23. mar. 2014

En mann ved navn Ove (En man som heter Ove) av Fredrik Bacman - en oppfølger blir like vanskelig som "å hoppe etter Wirkola"

«Folk sa alltid at Ove og kona hans var som natt og dag. Ove skjønte selvsagt at de mente det var han som var natten. Det gjorde ham ikke noe. Det moret imidlertid alltid kona hans når de sa det, fordi det ga henne anledning til fnisende å påpeke at den eneste grunnen til at de trodde Ove var natten, var at han var for gjerrig til å tenne sola.

Han skjønte aldri hva som fikk henne til å velge ham. Hun likte bare abstrakte ting som musikk, bøker og merkelige ord. Over er en mann fylt av det konkrete. Han likte skrutrekkere og oljefilter. Han gikk gjennom livet med hendene dypt nede i bukselommene. Hun danset.
-Det kreves bare en solstråle for å drive skyggene på flukt, sa hun en gang da han spurte hvorfor hun absolutt måtte være så fordømt munter hele tiden.»

Nå er hun som var Oves solstråle i livet, kona Sonja, død. I tillegg har Ove blitt overflødig på jobben. Den forb... data’n har overtatt. 

Sinna-mannen Ove er 59 år. Det er ikke mye han har å finne på annet enn å irritere seg over andre. Både krek på to og fire bein. Selvstendig næringsdrivende og annet rask. Joggende jålebukker med tredagerskjegg. Som kjører Audi! Med mehe til kjærester. Som vakler rundt som en full panda på høye hæler. Med en hund som minner han om en beksømstøvel og som pisser på hellene hans... 

Hver morgen har han en inspeksjonsrunde i borettslaget. Der han sjekker at alle forbud og påbud overholdes. For Ove er prinsippfast. Han har ingen forståelse for at ikke andre er det. Kvinnfolk forstår seg ikke på prinsipper. Det er opplest og vedtatt. 

Når vi etterhvert blir bedre kjent med Ove forstår vi at her er en som har hatt mye uflaks i livet. Like uheldig som «Den uheldige mannen» i visa til Torbjørn Egner. Men på et tidspunkt i livet bestemmer Ove seg for at nok er nok:

«For det kommer et punkt i enhver manns liv da han bestemmer seg for hva slags mann han vil være: en som lar andre mennesker tråkke på seg, eller ikke. Og kjenner du ikke historien bak, så kjenner du ikke mannen.»

Ove hater bl a menn i hvite skjorter – maktmenneskene. Han skal aldri mer la seg lure av noen. Derfor er det tryggest å tenke det verste om alle.

Nå er Ove lei livet. Han savner kona. Er deprimert. Det eneste han ønsker er å dø. Selvmord er planlagt ned til minste detalj. Men det vil seg annerledes. 

For en dag treffer han på de nye naboene. Eller; de treffer på hans blomsterbed og postkassa med tilhengeren da de bryter et av forbudene om å kjøre bil inne på området. 

Naboene er kolossen Patrick og den særdeles gravide kona hans, iranske Parvanah. Og de to barna deres, treåringen og syvåringen. Parvanah lar seg ikke avfeie av den bryske Ove. Hun ser Ove bak den bryske væremåten og blir den lynavlederen og veiviseren som Sonja var. Krever ting av han som for henne er naturlig. Men som for Ove til tider oppleves påtrengende. Bl a krever hun at skal ta inne den eierløse katten de finner halvdød i en snøfonn. Men hun tar også med seg andre mennesker inn i livet til Ove. Hun ser på Ove med glimt i øyet. Men også med bekymring. Treåringen synes Over er så mooorsom; onkel Ove som hun etterhvert kaller han. Som sier at Ove snakker stygt når han banner. Sjuåringen himler med øynene over Ove, ser på han som en gæren gammel gubbe.

Det er scener i denne boka som jeg lo meg fillete av. En av disse er «sykehusscenen» som ender med at Ove slår ned sykehusets klovn. Mesterlig!

Samtidig er dette en bok med et alvor i bunnen. Gode karakterer som ikke overspiller sine roller. Dialoger som skaper stemning. Jeg tenker at gjenkjennelse er noe av årsaken til at vi er så mange som har falt for denne boken. Antar det er flere enn meg som foretar litt selvransakelse under lesingen. Med det er det ikke sagt at det er alt det er så lett å gjøre noe med... 4 x det i setningen- hva hadde Ove tenkt om det. Jæ... mehe kanskje...og årsaksforklart det med at det ikke er annet å forvente av en som kjører Golf. Uansett; tenker jeg innfører et uttrykk: å ta en Ove. 


321 sider og utgaven jeg har lest har jeg kjøpt. Bokomslaget er fullt av godord fra anmeldere. Ord som: sjarmbombe, tankevekkende, underholdende, strålende, perfekt, humoristisk, varm, menneskelig, rørende... Det er bare å si seg enig i alt det fine som er skrevet om den. Det skal noe til for forfatteren å overgå denne. Blir som «å hoppe etter Wirkola». En anmelder savner flere terninger å trille. Vel; hva ville Ove ha tenkt og sagt om det: Din jæ... idiot - sånn går det når du gir høye terningkast til alt mulig annet rask du leser!

3 kommentarer:

  1. Jeg har lest en del anmeldelser av "En mann ved navn Ove", men har ikke fått skikkelig lyst til å lese boken selv før nå! Godt skrevet, Tone :)

    SvarSlett
  2. Takk for det. Jeg var i utgangspunktet skeptisk til den fordi jeg har dårlig erfaring med bøker i denne kategorien. Men her ble jeg positivt overrasket. Jeg er faktisk imponert over hva forfatteren har fått til. Med det er det ikke sagt at alle liker den. Har lest om noen som ikke gjør det. Uansett, det må være herlig å være forfatter når så mange faller for en bok en har skrevet.

    SvarSlett
  3. For forfatteren må det være drømmen at så mange liker boken, og jeg er spent på den selv etter å ha lest så mye om den. At du ble positivt overrasket tyder bra :)

    SvarSlett