18. jun. 2014

Min kamp 2 (My Struggle: Book 2: A Man in Love) av Karl Ove Knausgård



«Min kamp. Andre bok er en studie i ekstremrealisme, en rasende nedsenkning i det daglige, i det hverdagslige, i ydmykhet og selvydmykelser og sterke fascinasjoner.

Min kamp. Andre bok er en roman om kjærlighet og vennskap, foreldre og svigerforeldre, om livet med små barn i en svensk by, om skrivingen som et forsøk på forløsning, en overskridelse av egne begrensninger.»

Min kamp 2 er 563 tettskrevne sider med tekst. Derfor tar det tid å lese den. Men det er ikke den eneste årsaken at den ble tidkrevende å lese. Min Kamp- bøkene til Knausgård er ulikt alt annet jeg har lest. Selv om jeg synes boken er god og han skriver godt, er den krevende. Jeg opplever at jeg kommer veldig tett på forfatteren. Noen ganger er det han skriver gjenkjennende, og da er det ekstra krevende.  

Knausgårds «ærlighetsprosjekt» har skapt splid og såre konflikter i familien hans. At det å lese om seg selv i denne serien kan være ekstremt vanskelig, har jeg full forståelse for. Men ryktet romanene har fått er nok verre enn innholdet. Det som er merkelig er at de som har de sterkeste meningene, er de som ikke har lest dem. Uansett, Knausgård er nådeløs ærlig om seg selv, ikke minst egen personlighet. At han har lav selvfølelse, er selvkritisk og konfliktsky er et gjennomgående tema. Knausgård sa i et intervju med Time Magazine at å skrive denne romanserien har vært frigjørende. Og om de temaene han skriver om; alkoholisme, psykisk sykdom mv:  

«Hvorfor skam og hemmeligholdelse over det som dypest sett kanskje er det menneskeligste av alt. Hva er det som er så farlig at vi ikke kan si det høyt?»

En fordel ved ikke kaste seg over bøkene da de ble utgitt, er at det nå finnes flere intervju med forfatteren der han snakker om dem. Det har gitt meg en større forståelse mv for hans prosjekt. I et intervju med NRK (Hans Olav Brenner) før han utga Min Kamp 1, Stille før stormen, sier Knausgård bl a at det han skriver både er sant og ikke sant fordi han har gjort dramaturgiske grep i bøkene.

Det jeg husker best fra Min Kamp 1 som jeg leste i 2011 eller 2012, er det Knausgårds forteller om sitt forhold til faren. Min Kamp 2 kjøpte jeg pga boken jeg skrev om i innlegget:  


Boken inspirerte meg til å lese en bok av hver av forfatterne Brenner har intervjuet. Uansett om jeg hadde lest bøker av forfatterne tidligere.

På spørsmål fra Hans Olav Brenner om hva som er Knausgårds metode svarer forfatteren:

«Jeg prøver å skrive så mye som mulig, så fort som mulig, så lenge som mulig, så kritisk som mulig – for å komme så langt vekk fra meg selv som mulig.»

Knausgård jobber på det tidspunktet med Min Kamp 6 som skulle handle om å bli kjent:

«Jeg har skrevet den sjette like lett, like mye og like fort, men det var plutselig så mye som endret seg underveis. De fem første bøkene skrev jeg i et jafs, så hadde jeg et opphold på et par måneder, men da jeg satte jeg meg ned igjen så alt plutselig helt annerledes ut. Så jeg brukte veldig lang tid på å prøve å finne tilbake til det sentrale. Dette er jo et prosjekt som handler om å være så oppriktig som mulig, men plutselig har det blitt en hel offentlighet rundt det, og dermed har det også blitt mye vanskeligere for meg å vite hva som er sant. Dessuten er det veldig vanskelig å skrive om det å bli kjent. Det virker på en bestemt måte. Alt det har jeg måttet forholde meg til under arbeidet med den siste boka, men selve skriveprosessen har ikke vært den samme. Jeg har skrevet like mye og like fort. Det har bare ikke vært ved kjernen.»

