeg før eller siden tatt livet mitt, på den ene eller den andre måten.

Men hun var der, pappas mørke ble balansert, jeg lever, og at jeg ikke gjør det med glede, har ingenting med balansen i barndommen å gjøre. Jeg lever, jeg har egne barn, og med dem har jeg i grunnen bare forsøkt å få til en eneste ting, nemlig at de ikke skal være redd for sin far.
   Det er de ikke. Det vet jeg.

Når jeg kommer inn i rommet de er i, krymper de seg ikke, ser de ikke ned i gulvet, smetter de ikke ut så snart de får sjansen, nei, de ser på meg, er det likegyldig registrerende, og er det noen jeg blir glad over å bli oversett av, er det dem. Er det noen jeg er glad over å bli tatt som en selvfølge av, er det dem. Og skulle de helt ha glemt at jeg var der når de selv blir førti, skal jeg takke og bukke og ta imot.

Pappa visste selv at det forholdt seg på den måten. Selvinnsikt var ikke en av manglene hans. En kveld på begynnelsen av åttitallet sa han til Prestbakmo at det var mamma som hadde reddet ungene hans. Spørsmålet er om det var nok. Spørsmålet er om det ikke var hennes ansvar at vi var utsatt for ham i så mange år, en mann vi var grunnleggende redde for, alltid, til enhver tid. Spørsmålet er om det er nok til å balansere mørket.

Hun tok et valg, hun ble hos ham, hun må ha hatt en grunn til det.»




14. sep. 2014

Dikt: Morgen av Kolbein Falkeid - fra diktsamlingen Gjennom et glass-skår (1962)

Privat foto 

«Det er tiden vi tar bilde av, ikke menneskene i den, de lar seg ikke fange» (sitat Karl Ove Knausgård – i Min Kamp 3)

Morgen - Kolbein Falkeid

Enda før vekkeruret
har revet morgenens drøm i fleng,
vil jeg liste meg varsomt
inn til den lilles seng
og se – først se i hans blikk
forventningens klimaks  kave
lik bølger som kappes mot land
fra havet -

Så vil jeg trekke gardinet
vips – fra vinduet. Lyset inn!
Og oppleve morgenen sammen
med et storøyd måpende,
mykt og sultent
barnesinn-

12. sep. 2014

Vamp: Denne uro (Odin Staveland/Ingvar Hovland)

Privat foto

Denne uro e ein vind
som rive i seilet,
- et sting i søvnig sinn.
Denne uro e ein sti
Mot ukjent(e) landskap,
mot alt som kan gå meg forbi.
Så min uro må bli.

Denne uro e ein gnist
som tenne opp bålet
og blir ein brann te sist.
Denne uro e ein del
av liv eg har levd i.
For den som sette alt på spel,
har ein uro i sjel.

Må min uro holda stand
som vind, som bål og brann.
I alt eg har av tilmålt tid:
La min uro forbli.


11. sep. 2014

Hva skjedde med Esme Lennox? ( The Vanishing Act of Esme Lennox) av Maggie O’Farrell



Jeg sitter her og tenker på at kanskje flere ville ha lest romanen Hva skjedde med Esme Lennox? om forfatteren hadde valgt en annen form. Hun kunne valgt populærlitteratur-formen.Delt opp nåtid og fortid i egne kapitler med en deltaljert beskrivelse av Esmes historie. Men heldigvis har ikke den irske forfatteren Maggie O’Farrell valgt den formen. Det viser, slik jeg ser det, at forfatteren vil noe mer enn å skrive en historie. Forfatteren utfordrer meg som leser og det liker jeg. Hun skifter hele tiden mellom nåtid og fortid som gjør at jeg opplevde at jeg kom veldig tett på historien om Esme Lennox, og at romanen ble ekstra sterk å lese.





Hva skjedde med Esme Lennox? er den første romanen skrevet av Maggie O’Farrell (f. 1972)som ble utgitt på norsk. Romanen på 238 sider ble utgitt i 2006 og på norsk første gang i 2007. Utgaven jeg har lest har jeg kjøpt nå i høst, og ble utgitt av Bokklubben i 2013. Det er den første boken jeg har lest skrevet av Maggie O’Farrell. 

Romanen kunne like gjerne hatt tittelen «Sviket mot Esme Lennox» eller «Hvem sviktet Esme Lennox?» og svaret på det er: Alle sviktet Esme Lennox; moren, faren, søsteren Kitty, bestemoren, samfunnet.. Med et unntak: slektningen Iris Lochardt. Og det var etter at Esme hadde vært innesperret på asyl i over 60 år.

Iris bor i Edinburg. Hun bor alene og har en elsker: Luke som er gift. Den eneste slektningen utenom moren som bor i Australia, er farmoren Kitty som bor på aldershjem og har Alzheimer sykdom. I tillegg finnes stebroren Alex som hun har god kontakt med.

En dag ringer telefonen: «Jeg ringer angående Euphemia Lennox». «Jeg vet ikke hvem du snakker om», sier Iris og samtalen avsluttes like etter. Ikke lenge etterpå får hun en ny henvendelse angående Euphemia Lennox. Mannen i telefonen sier at Iris er Euphemias nærmeste pårørende og er hennes verge. Det er bestemoren Kitty som har opplyst det til den som ringer. Han kan fortelle at han ringer fra Cauldstone, et psykiatrisk behandlingshjem. 

Iris reiser til Cauldstone for å få vite mer. Der får hun opplyst at Euphemia (Esme) Lennox er den for henne helt ukjente søsteren til bestemoren Kitty. Grandtanten Esme har bodd på institusjonen i over seksti år. Nå skal hjemmet rives, tomten selges og pasientene skal plasseres andre steder. Han sier at Esme er helt harmløs, og at Iris kan ta henne med seg hjem.

Iris nekter først å ta Esme med seg, men vender tilbake for å hente henne. Avtalen er at Esme skal bo på et hospits. Men slik blir det ikke. Når Esme skal forlate Cauldstone tar hun med seg en kasse. Men blir fortvilt når hun ikke finner et grønt tøystykke i kassen.  Når jeg som leser i slutten av boken forstår sammenhengen er det hjerteskjærende å tenke tilbake på den scenen.

Innimellom fortellingen i nåtid er det tilbakeblikk på Esmes liv. Fra en oppvekst i India der hun på en veldig dramatisk måte opplever å miste lillebroren Hugo, som hun elsket, i tyfus:

«Esme tenker på det vonde. Det vanskelige. Det er noe hun sjelden gjør. Men iblant kommer det over henne, og dette er en av de dagene da hun synes hun ser Hugo. I øyekroken krabber en liten skikkelse gjennom skyggen bak en dør, i halvmørket under sengen. Eller hun hører stemmen hans i lyden av stolben som skraper over gulvet. Det er aldri godt å vite hvordan han velger å komme til henne.»

Hugos død er en ubearbeidet sorg for Esme som ingen ser ut til å forstå er med på å gjøre til at hun ofte forsvinner i sin egen verden. Det er kun morens sorg som skal tas hensyn til – ingen ser ut til å forstå at Esme også sørger.

Etterhvert flytter familien til Edinburgh for å bo i huset til bestemoren. Der skal Kitty og Esme gjøres klar for ekteskapet. Noe Esme ikke ønsker og protesterer mot.  Esme vil ikke tilpasse seg datidens snill pike-krav og utfordrer foreldrene. Hun blir av og til offer for farens raseri. Men hun utfordrer også mennesker utenfor familien, og det gjør at hun anses som en «raring». Esme er intelligent og elsker å lese. Hennes ønske om å fortsette på skolen blir ikke hørt. Hun får ikke lov til å lese - hun skal sitte sammen med søsteren og sy på brudeutstyr. 

På et ball har hun en opplevelse som hun reagerer voldsomt på, og som igjen resulterer at hun brått og brutalt legges inn på Cauldstone.

På Dagbladet.no finner jeg Cathrine Krøger har skrevet at romanen er «Hjerteskjærende om fortidas sterke kvinner som endte på asyl»:og skriver bl a:

«Det kan være fristende for min generasjons kvinner å harselere lett over gamle feminister og kvinnekamp. Da er romanen om Esme Lennox en god påminner om hvor takknemlige vi burde være. Det er ikke engang 100 år siden kvinner kunne ende på asyl for å vise den frihetstrangen vi i dag tar som en selvfølge. Ja, som regnes som en styrke. Ethvert opprør kunne stoppes av en rasende far eller ektemann. Samt en underskrift fra en lege som villig satt diagnosen hysteri eller såkalt dementia praecox; schizofreni.»

