17. mar. 2014

Mysteriet mamma av Trude Lorentzen


«Det er noe med fargene i det bildet, det oransje søttitallstapetet, de matchende vinrøde blusene våre. Vi omfavner hverandre, armen min rundt nakken hennes. Øynene hennes, gjennom brilleglassene. Uten frykt, bare frydefulle. Og smilet. Det er ikke til fotografen, selv om hun ser rett inn i kameraet. Nei, det lattermilde smilet er til meg, den eneste ungen hennes, et enebarn som forguder alenemoren sin, som presser leppene mot kinnet hennes, med lukkede øyne, mens jeg sannsynligvis lager en høy koselyd.
Mmmamma’n min.      
Det bildet er oss, alt vi hadde sammen, fanget i én eksponering. Det virker umulig å forestille seg at disse to menneskene ikke skulle være lykkelige for alltid."

Trude og mamma Mia fikk ikke være lykkelig for alltid. På Eidsvoll der de bodde eller andre steder. Søndag 6. mai 1990 valgte Mia som da var 46 år å ta sitt eget liv. Trude var 15 år. Mia hadde da vært psykisk syk i 472 dager og på det tidspunkt overflyttet fra lukket avdeling på psykiatrisk akuttavdeling på Ahus i Lørenskog til åpen avdeling. Hun hadde forsikret legene om at hun ikke hadde suicidale planer «selv om det fortsatt var håpløst å leve». Hun fant utgangen til sykehusets tak og etter å ha hoppet ut tok det litt over to sekunder til hun traff bakken og døde:

«Pappa flyttet fra oss da jeg var tre år gammel. Jeg savnet ikke å leve med en større familie enn henne. Fram til jeg var fjorten år fylte mamma livet mitt med risengrynsgrøt, Inger Hagerup-dikt og latter. Hun utstyrte meg med hjerte og vilje, en tro på at jeg var bra. Jeg kunne klare nesten hva som helst. Det var mamma som ga meg tæl. «

Det er gått 20 år siden moren avsluttet livet sitt til Trude bestemmer seg for å finne ut av «mysteriet mamma». I et intervju i A-magasinet i 2013 sa Trude Lorentzen at boken ‘Meg eier ingen’ skrevet av Åsa Linderborg fikk henne til å våge å gå opp på loftet til faren for å åpne gamle pappesker. Til å skrive boken om moren. Boken til Linderborg leste jeg for flere år tilbake. Nå har jeg lest bøken til Lorentzen. Begge har vært viktige for meg å lese. 

«Før de 472 dagene gikk mamma rundt i 45 år og var frisk. Jeg vil lete etter dette mennesket, danne meg et bilde av hvem hun var, også lenge før jeg ble født.»

Det er denne letingen vi som lesere får være med på ved å lese denne boken. En viktig bok av mange årsaker. Ærlig. Skrevet med varme og klokskap. Om Mias liv før Trude ble født og tiden frem til moren ble syk. Tiden etterpå. Her er ingen bitterhet å spore, ingen selvmedlidenhet, men et savn etter å få vite hva som kunne ha utløst denne krisen som startet da moren hadde glemt at et piano på den videregående skolen hun jobbet som instruktør ved, måtte stemmes. Var det ustemte pianoet «lille tuen som veltet vognlasset» var min tanke da jeg leste om det.

Det er mange andre tanker som dukket opp hos meg imens jeg leste boken og flere vil nok dukke opp. Jeg leste den ferdig i går kveld. Boken som er på 272 sider lånte jeg av biblioteket.

En tanke var at 6. mai 1990 bodde jeg på Eidsvoll Verk. Fem år før jeg flyttet til Østfold. Hvor var jeg denne vakre vårdagen Trude og faren fikk telefonen fra Ahus. Jeg kjenner igjen stedene hun forteller om. Brua som Mia gikk ut for å hoppe fra, men ikke klarte det, kjørte jeg over daglig frem til en ny bru ble laget. Veien til Hønefoss har jeg kjørt mange ganger. Kjente steder som nevnes i boka gjorde at jeg fikk veldig klare bilder da jeg leste den.

Nå er verden gått fremover. Men jeg synes det går litt sakte hva angår holdningen til psykisk sykdom. Mange opplever skam ved psykisk sykdom og selvmord. Trude skjulte at moren var syk. Hun bodde mye hos faren i den tiden, men var innom huset der hun og moren bodde hver dag for at ingen skulle få mistanke om morens sykdom. Hvorfor flyttet ikke faren inn i huset, var min tanke. Tok initiativet til at venner og folk rundt fikk vite om morens sykdom. Er det fortsatt slik at barn av psykisk syke mennesker ikke tør fortelle om dette. Dette må være en byrde voksne må ta fra dem.

En annen tanke var det at moren uttrykte at hun ville ha et enklere liv. Dette sa hun til venninnen sin like før hun begikk selvmord: « Alt jeg vil Merete, er å ha et lite overkommelig liv.» Det jeg tenker er om moren kan ha følt at alle forventet at hun skulle komme tilbake til den hun var, men at hun kjente at det ville hun ikke greie. Eller ønsket. Har hun følt at ansvaret ble for tungt. Var det noen som sa til henne at hun fikk ta den tida hun trengte – at det ikke var noen som krevde mer enn hun kunne klare. At nå kunne den sterke Mia for en gangs skyld overlate alt ansvar til andre. 

Noe jeg ikke var klar over eller ikke registrerte ble sagt sommeren 2013, var at Golden Gate-brua i San Fransisco er det stedet i verden flest mennesker har tatt livet sitt. Som det står i boka; 75 meter ned i den kalde, strie tillehavsstrømmen. Av de få som har overlevd hoppet:

«Det flere av dem sier at de tenkte da beslutningen om å dø var fattet, mens de befant seg i lufta er: Jeg vil leve.»


Tror jeg hadde tenkt andre tanker da jeg tok disse bildene av Golden Gate sommeren 2013 hadde jeg vært klar over den tragiske statistikken. 



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar