Det
er over ti år siden jeg leste debutromanen til Amy
Tan: Lykke og glede (The Joy Lucky Club) første gang utgitt i 1989.
Boken
jeg har ble utgitt av Bokklubben i 1992 og er på 277 sider inkl. etterord av
oversetter Merete Alfsen. Nå ser jeg at den ble utgitt på
nytt i 2014 av Juritzen forlag. Flere sider; det kommer sikkert av
formatet.
Jeg
har lenge tenkt å lese romanen om igjen. Det var et intervju jeg leste i A-magasinet 28. mars 2014 som gjorde at NU var det på tiden å realisere planen. At jeg hadde intervjuet i bakhodet gjorde leseopplevelsen minst like god denne gangen. Også turen til San Francisco sommeren 2013 hadde sin innvirkning. Det var mange steder i
boken som jeg husket igjen fra turen. Det skaper
helt andre bilder i hodet når man ser for seg området personene i romanen
beveger seg.
Forfatteren:
«25 år er gått siden den
amerikansk-kinesiske forfatteren nådde stjernestatus i rekordfart med debutromanen
‘Lykke og glede’. De sammenvevde historiene som speilet forholdet mellom mødre
og døtre, sammenstøtet mellom østlig og vestlig tankegang og søken etter
identitet, ble straks et kultfenomen. Siden har bestselgerne fortsatt å komme
fra Tans hånd, og samtlige er på pensumlistene i amerikanske skoler.»
I intervjuet forteller Amy Tan om hemmelighetene til moren og mormoren. Det tok mange år før hun fikk vite at moren hadde vært gift
i Kina før hun emigrerte til USA, og måtte etterlate seg tre døtre:
«Dette med døtrene har
jeg et minne om at hun slengte i ansiktet mitt en gang hun var sint på meg,
mens hun stod og filleristet meg i entreen.»
Moren
husket at hun fortalte det i en annen setting. Typisk- selv om jeg aldri ble
filleristet synes jeg kjenner det igjen fra egen oppvekst at moren min og jeg
husket slike episoder ulikt. Som medførte krangling. Slike «sammenstøt» mellom foreldre og barn er universelle.
Det er sjelden at en oppvekst med glorie rundt blir gode bøker. Dessverre. Odd
Børretzen er den eneste jeg kommer på i farta. Men så hadde han så mye humor og
lunhet i seg, og denne kombinasjonen sammen med en lykkelig barndom kan det
skapes gode bøker. Men når det er sagt; Amy Tan hadde ikke en ulykkelig barndom. Boken inneholder masse humor.
Dette er overhodet ikke en trist bok!
Handlingen i Lykke og glede inneholder elementer av det hun i intervjuet forteller om morens og mormorens liv. Døtrene moren
måtte forlate og det at mormoren etter all sannsynlighet var konkubine. Selv om
temaene kun er en liten del av handlingen, gjør dette romanen mer levende for meg.
I romanen er det fire fortellerstemmer: fire mødre og fire døtre. Det er mange
ulike temaer flettet inn i hverandre og det finnes ikke et dugg av
forutsigbarhet om hva som skal skje, hva neste kapittel inneholder osv. Ulike og gode karakterer. Det er
helt umulig å fortelle innholdet i et blogginnlegg som rettferdiggjør romanen,
den må leses. Det jeg skriver blir bare bruddstykker. Romanen krever sin leser,
men du verden så mye man har igjen dersom en bruker tid på den. Jeg har ingen
problemer å forstå at romanen ble en braksuksess. Eller at den er på
pensumlisten i amerikanske skoler.
Hva
som er den dypeste årsaken til at Amy Tan skriver sier hun er:
«For å finne en
sammenheng. For å lære så mye jeg kan om meg selv og den menneskelige natur.
Jeg vil aldri finne definitive svar, men jeg finner spørsmålene jeg trenger å
stille.»
Det
var etter en tur til Kina sammen med moren der de møtte døtrene moren måtte
etterlate at Amy Tan ble forfatter – det var som en kran ble åpnet:
«Det handler om mødre og døtre og to
kulturer; skrev anmelderne. Tja, sa Amy Tan. Det handler ikke om mødre og døtre
generelt, men om min relasjon til et menneske som la basisen for min
virkelighetsoppfatning, eventuelt forvrengningen av den. Tilfeldigvis er det
ofte mødrene som har størst innflytelse på oss.»
Det
som blir særlig morsomt i boken er overtroen/forklaringen foreldregenerasjonen
har på mange ting; her er faren til bokas hovedperson June som mener at det som
tok livet av moren var hennes egne tanker:
«Hun hadde en ny tanke i
hodet, sa far. Men før hun fikk den gjennom munnen ble den så stor at den
sprakk. Doktoren sa at hun døde av hjernesvulst. Og vennene hennes i Lykke og
Glede-klubben sa at hun døde som en kanin; raskt og med mye ugjort.»
Vennene
i klubben som June kaller for tante og onkel er ikke nådig beskrevet av moren
som vet å kritisere andre:
«’Tante An-mei springer
hit og dit, sa mor, uten at hun vet hvorfor.’
Jeg står og ser på tante
An-mei, og ser en liten krokete kone i syttiårene, storbarmet og med tynne
formløse legger, Hun har sånne flate, bløte fingertupper som gamle kvinner får.
Jeg lurer på hva tante An-mei har gjort for å påkalle en livslang strøm av
kritikk fra min mor. Men så var også mor stort sett misfornøyd med alle sine
venner, med meg, selv med far. Det var alltid noe som manglet. Alltid noe som
skulle vært bedre. Alltid noe sin ikke var i balanse. Den og den hadde for mye
av ett element eller for lite av et annet.»
Et
annet tema i boken som jeg syntes var morsomt å lese om, var rivaliseringen
mellom venninnene i Lykke og glede-klubben, ikke minst når de konkurrerer om
hvem som har den flinkeste datteren:
«Jeg vet at det såret
mor å høre tante Lin prate om Waverly uten å ha noe å stille opp med selv. Til
å begynne med forsøkte mor å dyrke frem skjulte talenter hos meg. Hun stelte
huset for en gammel pensjonert pianolærer borte i gangen, som til gjengjeld ga
meg undervisning og lot meg øve på pianoet sitt. Da jeg ikke ble
konsertpianist, ikke engang akkompagnatør for menighetens ungdomskor, fant hun
til sist ut at jeg var sent utviklet, akkurat som Einstein, som alle trodde var
utviklingshemmet helt til han fant opp en bombe.»
Til slutt må jeg sitere litt fra etterordet av
Merete Alfsen. Romanen har en rørende avslutning og det personlige etterordet
ble som prikken over i-en:
«Amy Tans grep med å la
mødrene og døtrene slippe til med sine egne stemmer, lar oss, leserne, se det
som også går opp for døtrene etterhvert – at de verken er opplyste eller
frigjorte i forhold til sine egne kinesiske røtter. Deres kinesiske arv er som
en hemmelighet de motvillig bærer med seg, hvis mening er langt på vei skjult
for dem selv...
...På kunstens unike og
iblant frydefulle vis røskes det opp i leserens mer eller mindre snevre
bevissthet. Her skjer det med de forbløffende og ofte morsomme poetiske
gnisninger mellom ord og mening på de to (tre!) språkene, det skjer når en som
leser iblant øyner hvilke perspektiver det er mulig å legge på vårt
tilsynelatende så greie og lite mystiske moderne hverdagsliv – kanskje ligger det mye
drama og like mange hemmeligheter langs veien bakover der vi har våre røtter?
Helt ned til Kina når de vel neppe, men tenk det!
En
link til innlegget jeg skrev mitt besøk i San Fransisco sommeren 2013 –
forfatteren bor i San Fransisco og i New York:
Et
av bildene fra innlegget – byen sett fra Golden Gate Bridge:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar