5. jun. 2014

Noveller: Aske i munnen, sand i skoa (Ashes in My Mouth, Sand in My Shoes) av Per Petterson

Novellesamlingen Aske i munnen, sand i skoa (1987) var Per Pettersons debut som forfatter – da var han 34 år. 

I et intervju med Hans Olav Brenner, Om å skrive av Hans Olav Brenner – jeg håper det kommet et bind 2!!, forteller Per Petterson om Thomas Hylland Eriksens anmeldelse av boken og sin egen reaksjon på anmeldelsen som han beskriver som kjip, nedlatende og ironisk.

Jeg fant anmeldelsen i Forfatterhefte Per Petterson (Biblioteksentralen 2004) som jeg lånte av biblioteket – Morgenbladet 21.oktober 1987 med overskriften:

«Tynn suppe på drabantbyspiker – Per Pettersons noveller er små i enhver forstand, og bare unntaksvis har man følelsen av at de er befolket med levende mennesker.»

Nå har jeg lest novellesamlingen, og jeg forstår forfatterens reaksjon. Er det noe novellene beskriver, så er det for meg levende mennesker. Heldigvis fikk Per Petterson god anmeldelser av andre kritikere. En anmelder skriver at novellene varmer, og det er også min leseopplevelse. Det er ikke mange bøker som får frem de store følelsene i meg. Per Petterson er en av de få. Det klarte han også med novellene.

Novellesamlingen er på 126 sider og inneholder ti noveller. Det er ingen hemmelighet at Per Petterson bruker fragmenter av eget liv i sine bøker, og at Arvid Jansen, som ofte er å finne i hans bøker, ligner forfatteren.

I novellesamlingen er det livet til Arvid Jansen fra han er seks år og noen år fremover i tid. Han bor på Veitvet i Oslo sammen med moren, faren og søsteren Gry. En annen som har innvirkning på Arvid Jansens liv er den til tider nådeløse Onkel Rolf.

I den første novellen En mann uten sko møter vi familien en kveld faren Frank, som har svennebrev som skoarbeider, uventet kommer hjem fra Danmark. Der har han vært i et halvt år og jobbet ved en skofabrikk etter at alle norske skofabrikker er nedlagt:

«De blei så forvirra alle sammen at de greide ikke å spørre om annet enn hva han hadde i veska. Da det viste seg at den var full av marsipanbrød og whisky og toblerone og elefantøl fra tollfrisjappa på danskebåten, trengte de seg inn på kjøkkenet som en flokk sultne valper. Det var et lite kjøkken så unga måtte stå mens de voksne benka seg rundt bordet og tok seg en pinne for å vurdere situasjonen i rolige former. Og sjølsagt måtte onkel Rolf si noe, Arvid kunne ikke fatte hvorfor han var så ofte på besøk, han hadde da leilighet sjøl?

-Det det gjelder Frank er at du ikke eier sosial oppdrift og det veit du! sa onkel Rolf og det blei så stille på kjøkkenet at de kunne høre regnet mot vindusruta...»

Den gode stemningen på kjøkkenet er som blåst bort, og etter å ha smelt tilbake går faren og legger seg.

«Onkel Rolf blei sittende og tvinne glass ei stund, men det var ingen som ville snakke med han og muttern begynte å tørke av bordet med sånne forte bevegelser, så han drakk opp og dro hjem til leiligheten på Vålerenga. Det var en leilighet full av rot og støvballer i krokene, Allers og Det Beste og Norsk Ukeblad strødd utover salongbordet og hver gang Arvid var på besøk måtte han hjelpe til med oppvasken enda han aldri gjorde det hjemme. Noen kone hadde Onkel Rolf ikke, og hvem ville vel ha en sånn type, tenkte Arvid for seg selv.»

Novellesamlingen er bl a et barns observasjon av voksenverden. Rammene er en vanlig trygg familie. Men av og til kommer det usagte, uoppgjorte, konfliktene og misnøyen som ligger og ulmer mellom de voksne til overflaten, og skaper utrygghet for Arvid.  


Den siste novellen Før krigen der Arvid reiser til hytta i Bunnefjorden sammen med faren og Onkel Rolf ble en verdig avslutning. Det som skjer mellom faren og onkelen, og hvordan en liten gutt reagerer på de voksnes fyllerøre der oppgjørets time er kommet mellom de voksne og sannheten skal frem, er vondt å lese. Særlig fra guttens perspektiv, men også fordi den viser menneskets svakheter. Samtidig er det fint å lese at noen klarer å sette ord på det slik Per Petterson kan. Livet er ikke alltid like enkelt og strømlinjeformet som vi ønsker det skal være. Noen ganger tryner man skikkelig og det er det som skjer her.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar