2. jun. 2014

Tabu av Ferdinand von Schirach



«Sebastian von Eschburg vokser opp i en gammel adelsfamilie der barn verken skal ses eller høres. Han er åtte år da han første gang får spise middag sammen med foreldrene, og ti da han blir plassert på kostskolen hvor både faren og bestefaren gikk. En kveld mens han er hjemme på sommerferie, våkner Sebastian av et smell. Faren har skutt seg.

De neste årene begraver Sebastian seg i kostskolens bibliotek. Som voksen prøver han å finne et fotfeste i kunsten. Med fotografier og videoinstallasjoner vil han vise at virkelighet og sannhet er to ulike ting. Alt handler om skjønnhet, sex og menneskets ensomhet.

Da Sebastian von Eschburg blir tiltalt for å ha drept en ung kvinne, tar den hjertesyke, sigarillodampende advokaten Konrad Biegler på seg forsvaret. Ved å hjelpe kunstneren ser Biegler en mulighet til å redde seg selv. Men hvordan forsvarer man en mann som mener det er likegyldig om han har slått ihjel eller ikke?»
Gyldendal viser til anmelderne som ga romanen gode kritikker. Jeg har klippet ut fra Aftenposten (19. januar 2014) en mer lunken kritikk skrevet av Atle Christiansen; han synes ikke at romanen henger helt sammen. Han skriver bl a at «romanens siste halvpart nærmest dementerer romanens første halvdel uten at den tilfører noen a-ha opplevelse, er det von Schirach som ikke har fått lykkes med å få sin roman til å henge sammen.»
Jeg har lest alle de foregående tre bøkene  Ferdinand von Schirach har utgitt, to novellesamlinger og en roman, og skrevet om alle tre. Jeg finner ingen forfatter å sammenligne med Ferdinand von Schirachs bøker, verken språk, komposisjon eller handling. Den eneste romanen jeg tenkte på når jeg leste Tabu er romanen: Bølle på døra (A Visit From the Goon Squad) av Jennifer Egan
Uten sammenligning forøvrig er det fordi i Egans roman blir hovedpersonen fra det ene kapitlet biperson i det andre. Det er slik jeg tenker det er med Tabu; når advokat Biegler kommer inn i handlingen går Sebastian von Eschburg over fra å være hovedperson til å være biperson.
Uansett; jeg har igjen lest en god bok og kommer til å lese eventuelle etterfølgende bøker skrevet av Ferdinand von Schirach. Måten han skriver på, kort og presist, viser at han har tillit til meg som leser. 
Et sitat der Sebastian som ti-åring forlater hjemmet for å reise på kostskole – i dette avsnittet er alt som er nødvendig for meg som leser til å skape meg et bilde av situasjonen. Det er sikkert ulikt fra leser til leser, men for meg var det hjerterått å lese:
«Da Sebastian ble kjørt til internatskolen av faren, skulle han gjerne ha tatt med seg de hvite liljene som fløt på vannet, og linerlene og platanene utenfor huset. Hunden hans lå i solen, pelsen var varm og Sebastian visste ikke hva han skulle si til den. Hunden døde et halvt år senere.»
Det samme gjelder denne scenen. Sebastian er hjemme på ferie og har akkurat gitt moren en nøtteknekker han har laget:

«Moren takket. To ganger åpnet hun munnen på nøtteknekkeren. Så fortsatte hun å lese bekjentgjøringene i «Rytterrevyen». På bordet lå påmeldingsskjemaene til turneringene. Sebastian fortalte nytt fra internatet. Av og til stilte hun et spørsmål, uten å se opp fra papirene. Etter en stund sa hun at hun måtte avsted. Hun brettet sammen servietten, omhyggelig, helt til endene lå nøyaktig over hverandre. Hun kysset han på pannen. Hundene sprang opp og svinset ved siden av henne nedover alleen til stallen.»

3 kommentarer:

  1. Ferdinand von Schirach er en forfatter jeg absolutt skulle ha lest! Foreløbig har det blitt med å sette "Forbrytelser" på skal-lese-listen, men nå kommer jeg til å prioritere den. Kanskje i sommer allerede :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg synes du skal prøve - det er korte bøker. For meg skiller hans bøker seg ut - på en positiv måte.

      Slett
    2. Det skal jeg definitivt :)

      Slett