4. jul. 2014

Ekstremt høyt og utrolig nært (Extremely Loud & Incredible Close) av Jonathan Safran Foer

«Dette er rett og slett en vidunderlig god historie»; sitat May Grete Lerum, VG, på bokomslaget til romanen jeg nettopp har lest:



Ekstremt høyt og utrolig nært skrevet av Jonathan Safran Foer ble utgitt i 2005 og på norsk for første gang samme år. Utgaven jeg har kjøpt og lest ble utgitt i 2012. Den er på 365 sider inkl bilder.

Jeg tror aldri jeg har lest en lignende roman, og da tenker jeg spesielt på formen. Jeg er helt enig at dette var en god historie, og den traff meg i hjertet. Det er også en underfundig bok som også fikk meg til å le innimellom. Det skal være sagt (skrevet) at det var noen kapitler der jeg tenkte; hva er nå dette? Men en må bare la seg drive med – sammenhengen forstår en etterhvert.  

Oscar er ni år og bor i New York. Parallelt med at vi følger Oscar får vi vite besteforeldrene historie – de kom til New York fra den utbombede tyske byen Dresden...terrorbombingen på slutten av 2. verdenskrig for å få Hitler i kne.

Jeg lar den intelligente gutten, for skolekameratene en nerd, presenter seg selv– her er visittkortet hans:


Når Oscar setter opp en liste over hvem han er glad i kommer katten Buckminster som nr. 4. Moren til Oscar som nr. 3 og Bestemor som nr. 2. Som nr 1 troner hans elskede Pappa:

«Det var alltid Pappa som pleide å bre over meg, og han fortalte de morsomste historier, og vi leste New York Times sammen, og så hendte det at han plystret «I am the Walrus», for det var yndlingssangen hans, selv om han ikke kunne forklare hva den handlet om, noe som frustrerte meg. Noe av det aller fineste var at han fant en feil i hver eneste avisartikkel vi så på. Noen ganger var det grammatikalske feil, andre ganger geografiske feil eller faktafeil, og noen ganger fortalte bare ikke artikkelen hele historien. Jeg elsket å ha en far som var klokere enn New York Times, og jeg elsket å kjenne hårene på brystet hans mot kinnet gjennom T-skjorten hans, og at han alltid luktet nybarbert, til og med om kvelden. Jeg ble rolig i hjernen av å være sammen med ham. Da trengte jeg ikke å finne opp noe som helst.»

Pappa døde 11. september 2001 under terrorangrepet – «den verste dagen». Han oppholdt seg i World Trade Center da flyene traff bygningen. Ingen vet hvordan han døde. Kroppen ble aldri funnet. Det er noe av det som plager Oscar.

 «Selv etter et helt år var det fortsatt ekstremt vanskelig for meg å gjøre enkelte ting, som å dusje, av en eller annen grunn, og å ta heis, selvfølgelig. Det var masse som ga meg angst, som hengebroer, basiller, fly, fyrverkeri, arabere på T-banen (selv om jeg ikke er rasist), arabere på restauranter og kaffebarer og andre offentlige steder, stillaser, kumlokk og avløpsrister, eierløse vesker, sko, folk med bart, røyk, knuter, høyhus, turbaner. Jeg fikk ofte følelsen av at jeg var midt ute på et digert svart hav eller langt ute i verdensrommet, men ikke på den fascinerende måten. Det var bare det at alt var så utrolig langt borte fra meg. Det var verst om natten. Jeg begynte å finne opp ting, og så klarte jeg bare ikke å slutte, som beveren, noe jeg har kjennskap til. Folk tror de feller trær for å bygge demninger, men egentlig er det fordi tennene deres aldri slutter å vokse, og hvis de ikke filte dem hele tiden ved å gnage seg gjennom alle de trærne, ville tennene begynne å vokse inn i ansiktet på dem og ta livet av dem. Sånn var hjernen min også.»

Mamma ser ikke ut til å savne pappa. Hun har funnet seg en venn, Ron, og sammen med han sitter hun ute i stuen og ler og spiller spill. Men heldigvis bor Bestemor i nabobygningen og de kan se hverandre og sender meldinger via walkie-talkie. Bestefar reiste fra henne for lenge siden. Før faren ble født...

En dag finner Oscar en nøkkel i Pappas omkledningsrom. Det blir en åtte måneders leting etter en lås der nøkkelen kan passe – noe som gir Oscar et håp om noe som kan bringe han nærmere Pappa. Pappa som kun etterlot seg fire meldinger på telefonsvareren fra den morgenen da han borte for Oscar for godt – her er den første:


Jeg tenker at de fleste husker hvor de var da meldingene om terrorangrepet kom via massemedia. Jeg var på treningssenteret på vei fra jobb, og så de første bildene på en skjerm på treningsrommet der vi stod og ventet på instruktøren.. Men det er når man får historien ned på individnivå at man forstår hva som virkelig skjedde. Og konsekvensene. Dette får Jonathan Safran Foer frem i boken. Også det som skjedde i Dresden. En bok jeg helt sikkert kommer til å lese flere ganger...

Oscar bor ikke langt fra Central Park. Der var jeg sommeren 2012 – en oase i storbyen- privat foto: 



4 kommentarer:

  1. Denne har jeg stående på vent i bokhylla. Bør vel ta den frem snart

    SvarSlett
    Svar
    1. Om du gjør det håper jeg du liker den; ikke minst formen forfatteren har valgt.

      Slett
  2. Jeg digger denne boka. Oscar er så befriende snål:)
    For meg var dette en roman som beskrev sorg og savn på en god og annerledes måte

    SvarSlett
    Svar
    1. Enig med deg. Skulle gjerne lest den på engelsk; er redd for at noe forsvinner ved oversettelsen når det gjelder slike spesielle bøker. Uten at jeg har noen grunn til å tro det med denne.

      Slett