7. jul. 2014

Krim: Pappas jente (Daddy's girl) av Margie Orford - god fra første til siste side


Margie Orford er en sørafrikansk prisbelønt journalist, forfatter og filmskaper. Hun ble født i London og har vokst opp i Namibia og Sør-Afrika. Er i dag visepresident den sørafrikanske avdelingen av organisasjonen PEN International, som fremmer vennskap og samarbeid mellom skribenter over hele verden.


Krimromanen Pappas jente er lite omtalt av norske lesere/anmeldere. Den ble utgitt i 2009 og på norsk (Cappelen Damm) først i 2014. Jeg lånte boken av biblioteket og har stått lenge i kø for å få lånt den. Jeg synes dette var en knallgod bok. Fra begynnelse til slutt. Jeg slutter meg til anmeldere som skriver.

·         «Margie Orfords Pappas jente gjør et umiddelbart og kraftig inntrykk, med en kvalitet i språket som skiller seg ut innenfor krimsjangeren.» (The Times)
·         «Orfords intrige er så utspekulert at å slutte å lese er like opprivende som å fortsette.» (Daily Telegraph)

Fra bokomslaget:  

«Pappas jente er Margie Orfords første bok om journalisten Dr Clare Hart. Den er en fartsfylt og altoppslukende historie fra en virkelighet i Cape Town journalisten dessverre kjenner altfor godt. Hun er vise-president i sør-afrikanske PEN og jobber mye med kvinner og barn som utsettes for vold. Pappas jente starter dramatisk. En seks år gammel jente forlater en ballettime og kommer på at hun har glemt å gi moren brevet med beskjeden om at de skulle avslutte tidlig. Hun forsøker å ringe faren fra en telefonkiosk, men går tom for mynter før hun får lagt igjen beskjed. Han er på jobb, og akkurat nå opptatt på åstedet for en stygg drapssak. Jenta bestemmer seg for å vente, en time er ikke så lenge. Men bilen som kommer er ikke morens..»

Fra boken – Yasmin har stått utenfor ballettskolen og venter på moren:

«Hun kikket opp da hun hørte en bil, svelget, begynte å smile da hun gikk mot døra som ble åpnet.
   Armen la seg rundt kroppen hennes og klemte til rundt den tynne brystkassen så hun trodde ribbeina skulle knekke. Hun bet hardt da hånden la seg over munnen hennes og presset skriket ned i halsen igjen. En knyttneve slo henne i ansiktet. En annen traff henne i magen og slo pusten ut av henne. Yasmin falt framover og ned i pizzaeskene og colaflaskene som lå strødd på gulvet i bilen. Føreren kjørte ned bakken, og Yasmin trillet sidelengs da han svingte. Han stoppet motoren, men verken han eller passasjeren hans rørte seg mens ettermiddagen gled over i kveld.
  Begynnelsen på evigheten.
 Hun lå helt stille med munnen full av blod. Tannen som hadde hengt i sin siste tråd i flere dager, lå på tungen hennes.»

Selv om Margie Orford har fått gode kritikker for bøkene sine verden over, har hun fått kritikk for at hun er for detaljert i sin beskrivelse av vold; det kan man bl a lese i et intervju med med forfatteren på NRK.no Men som hun sier, virkeligheten er mye verre:  

«Hvert tredje minutt blir et barn voldtatt i Sør-Afrika, og tre barn drepes hver dag. Til sammen blir mer enn 15 000 mennesker myrdet hvert år.»

Jeg var kjent med at det er mye kriminalitet i Sør-Afrika, men dette er sjokkerende tall. Ikke minst fordi det er de fattigste som utsettes for volden, men overgriperne er fra alle samfunnslag. De rike skjermer seg bak høye murer med piggtråd, overvåkning og patruljerende vakter.

Selv om jeg ikke er spesielt tøff når det gjelder å lese om eller å se filmer med vold, klarte jeg fint å lese denne boken som helt riktig inneholder beskrivelser av mennesker som har vært utsatt for vold og voldsscener. Men boken er på ingen måte en voldsorgie. Boken handler om fem nervepirrende dager for faren til Yasmin, kaptein Riedwaan Faizal, og de andre som leter etter henne i Cape Town.

Faren beskyldes for å stå bak bortføringen pga konflikten han har med moren til Yasmin. Han engasjerer Clare, som har kjennskap til miljøer som kan vite noe om kidnappingen, til å bistå seg. Hun utsetter seg for stor fare ved å si ja til oppdraget. Men tanken på hva Yasmin kan utsettes er drivkraft til å fortsette. Heldigvis har Riedwaan kolleger som ikke tror han er innblandet i bortføringen. Men det er nok av de som mener motsatt. Og som ikke liker hans engasjement for å bekjempe vold i sitt arbeid i Gjengavsnittet. De som står bak kan være fiender både innenfor og utenfor politiet. Men også andre – hva med pianisten på balletten, Mr Henry...

Det var enkelt å få oversikt over miljøet handlingen foregår i. Det samme gjelder karakterene, både utseende og personlighet. Romanen er aldri stillestående, men heller ikke heseblesende. I og med at det er barn involvert ble jeg ekstra engasjert. Kjente samme engasjement som jeg hadde da jeg så den danske TV serien Forbrytelsen. Jeg har sett alle sesongene av Forbrytelsen og det er noe av det beste og mest spennende jeg har sett av krimserier. Riedwaan og Clare får en enkelt sympati for selv om førstnevnte ikke er et glansbilde av en politietterforsker. Men gode etterforskere blir gjerne fremstilt litt rufsete. Kanskje er det slik det er i virkeligheten også...

Jeg leser gjerne flere bøker skrevet av forfatteren. 

2 kommentarer:

  1. Ei bok og ein forfattar har eg aldri høyrt om tidlegare, - men omtalen din gjorde at eg fekk lyst til å lese Pappas jente. Det sør-afrikanske samfunnet som "kulisse" gjer sikkert boka spesielt interessant. Takk for supert tips!

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg synes at det var interessant. Dersom du leser den ønsker jeg deg lykke til. Du leser mye krim og har større sammenligningsgrunnlag enn meg. Uansett, jeg håper flere leser den.

      Slett