Jeg har allerede bestilt romanen  Hånden som først holdt min utgitt på norsk i 2012 – jeg krysser fingrene for at jeg liker den like godt. 

7. sep. 2014

Et helt halvt år (Me Before You) av Jojo Moyes - Lou fikk meg til å tenke på Poppy i filmen Happy Go Lucky

Et halvt år har salgssuksessen: romanen Et helt halvt år stått ulest i bokhylla. Jeg lot meg rive med av alle godord den har fått og kjøpte den. Nå er den lest. Det angrer jeg ikke på.

Jeg var skeptisk en periode; det er ikke alltid bestselgere har truffet meg som leser. Det har mye med å gjøre at jeg liker best romaner der det står mye mellom linjene. Forfattere av populærlitteratur har en tendens til å skrive slik at lite overlates til leserens fantasi. Det synes jeg ikke at den engelske forfatteren Jojo Moyes har gjort i Et helt halvt år. Hun må ha knekket koden på hvordan skrive en roman de fleste faller for. Hovedtemaet i romanen har nok også hatt sitt å si for suksessen.



På bokomslaget står det at Jojo Moyes (f. 1969) hadde gitt ut ti bøker før gjennombruddet med Et helt halvt år i 2011. Boken ble utgitt på norsk i 2013 av Bastion forlag, Jeg tenker at andre forlag kanskje misunner Bastion forlag suksessen. Fortsatt ligger romanen høyt oppe på salgsstatistikken i Norge, og jeg tror den kommer til å leve lenge. Bildet av forfatteren har jeg lastet ned fra det norske forlaget.

Den første tanken om hovedpersonen Lou Clark jeg fikk da jeg startet å lese romanen, var hovedpersonen i den engelske filmen Happy Go Lucky (2007). Filmen kan du se her på NRK.no og handler om den fargerike, åpne, pratsomme og direkte Poppy (Sally Hawkins). Her er et bilde fra filmen: Poppy er ute i London-trafikken i sin fargerike klesdrakt. Til slutt har jeg lagt til traileren til filmen.



Lou Clark er 26 år. Har en kjæreste, den treningsnarkomane Patrick. Lou bor fortsatt hjemme hos foreldrene Bernard og Josie. I det lille huset bor også yngstesøsteren Treena og sønnen til Treena,Thomas, og bestefar. Faren, søsteren og Lou jobber, men det er såvidt økonomien holder. Enda dårligere blir økonomien deres når Lou mister jobben fordi kafeen hun jobber i, The Buttered Bun, legges ned.

«Faren min kaller meg en «personlighet», fordi jeg ofte sier et første som faller meg inn. Han sier jeg er lik min tante Lily, som jeg aldri møtte. Det er litt sært å bli sammenlignet med noen du aldri har truffet. Jeg kunne komme ned trappen i lilla støvletter, og pappa kunne nikke mot mamma og si: «Husker du tante Lily og de lilla støvlettene hennes eller?» Og mamma klukket og lo som om det var en hemmelig spøk. Moren min kaller meg «individualistisk», som er hennes høflig uttrykk for at hun ikke helt forstår seg på klesstilen min...Bortsett fra den eksotiske klesstilen min og det faktum at jeg er litt kort, er jeg ikke noe annerledes enn hvem som helst du møter på gaten. De vil antakelig ikke se på meg to ganger. En vanlig jente, med et vanlig liv. Og det passer meg egentlig godt.»

Lou søker på og blir innkalt til et intervju til en stilling som «Pleier og assistent for funksjonshemmet mann». I intervjuet med Mrs Traynor får hun vite at det er en tidsbegrenset stilling; seks måneder, og den funksjonhemmede mannen er sønnen til Mrs Traynor, Will. Will er lam etter å ha blitt påkjørt av en motorsykkel Før det var han en suksessrik forretningsmann som levde et svært aktivt liv. Han har mistet alt, også en vakker kjæreste som gjorde det slutt med han etter ulykken og inngikk et forhold til Wills kamerat.  En kvalifisert pleier tar seg av det meste. Assistentens oppgave er å være hos Will og holde han med selskap, hjelpe han med mat og drikke og andre praktiske gjøremål. Arbeidstiden er fra 08.00- 17.00, og er godt betalt sammenlignet med hva Lou, som er uten utdannelse, tidligere har tjent. Lou får tilbud om jobb og takker ja.

Men etter en dag i jobben har Lou følelsen av at Will hater henne og holder ikke ut tanken på å fortsette å tilbringe tiden samme med den ulykkelige, bitre, sarkastiske og ondskapsfulle Will. Men når hun får vite at den skarpe søsteren Treena, familiens store håp, ønsker å gå tilbake til studiene, vet hun at hennes økonomiske bidrag blir enda viktigere. Det er bare å holde ut.

Etter hvert går tingene seg til i annekset til Granta House sammen med Will. De finner en mer avslappet omgangsform og trives i hverandres selskap. Men så får Lou vite om familiens Traynors hemmelighet og dette endrer alt. Ikke bare livet til Lou, men dette påvirker livet til familien hennes og forholdet til Patrick.

Forfatteren skriver helt til slutt at boken er en kjærlighetshistorie. Det er den på mange måter. Men den er også en historie om Lou som tidligere ikke har gjort stort vesen av seg; ikke har vært ansett å ha kvaliteter som er viktige. Som nå både utfordrer seg selv og andre. Den handler også om samholdet i familien Clark; at penger ikke er det viktigste. Særlig sammenlignet med den velutdannede familien Traynor som er rike på penger, men det er også det eneste som er deres rikdom. Om to søstre som kommer nærmere hverandre til tross for ulikhetene. 

Men hovedtemaet og det som skaper denne historien, er aktiv dødshjelp. Det er et vanskelig tema som jeg synes forfatteren har nærmet seg på en god måte. Men selv om boken på ingen måte er noen tåreperse, en får også ristet lattermuskelene, er det greit å ha noe å tørke tårene med. Kanskje greit å være uten mascara når en leser den.  

Her er traileren til Happy Go Lucky: 





3. sep. 2014

De sørgende (Styckerskan från Lilla Burma) av Håkan Nesser - en flott avslutning av krim-serien om Barbarotti

«Til tross for enkelte fine språklige partier og sterke skildringer av sorg står ikke kriminalhistorien i « De sørgende» helt til troende. «

Det skriver Ola A. Hegdal i sin anmeldelse i DN 23. mars 2013 om romanen jeg har lest og som er skrevet av den svenske forfatteren Håkan Nesser. Den femte og siste i krimserien om detektiven Barbarotti. 389 sider, utgitt i 2012 og på norsk i 2013. Eksemplaret jeg har lest er lånt av biblioteket.

Jeg synes det er feil å si at jeg er uenig med noen om en bok. Å lese en bok er en personlig greie. Dessuten er Hegdal bokanmelder og har et annet grunnlag enn det jeg har for å bedømme en bok. Kanskje anmelderen var ute av humør som jeg var i desember 2013 da jeg leste den fjerde i serien, og ikke helt fant tonen med De ensomme... For anmelderen er nok minst like begeistret som jeg er for forfatteren – dette skriver han:

«Håkan Nesser har en anselig tilhengerskare i Norge. Ikke uten grunn, for på sitt beste er han en av de mest litterære og språkbevisste av krimforfatterne. Han har en var, impresjonistisk stil, med nesten hamsunske monologer. Typisk for Nesser er tvilen, spørsmålene, nyanseringene, i en stil som til tider kan grense til ren manér, men som utvilsomt viser personligheten til Barbarotti, en både skeptisk, undrende og drømmende detektiv.»

Åhhhh - det er så fint at noen skriver pent om en forfatter som skriver bøker som jeg liker så godt. For meg var denne romanen minst like god som de fire øvrige i serien. Jeg ble varm i hjertet av å lese den. Rett og slett. Men jeg er glad det er den siste. Jeg har ingen sans for at serier skal gå i det uendelige, verken hva angår bøker eller film. Det var stil over avslutningen. Barbarotti lever videre selv om ikke jeg som leser får følge han videre.

Men den som ikke overlever er kona, hans elskede Marianne. Barbarotti finner henne død i senga – aurisme – et blodkar i hjernen sprakk. Før Barbarotti  kommer tilbake på jobb er Eva Bacmann inne hos sjefen Asunander som driver og pakker – han har to måneder igjen før han slutter

 «Men nå var det ikke min avreise herfra vi skulle diskutere.» Han kremtet og gravde i papirbunken på skrivebordet. «Det var Barbarotti. Hvordan i helvete står det egentlig til med ham? Er det noen forbedring å snakke om?»
   Eva Backman sukket og lurte på hva hun skulle svare.
Forbedring? Hun studerte Asunanders tunge ansikt i noen sekunder. Fantes det en forståelse bak rynkene og elefanthuden? Fantes det et fnugg av varme og menneskelighet, eller hadde årene og leden og ensomheten slipt bort de siste restene av empati?
   Vanskelig å si.
Det hadde gått tre uker siden Marianne døde, drøyt en uke siden begravelsen. Hun hadde snakket med Barbarotti stort sett hver dag. Som oftest to eller tre ganger. Forsøkt å snakke med ham. Senest nå i morges. Hun visste ikke om ordet «forbedring» hadde noen som helst relevans i sammenhengen. Hun hadde i hvert fall ikke kunnet oppdage noen, men hva som skjulte seg under Barbarottis robotaktige ytre, hadde hun overhodet ingen anelse om.
   Som mørkt vann under den islagte overflaten på et skogstjern; hun hadde tenkt den tanken senest nå i morges, og det var sannsynligvis ikke noe dårlig bilde på situasjonen. «Han kommer i ettermiddag.»
   «Ja, jeg vet det,» sa Asunander. «Spørsmålet er altså hva vi kan bruke ham til.»
   «Bruke?»
   «Ikke driv med ordkløyveri. Du skjønner hva jeg mener.»

Barbarotti får en fem år gammel uløst sak, cold case, å jobbe med. Det kan virke som om Arnold Morinder-saken er ment som arbeidstrening for Barbarotti.

«Det var i august 2007. Knapt fem år siden, akkurat som Asunander hadde påpekt. Arnold Morinder, fireogfemti år gammel og ansatt hos Buttros El i Kymlinge, hadde forsvunnet fra hytta si ute ved nordbredden av Kymmen. Han hadde satt seg på mopeden for å kjøre inn til Statoil-stasjonen i Kerranshede og kjøpe en ettermiddagsavis. Tre døgn senere hadde han fremdeles ikke kommet tilbake, og samboeren hans, en viss Ellen Bjarnebo, hadde ringt politiet. Kriminalbetjent Sorgsen og overkonstabel Wennergren-Olofsson hadde dradd ut og snakket med henne. Mistanker om at det var blitt begått en forbrytelse hadde dukket opp temmelig omgående.
   Ikke fordi det var særlig mange indisier som hadde pekt i den retningen - ikke innledningsvis, og egentlig ikke senere heller - men fordi Ellen Bjarnebo var den hun var.
Parteringsmordersken fra Lilla Burma.»

Ellen Bjarnebo fikk tilnavnet etter at hun hadde tilstått å ha drept og partert ektefellen Harry Helgesson. Etter å ha sonet elleve år for ugjerningen flyttet hun sammen med Arnold Morinder. Atten år etter drapet på Harry forsvinner Arnold og han er fortsatt ikke funnet.

Vi følger Barbarotti under etterforskningen. Vi får også lese Ellen Bjarnebos historie om livet på Lille Burma samme med Harry som terroriserer henne og den tolv år gamle sønnen de har sammen, Billy, som ikke snakker. Tydelig skadet etter det han opplever. Det er en dyster historie og i stor kontrast med det livet Barbarotti lever.

Kanskje det nettopp er pga det dystre livet på Lille Burma at det å lese om Barbarotti blir hjertevarmt. Selv om det er trist å lese hvor mye han strever med livet sitt etter å ha mistet Marianne. Det er ikke bare Arnold Morinder-saken han har lyst til å gi opp. For aller helst ønsker han å gi opp livet og gå over til den « andre siden» der Marianne og Vår Herre befinner seg. Men heldigvis har han både barna, Vår Herre og Eva Backmann, men ikke minst et brev fra Marianne, til å hjelpe seg til å holde ut når sorgen lammer han.


Snipp snapp snute og så var eventyret med Barbarotti ute...