Min Kamp- bøkene til Knausgård er ikke kronologisk oppbygd. Han beveger seg frem og tilbake i tid. Det opplever jeg ikke problematisk fordi dette er så elegant gjort. Jeg synes det er en styrke ved bøkene. Allikevel er det slik at Min Kamp 2 i all hovedsak handler om samlivet med Linda (Bostrøm Knausgård). Boken begynner og slutter med at de har tre barn sammen og bor i Malmø. Men han beveger seg frem og tilbake og forteller bl a om hvordan de møttes.

Her er familien som er blitt fem invitert på hytta til en venninne av Linda:

«Mennesker som ikke har barn, forstår sjelden hva det går ut på, uansett hvor modne og intelligente de ellers måtte være, i alle fall var det slik med meg før jeg fikk barn. Mikaela og Erik er karrieremennesker... Erik lot som om han ikke var redd for noen av tingene der inne, ville gjerne fremstå som generøs og barnevennlig, men ble kontinuerlig motsagt av kroppsspråket, disse armene tett inntil kroppen, denne måten han hele tiden gikk og la saker på plass, og den store avstanden i blikket hans...»

Om barnas karaktertrekk:

«Karakterdragene deres, som forsiktig begynte å vise seg allerede etter noen uker, har på lignende måte vært uforandret, og så forskjellig er de hos hver enkelt, at det er vanskelig å forestille seg de betingelser vi gir dem, gjennom vår oppførsel og væremåte, skulle ha noen avgjørende betydning. John har et mildt og vennlig temperament... Heidi er utadvendt, og tar kontakt med hvem det skulle være... Vanja..., hun har et voldsomt temperament, er viljesterk, følsom og relasjonelt anlagt...»

Familien er i en barne-bursdag:

«Så gled samtalen over på kjøp av miljøkvoter, og deretter til chartertog-feriene som nettopp hadde blitt introdusert. Jeg kunne sikkert si noe om det, men det gjorde jeg ikke, småprat tilhører et av de uendelig mange felt jeg ikke behersker, så jeg ble som vanlig sittende og nikke til det som ble sagt, smile når de andre smilte, men jeg med hele meg lengtet bort derfra.»

Et av mange temaer i boken er det å få nok tid til å skrive:

«Folk skulle bare visst hvordan du holder på, sa Geir.
  
Hva mener du?

Den alminnelige oppfatningen av forfatteryrket er jo at det er spennende og ettertraktelsesverdig. Men du bruker jo stort sett tiden din til å vaske og lage mat.
Sant nok, sa jeg. – Men se hvor fint det blir!

Om Knausgård kamp knyttet til de daglige rutiner:

«Dagliglivet med sine plikter og rutiner, var noe jeg utholdt, ingenting jeg gledet meg over, ingenting som ga meg mening eller gjorde meg lykkelig. Dette handler ikke om lysten til å vaske gulv og skifte bleier, men om noe mer grunnleggende, at jeg ikke opplevde verdien i det nære livet, men alltid lengtet bort derfra, og alltid hadde gjort det. Så livet jeg levde var ikke mitt eget. Jeg forsøkte å gjøre det til mitt, det var den kampen jeg førte, for jeg ville jo det, men jeg mislyktes, lengselen etter noe annet hulte fullstendig ut alt jeg gjorde.»


Jeg har kjøpt Min Kamp 3, 4 og 5, og håper at det å lese dem også gjør at jeg kjøper mursteinen Min Kamp 6...

2 kommentarer:

  1. Jeg bestemte meg da disse bøkene begynte å komme ut at de ikke var noe for meg. Det var en lettelse å slippe å stå i lang kø på biblioteket etter dem eller å måtte bry seg om alt hva andre mente.
    Nå derimot lurer jeg på om jeg kanskje skal lese dem likevel :-) Det som stopper meg en den store mengden sider jeg må igjennom i forhold til hvor lang leselisten min er. Men du skal ikke se bort fra at plutselig har jeg lånt den første :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg var også slik; men så fant jeg en pocketutgave av den første tilfeldigvis i en bokhandel på Byporten i 2011. Et impulskjøp. Nå selger han godt i USA og jeg leser til stadighet om dette.

      Slett