Alf Prøysens barndomserindringer: Det var da det og itte nå

Privat foto tatt i 1998

Det er Alf Prøysens barndomserindringer vi kan finne i boken Det var da det og itte nå. Boken på 159 sider ble utgitt første gang i 1971. Utgaven jeg har ble utgitt i 1987 av Den norske Bokklubben og er illustrert med tegninger av Hans Normann Dahl. Til slutt er det det en del sider med private fotografier av livet i Præstvægen.

Datteren til Alf Prøysen, Elin Prøysen, har skrevet etterord i boken og avslutter dette slik:

«Men boka har kanskje størst verdi som et kulturhistorisk dokument som forteller om en fortid som ikke ligger så langt tilbake i tida. En nær fortid da det var en uoverstigelig avgrunn mellom en gårdbruker og en husmann.»

Alf Prøysen (1914-1970) ble født på husmannsplassen Prøysen på Rudshøgda i Ringsaker kommune Hedmark fylke. Husmannsplassen hørte til gården Hjelmstad, og faren til Alf arbeidet der som husmann. 

   

«Det er forskjell på folk. Og ingen stann var forskjellen så stor som over Hedemarken, «det røde fylke» som dom kæilte det. Men etter Præstvægen var vi like æille. Vi var som ei lita væl for øss sjøl. Rundt omkring i bra avstæind låg de store garda, og dom hadde vi ittno med, det var bære'n far det som gikk skauvægen att garda om måran og kom hematt om kvelden. Og a' mor en enkelt gong da hu skulle vara i stella for sveiser'n hell fjøsgutten, når dom skulle ha fridag. Vi onga gikk bære gardsvægen når vi skulle setta og ta opp poteter hell renske tuneps. Men da såg vi standsforskjellen, og den hadde mange forgreininger og avskygninger. Vi kæin sea det bynte med doen...»

Alf var forskjellig fra andre barn rundt seg:

«Je likte meg så godt inne. Je fraus bare ved tanken på å gå ut. Men bror min var ute både tidlig og seint og hæin likte det. Je likte best å sitte inne og tegne je. Det var smått med tegnepapir. Det var bare det grå innpakningspapiret ifrå butikken. Og det kunne være både skrukkete og sundrivi, men jeg glatte det ut og delte det opp...»

Alf kunne lese når han begynte på skolen. Han var skoleflink og det gjorde til at han ofte kjedet seg. Undervisningen var ikke tilpasset hans nivå. Og det var ikke alltid like enkelt for en fattig husmannsunge:

«Det var nesten ittno på skulen som passe inn i hårdagen i Prøysstugun. Je kjæm hau en gong lærinna dreiv å tala på at det var gæli a ta det støsste rommet tel finrom som æiller vart brukt, det støsste rommet skulle vara soveværelse det sa'a, vi skulle ligge for åpent glas om natta, sa kunne vi ha et lite rom tel finrom sa'a, og trudde'a reformerte. I Prøysen var det bære ei stor stugu der, og et kjøkken med bakeromn i pipen og en gammel komfyr der vi værmte vatten to gonger om dagen så kua skulle få lonkent drekke med litt mjøl på. Og så hadde vi rommet som vi kæilte petiko; der var det itte omn i det hele tatt så der kunne vi itte vara om vinter’n. Og glasa i å få opp. Dom hadde trøtne att for mange år  sea...»

Dette er bare noen smakebiter fra barndommen til Alf Prøysen som er fortalt helt uten bitterhet. Selv om fortellingene har mye humor i seg, ligger det et alvor i boken som gjør at en det går mange tanker gjennom hodet. Barn finner gleder i mye. Men det må ha vært en traurig tilværelse for både voksne og barn. Jeg synes det er vondt å lese om fattigdommen på den tida. Heldigvis ble det en endring slik at barna som vokste opp hadde muligheter for en bedre tilværelse enn foreldre og besteforeldre hadde. Historien om a bæssmor som da hun mistet mannen måtte sette bort de seks døtrene på bygda, stenge døra til husmannsstua og selv gå på bygda for å finne seg et arbeide der hun også fikk en seng å sove i, er rimelig sterke saker å lese om.   

Heldigvis er slike historier dokumentert for ettertida  bl a med det Alf Prøysen forteller i boka si. Det er en stor kontrast mot det vi i 2014 forventer velferdsstaten Norge skal tilrettelegge for oss.  Personlig synes jeg at vi som samfunn har beveget oss til det motsatte ytterpunkt - til "tilværelsens uutholdelige letthet". For selv om oppveksten til Alf Prøysen materielt sett var fattigslig, var det en annen rikdom der som vi kanskje har mistet på veien til vår materielle rikdom. Uansett, en stor kunstner ble det av mannen. 

Her er et privat bilde av Prøysenstua tatt i 1998: