Karitas (Karitas án titils) av Kristín Marja Baldursdóttir - fenget ikke nok til at jeg vil lese oppfølgeren

Karitas skrevet av den islandske forfatteren Kristín Marja Baldursdóttir ble utgitt i 2004 og ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 2006. På norsk ble den utgitt for første gang i 2012. Den er på 464 sider og utgaven jeg har kjøpt har dette omslaget:

Forlaget Gyldendal som har utgitt romanen på norsk beskriver den slik på bokomslaget:

«Island, 1915. Karitas Jónsdóttir vokser opp i en stor, farløs søskenflokk. Det betyr trange kår, men moren er fast bestemt på at alle skal ha en utdanning, og Karitas er en talentfull kvinne. Et tilfeldig møte med en kvinne bak et staffeli forandrer livet hennes, sender henne til København for å studere og gjør kunsten og kjærligheten til stadig viktigere omdreiningspunkter for Karitas.

Karitas forelsker seg i den vakre Sigmar, en fisker. De gifter seg og får barn, men han stuer henne vekk på et øde gårdsbruk mens han selv seiler jorden rundt på de syv hav. Da Karitas føder tvillinger, orker hun ikke mer, og overlater det ene av barna til søsteren, Bjarghildur. Selv flytter hun med to av barna til det lille samfunnet Örefi, hvor de tilbringer de neste 14 årene. Da Sigmar plutselig dukker opp idet krigen bryter ut i Europa, må Karitas igjen velge mellom kunsten og kjærligheten.»

Først til omslaget. Karitas og søstrene beskrives å ha lyst hår. Litt underlig at forlaget  da velger velger omslaget over. 

Forlaget går langt i å beskrive handlingen - faktisk er dette oppsummering av handlingen i romanen. Men heldigvis betydde det ingenting for min leseopplevelse. 

Jeg synes dette var en god roman selv om den etter min smak i enkelte partier var litt vel melodramatisk, drømmeaktig og langsom. En annen ting er at jeg savner flere dialoger. Generelt er bruk av dialoger noe som jeg synes gir romaner mer liv og gjør at jeg kommer litt mer innpå karakterene.

Forlaget beskriver også romanen som «et gripende portrett av en sterk og stolt kvinne... en roman om drømmer og lengsler, om uventet lykke og bunnløs sorg - og om stor lidenskap. »

Mitt inntrykk av islendinger er at det er et hardført og sterkt folkeslag. Min ærlige mening er at Karitas for meg ikke er sterkere og stoltere enn de andre kvinnene hun omgir seg med. Tvert imot. Hun har en sterk mor og to sterke søstre. Som stiller opp for Karitas. Hun blir påkostet en eksklusiv utdannelse av en kvinnelig velgjører som ser Karitas talent. Når hun havner på dette øde gårdsbruket etter å ha havnet i "uløkka", har hun mange gode kvinnelige hjelpere. I det store og hele omgir hun seg med både kvinner og menn som vil henne vel, også i egen familie. Derfor er boken for meg en bok om «sterke og stolte kvinner» der jeg ikke opplever at Karitas er den sterkeste. 

Sigmar beskrives helt klart som en sterk og steil person. Men  at han "stuer henne vekk" - det synes jeg er en litt pussig beskrivelse for situasjonen. Han er som islendinger flest og som moren til Karina er, opptatt av å tjene penger. 

Jeg hadde trodd at dette skulle være en roman som hadde sin hovedvekt på en kvinne som kjempet for å få anledning til å bruke sine kunstneriske evner. Men det er en liten del av romanen - tiden i København får vi for eksempel vite lite om. Istedenfor synes jeg at Karitas er en roman med hovedvekt på dagliglivet på Island. At det er en roman om drømmer og lengsler osv – det er jeg enig i. Men det gjør den ikke spesiell - det er et tema som veldig mange tilsvarende romaner har. 

Selv om karakteren Karinas ikke innfridde slik jeg hadde håpet jf beskrivelsen av romanen, var dette en god roman på mange områder. Jeg vet ikke hvor autentisk den er hva angår kvinners vilkår på Island i det tidsrommet den beskriver. Det er faktisk den første romanen jeg leser skrevet av en islandsk forfatter.  Men selv om den ikke skremte meg fra å lese flere bøker skrevet av islandske forfattere, tvert imot, gjorde den meg ikke nysgjerrig nok til å lese oppfølgeren Karitas. Kaos på lerretet.