10. jul. 2014

Det er greit for meg (It's Fine by Me) - roman skrevet av Per Petterson - hans tredje bok

Jeg kjenner det i sjela når jeg leser bøkene til Per Petterson, og jeg tenker ofte tilbake på dem. Nå har jeg lest Det er greit for meg, den tredje boka han ga ut og utgivelsesåret var 1992. Har igjen å lese Til Sibir og i Kjølevannet.

Jeg gleder meg alltid til å lese bøker skrevet av Per Petterson. Ikke for at jeg blir så happy av det. Men jeg blir ikke ulykkelig heller. Det er bare denne sjela som blir så berørt av ting som står i bøkene hans. Men ikke minst det som ikke står der. Som jeg finner mellom linjene. Per Petterson overdriver ikke når han skriver. Jeg må tenke "sjæl" og det er vel der det ligger; at jeg får så mange tanker når jeg leser. Ofte kommer de bardus på meg. 

Det er greit for meg er en roman på 214 sider. Jeg har lånt boken på biblioteket, en bok som rett og slett er gått opp i liminga. Samma det, en bok er en bok, en fillefant som mange har lest i.

Denne gangen handler det ikke om Arvid Jansen, en karakter Per Petterson i romaner har knyttet egne opplevelser til. Det er greit for meg handler om Audun Sletten, bestevennen til Arvid - venner blir de når Audun flytter til Veitvet:

«Jeg var tretten år og skulle begynne i sjuende klasse på Veitvet skole. Mora mi sa hun ville følge meg første dagen, vi var nye på stedet og hun hadde ingen jobb uansett, men jeg ville ikke ha henne med. Det var attende august, helt overskya og da jeg åpna porten og gikk inn i skolegården, begynte det å regne. Jeg dytta solbrillene tettere opp mot øya og gikk sakte over den store plassen. Det var ikke et menneske der. Midt utpå stoppa jeg og så meg omkring. Til høyre sto to rødmalte paviljonger og rett fram var den lave blå hovedbygninga. Ei flaggstang sto med flagget tungt og klissete ned langs lina. I vinduene så jeg ansikter og de som satt på innsida trykka nesene mot ruta og kikka ut på meg som sto der i regnet. Det fossa ned. Jeg kom for seint første dagen.»

Audun er ingen pusekatt og har hatt det tøft med en tyrann av en far som drikker. Mesteparten av boken handler om når Audun er 18 år med stadige tilbakeblikk. Vekslingen mellom nåtid og fortid er naturlig. Som når jeg selv tenker tilbake på det jeg har opplevd i livet. 

Som attenåring bor Audun alene sammen med moren sin. Søsteren Kari er flyttet samme med en fyr på Kløfta og den to år yngre broren Egil er død. Egil døde etter at han kjørte med en Volvo Amazon ut i Glomma og druknet. En bil han lånte av fyren til Kari. Faren er ute av livet deres; eller det vil si han er mer en ond ånd som de ikke vet hvor befinner seg, men ikke er borte.

Vi befinner oss på 1970-tallet. Audun går på gymnaset og har ingen problemer med å følge det som det undervises i, men signaliserer ofte at han har tenkt på å slutte for å begynne å jobbe. Spradebassen Rønning på sitt vestlandske vis, engelsklæreren, er den eneste læreren Audun liker fordi Rønning er glad i faget han underviser i. I en engelsktime diskuterer Arvid og Audun høylytt noe de har lest i The Melting Pot; «det gylne Amerika, friheten og likhetens land, havn for de hjemløse og forfulgte, melonen alle vil bite i, jorda alle vil pløye.»

De leser et stykke om en jente som skriver om bestemora si når hun reiste forbi Frihetsgudinnen på vei inn mot Ellis Island. «Fint hva» sier Audun til Arvid; Arvid kaller det Rosa Prosa, overlessa, sentimentalt og USA-propaganda. I den diskusjonen som følger mellom dem kommer Rønning til og ber Audun lese høyt:

«Du kan kanskje lese leksa høyt for oss? Jeg synes han skarrer ekstra i dag. Jeg ser bedende på han, men han gliser og slår ut med handa. Helvete, jeg leser. Jeg leser hele sida og slutter med den setninga, bestemora gir meg klump i halsen, stemmen sprekker og alle snur seg og ser på meg. Jeg er liksom den tøffeste i klassen, sterkest, best i gym og ellers er jeg sur som faen. Det bare blir sånn, jeg veit ikke hvorfor. Jeg stirrer tilbake, de syns jeg er rar, det er greit for meg, de er ikke annet enn tåke, ansiktene til Arvid og Venke er de eneste jeg ser. Venke er blank i øya.
- Det va'kje dumt det der, sier Rønning.
- Glem det, sier jeg.»

Privat foto fra sommeren 2012


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar