31. jul. 2013

Roman: Rebecca av Daphne Du Maurier - fint gjensyn

Som tenåring leste jeg romanen Rebecca av den engelske forfatteren Daphne Du Maurier (f. 1907/d. 1989). Her er et bilde av henne (BBC.com)

Rebecca ble filmatisert av Alfred Hitchcock og fikk Oscar for beste film i 1940. Romanen ble gitt ut i 1938. Utgaven jeg leste var en pocket jeg kjøpte for ca 2 år siden utgitt av Gyldendal i 2010. Romanen er på 439 sider.

Her er forlagets beskrivelse av romanen:

«Etter at hans vakre kone Rebecca dør under tragiske omstendigheter, drar den velstående Maxim de Winter til glamorøse Monte Carlo for å drukne sine sorger til latteren fra bekymringsløse feriegjester.

Her møter han en sky, ung kvinne som han forelsker seg hodestups i. De gifter seg, og han tar henne med hjem til det engelske familiegodset Manderley. Men Maxim de Winter er en plaget mann, og den unge konen blir kastet inn i en atmosfære av mørke minner om husets første herskerinne, Rebecca.

Snart melder spørsmålet seg: Hva skjedde egentlig med Rebecca? Var hennes plutselige død en ulykke? Og hva vet fru Danvers, det skulende overhodet blant tjenerstaben på godset?»

Jeg husket ikke mye av handlingen fra sist jeg leste den. Men jeg husket fru Danvers. Og hun var like creepy som første gang jeg leste romanen. Når det gjelder den unge kvinnen, den navnløse og neglebitende fortellerstemmen, kan jeg ikke huske at hun ergret meg så mye som hun gjorde denne gangen. Mer enn en gang måtte jeg stønne over hvordan denne reddharen lar fru Danvers herse med seg. Mange gode og ulike karakterer. Måtte bl a le av den snobbete fru van Hopper som den unge kvinnen jobber som selskapsdame hos da hun møter hr Winther. En roman som holder seg godt. Og overrasket meg. Virkelig et fint gjensyn.  

Dinosaurens fjær (Dinosaurens fjer) av Sissel- Jo Gazan

Det eneste jeg fant negativt med å lese romanen Dinosaurens fjær (dinosaurens fjer) av den danske forfatteren Sissel- Jo Gazan (f. 1973), var at jeg hadde kjøpt en pocketutgave med mikroskopisk skrift. For dette var en roman slik jeg liker den. Utgitt i 2008 og samme år på norsk av Piratforlaget. Er på 503 sider.

Bokomslaget på boken jeg har kjøpt er litt kjedelig ift til innholdet synes jeg.

Jeg leste denne boka på ferietur. På flybussen, flyet, flyplasser osv; overalt der det var mulig. Derfor noterte ingenting underveis. Så da tar jeg like godt det norske forlaget beskrivelse av innholdet:

«Dinosaurens fjær» er en vitenskapelig krim, en kjærlighetshistorie og et psykologisk drama. En roman om fedre og mødre og barn, og om de hemmelighetene som forpester livet.

Anna er sint. På moren, livet, biologiavhandlingen og ikke minst veilederen ved Biologisk Institutt, som har vært vanskelig gjennom et helt år. Da veilederen blir funnet myrdet, ligner det hevn, men har Anna drept ham? Politimannen Søren vil la tvilen komme Anna til gode hvis hun hjelper ham med å forstå sakens makabre omstendigheter og ikke minst med å gjennomskue den naturvitenskapelige verden – et miljø styrt av makt og prestisje. Her er alle villige til å gjøre alt for å nå lengst.
Plutselig er Anna midt i et mareritt, som har tråder dypt inn i hennes avhandling om dinosaurens historie og enda dypere inn i hennes eget liv – og i Sørens.»

At forfatteren har god greie på det hun skriver om, er det ingen tvil om. Sissel- Jo Gazan er utdannet biolog. I begynnelsen ble jeg utfordret litt hva angår tema. Ikke enkelt å få med seg alle detaljer hva uenigheten om fuglenes opprinnelse bestod i.  Men etter hvert som jeg fikk oversikt ble jeg mer og mer hektet. Gode karakterer, ikke minst likte jeg denne sterke, intelligente og uavhengige kvinnelige karakteren Anna som er opptatt av å finne ut av alle løgnene som hun har fått og får fortalt. En sjelden god roman som tar for seg mange temaer.

Her kan du lese en omtale som stod i Aftenposten i 2009 og bildet forfatteren er også Aftenpostens.

15. jul. 2013

Tirdagsdamene (Die Dienstagsfrauen) av Monika Peetz

Romanen Tirsdagsdamene av Monika Peetz har befunnet seg på nattbordet mitt siden januar 2013. Og først nå har jeg lest den. Utgitt i 2010 og på norsk i 2012 av Bastion Forlag. Lettlest bok på 287 sider.

På omslaget står det «Årets beste bok»….»….En utrolig morsom og underholdende bok». Vel….. Min realistiske hjerne ble etter hvert så oppgitt at jeg etter 100 sider vurderte å legge den fra meg. Men jeg leste den nå ferdig. Nysgjerrigheten over å få vite hvordan dette prosjektet bar av gårde fikk meg til fortsette. 
Slik beskriver forlaget forfatteren:

«Monika Peetz er født i 1963. Hun har i mange år arbeidet i Nederland og Tyskland som forfatter av flere filmmanus og ikke minst har hun hatt ansvaret for noen av Tysklands mest populære kriminalserier for fjernsyn.»


«Fem venninner på pilegrimsferd. En henrivende og til tider komisk roman om en reise som forandrer alt.

I 15 år har de vært bestevenninner. Hver første tirsdag i måneden treffes de fem damene i sin franske yndlingsrestaurant, og en gang i året hygger de seg med en felles weekendtur. Men dette året er alt forandret: Judith er nettopp blitt enke og vil foreta en pilegrimsreise til Lourdes i sin avdøde manns fotspor.

Fylt av omtanke for sin sørgende venninne, beslutter Tirsdagsdamene seg for å følge henne på reisen. Underveis kommer de fem damene litt etter litt på sporet av en hemmelighet, som får konsekvenser for alles liv og setter deres vennskap på en hard prøve. Ikke noe er lenger som det var.»

Hvem er nå disse damene jf restauranteieren Luc – da de ankom restauranten for første gang for femten år siden: (restauranten befinner seg i Køln slik jeg oppfatter det):  

·         Caroline: den kjølige, veltrente advokaten med de klassiske ansiktstrekkene

·         Judith: blek, tynn og gjennomsiktig

·         Eva: den dyktige nyutdannede legen

·         Estelle: umiskjennelig verdensdame

·         Kiki; den yngste, nettopp ferdig med videregående skole og med en utstråling som en fargerik sommerfugl

Hvor realistisk er det at en person (Eva) som utdanner seg til lege ikke bruker legeutdannelsen sin på femten år, men velger seg et liv som hjemmeværende? Og hvem (Estelle) legger ut på en slik tur med trillekoffert?
Det er noe av handlingen som trakk denne boken ned for meg selv om den er godt skrevet. Og det eneste jeg fant morsomt var de tørrvittige kommentarene fra dama med trillekofferen. Det var egentlig høydepunktene. Uten en slik karakter hadde denne etter min smak vært temmelig kjedelig. Men forfatteren klarte å få meg skikkelig irritert over karakteren Judith; snakk om «sirisse». En dag sammen med denne dama hadde gitt meg grått hår….

14. jul. 2013

En smakebit på søndag fra Major Pettigrew’s last stand


Det tar sin tid å lese engelske bøker for meg. Det er så mange engelske gloser jeg ikke kan/har glemt. Og i romanen Major Pettigrew’s last stand skrevet av Helen Simonson er det nye gloser som ikke var i de andre bøkene. Her befinner vi oss på den engelske landsbygda og ikke i Brick Lane i London som den forrige boken jeg leste på engelsk. Og en helt annen handling.




På norsk har denne romanen fått tittelen  Majorens siste forelskelse og handlingen beskrives slik:

«Den pensjonerte majoren Ernest Pettigrew lever et tradisjonelt liv i den erkebritiske landsbyen Edgecombe St Mary. Da broren hans dør innleder han et uventet vennskap med landsbyens pakistanske butikkinnehaver, fru Ali. Det nye vennskapet overrasker både ham selv, sønnen og resten av landsbyen.»

Smakebiten er der majoren viser fru Ali hagen sin:

“It is so beautiful here," she said at last, cupping her chin in one

hand.

"It's just a small view," he said, "but for some reason I never tire of

coming out in the evening to watch the sun leaving the fields."

" I don't believe the greatest views in the world are great because

they are vast or exotic," she said. " I think their power comes from the

knowledge that they do not change. You look at them and you know

they have been the same for a thousand years."

"And yet how suddenly they can become new again when you see

them through someone else's eyes," he said. "The eyes of a new

friend, for example." She turned to look at him, her face in shadow;

the moment hung between them.”

Vil du lese flere smakebiter tilknyttet Maris blogg Flukten fra virkeligheten , klikker du på bildet som kommer nå:

13. jul. 2013

The House by The Sea av Santa Montefiore

Santa Montefiore's roman The House By The Sea  passer fint for de som er ute etter sommerlektyre som ikke krever all verdens. Jeg kjøpte leste den i 2012 i dette såkalte "bli bedre å lese engelsk" prosjektet mitt. Utgitt i 2011 og den er på 500 sider.

 
 
Den beskrives slik:
"Ten-year-old Floriana is captivated by the beauty of the magnificent Tuscan villa that overlooks the sea just outside her small village. She likes to spy from the crumbling wall into the gardens, and imagine that one day she'll escape her meagre existence and live there. One day, Dante, the son of the villa's powerful industrialist owner, invites her inside. From that moment on Floriana knows that her destiny is there, with him. But as they grow up they cross an unseen line, jeopardising the very thing they hold most dear.

Decades later and hundreds of miles away, a beautiful old country house hotel on England's Devon coast has fallen on hard times. Its owner, Marina, advertises for an artist-in-residence to stay the summer and teach the guests how to paint. Rafael Santoro is charismatic and wise, and soon begins to pacify the discord in her family. However, Rafa is not who he seems. He has his own agenda. Whether to destroy, to seduce, or to heal, it is certain to affect them all.

Spanning four decades and sweeping from the Italian countryside to the English coast, this new story by Santa Montefiore is a moving and mysterious tale of love, forgiveness and the past revealed.

 Jeg skrev følgende om den på den forrige bloggen min:

"Det er nok ikke den største litteraturopplevelsen. Men det er fint driv over handlingen som pågår både i fortid og nåtid.
Vi leser om Floriana som lever sammen med alkoholiserte far Elio i Toscana, Italia. Moren er reist fra dem sammen med Florianas lillebror. Floriana blir kjent med den rike familien Bonfanti som lar seg sjarmere av henne, og hun forelsker seg i sønnen Dante.

Samtidig blir vi kjent med familien i Devon, England i nåtid. Marina og Grey som driver et hotell, og hans barn Clementine og Jake. Clementine kan ikke forsone seg med at faren gikk fra moren og giftet seg med Marina. Økonomiske problemer tårner seg opp. Og så dukker Rafa fra Argentina opp. Kunstmaleren som skal jobbe på hotellet for kost og losji og som alle blir sjarmert i senk av.

Hvem er Rafa og hva med Marina? Har disse noen forbindelse med personene i Italia? Kan de beholde hotellet, eller må de selge det? Hva med Clementine og Rafa; blir det noe mer enn en flørt mellom dem? Og mange andre "aktører" blir vi kjent med."

11. jul. 2013

Paktens voktere av Tom Egeland

Tom Egelands bøker gir uttrykk for en nysgjerrig forfatter med god fantasi og kunnskaper om mye. Når han i tillegg er god til å skrive, da må det bli gode bøker. Det er ingen hensikt i at jeg skal bruke tid på å beskrive innholdet i romanen Paktens vokter (jeg kan f eks luke ugress istedenfor) når forfatteren gjør det så bra på sin hjemmeside:   http://www.tomegeland.com/no/

"Et eldgammelt manuskript blir funnet på Island. For Bjørn Beltø - arkeolog, albino og bokens underfundige hovedperson - begynner en dramatisk og verdensomspennende jakt på gamle pergamenter, kodetekster og runerebuser.

Sporene er skjult i islandske grotter, norske stavkirker og gravkamre, egyptiske museer, Vatikanets hemmelige arkiv og Library of Congress i USA.

Men Bjørn Beltø er ikke alene om å lete. Han forfølges av en gruppe hensynsløse drapsmenn som jobber på oppdrag for en rik arabisk samler av gamle religiøse manuskripter.

Bjørn Beltø, antihelten fra Sirkelens ende, står overfor et 3500 år gammelt mysterium som vil forandre ikke bare bibelhistorien, men også verdenshistorien. I Paktens voktere blir norrøn, egyptisk og hebraisk mytologi vevet sammen med gammeltestamentlige myter - og alt munner ut i et forrykende klimaks."

Paktens voktere er bok nr 2 der Bjørn Beltø er hovedperson. Utgitt i 2007; kjøpt og betalt. Jeg har tidligere lest og skrevet om bok nr 1 i innlegget En smakebit fra Sirkelens ende av Tom Egeland. Nr 3 og 4 står også i bokhylla. At det har tatt så lang tid å lese nr 2, er rett og slett fordi Tom Egeland har så mange konkurrenter: les forfattere som skriver gode bøker.

Paktens voktere er god og underholdene. Selv om mye av innholdet er fiksjon, er den inspirerende. Lysten til å lese mere om temaene øker. Og den tar meg med til steder jeg aldri har vært og kanskje aldri kommer til å reise til. Egypt og Island; blir det bare en drøm tro....Men Selje Kloster, dit bør jeg vel kunne komme seg om ikke lenge. Her kan du lese mer om dette stedet: Selje kloster.com.

Et bilde jeg fant tilknyttet en artikkel på nrk.no- foto: Silje Ann Seljeseth som viser stedet. Wow – utrolig flott – naturen er veldig lik øya der jeg vokste opp selv om den er nabo til Nordpolen og har et annet klima enn Selje:




Men det skal jeg være ærlig på, uten Bjørn Beltø som hovedperson hadde romanen vært langt tyngre å komme gjennom. Det hadde vært som hjemmelaget pizza uten oregano og basilikum. Sirkelens ende var på 394 sider. Paktens voktere er på 526 sider, og bøker som er på så mange sider har jeg av erfaring ikke så godt forhold til. Og det er det eneste jeg har å klage på. Den ble for lang for meg.  For omstendelig enkelte ganger. Etter min smak kunne man godt å kuttet ned på noe og fått en like bra roman innholdsmessig.  

Bjørn Beltø; et eventyr av en hovedperson. Som får meg til å le med sin selvinnsikt og ironi. Denne gangen har klossmajoren en iraker etter seg, gorillaen Hassan. Som brekker lillefingeren hans og mer til. Kvinnene han møter; "for kvinner flest kan jeg minne om noe som har ligget for lenge i badekaret ...Flere i baren ser vantro på oss. Beauty and the Beast".

Klaustrofobi er en fobi han har. Etter å ha vært inne i et gravkammer i Kongenes dal, må han fylle lungene med luft og ruller ned bilvinduet; "Stuart spør om jeg prøver å fange fluer. Jeg minner han på at jeg er vegetarianer."

Jeg avslutter med å sitere fra boka - her er han på Nesodden og har sjøutsikt– dette er beskrivende for Beltø som aldri gir seg:

"Regndråpene nøkker nedover ruten. Bakenfor, litt ute av fokus på grunn av doggen på glasset, trosser en seilbåt mot vinden. Jeg har det med å kjenne meg igjen i alt mulig. Et sammenkrøllet ispapir som noen har kastet fra seg. Den siste poteten på matfatet. En innful alv på en islandsk slette. Eller en seilbåt som maser seg frem, frem, frem gjennom blåsten og bølgene som står i mot."

9. jul. 2013

Bølle på døra (A Visit From the Goon Squad) av Jennifer Egan

I romanen  Bølle på døra lærte jeg et nytt uttrykk; "Betalte papegøyer i blindteam". Papegøyene er bloggere som får betalt for å skryte, i dette tilfellet av artister i musikkbransjen, på sine blogger. Uten at de vet om hverandre.

Jeg får ikke betalt for å «skryte « av boken til Jennifer Egan selv om dette er innlegg nr 3 om romanen.  Som jeg skriver i innlegget Boken på vent ble denne boken valgt da jeg som god kunde i Bokklubben fikk tilbud om en bonusbok.



"Bennie og Sasha er to av til sammen 13 romanfigurer, som får hvert sitt kapittel i denne boka. Alle er de forbundet med hverandre, gjennom jobb, familie eller tilfeldige møter. Fortellingene strekker seg over fire tiår og flere verdensdeler, fra hippietidens siste krampetrekninger i California, via Mombasa og Napoli, til New York anno 2020. Men den egentlige hovedpersonen møter vi allerede i tittelen. For som Egan viser oss gjennom hver eneste historie, er det tiden som er en bølle. Med irriterende liten medfølelse banker den på døra hos hver og en av oss. Vi tror at verden er som den alltid har vært, men tiden endrer spillereglene over natta. Vi tror vi er de samme som før, men tiden dytter oss foran et speil og viser oss gamle ansikter vi ikke kjenner igjen. "

Den amerikanske journalisten Jennifer Egan (f.1962) debuterte i 1993 med novellesamlingen Emerald City. Så fulgte romanene The Invisible Circus (1995), Look at Me (2001) og The Keep (2006). I 2010 kom den prisbelønte A Visit From the Goon Squad (Bølle på døra). Utgitt på norsk i 2012 av forlaget Oktober.




Her intervjues forfatteren av Siss Vik i NRK's bokprogrammet. Jennifer Egan forteller bl a om hvorfor hun valgte å fortelle en historie i romanen ved bruk av PowerPoint.

Til deg som ha handlingen i en rett tidslinje, eller til nød tillater at forfatteren vekslet mellom to tidsperioder, er neppe Bølle på døra en roman å anbefale. Tålmodighet er viktig skal man like romanen som også kan sammenlignes med en novellesamling slik den er konstruert. Her finnes man igjen hovedpersonen i et kapittel som biperson i et annet kapittel. Og en flyttes fra sted til sted og mellom tidsperioder og tema.

I Bølle på døra kastes man i løpet av 382 sider mellom tid og personer slik at man kan kjenne seg svimmel av mindre. "Hvem var Lulu igjen", tenkte jeg. Og når jeg i etter flere sider får svaret, tenker jeg. "ja, det var henne jeg leste om der.....". Så har jeg i halve kapitlet blandet sammen Scotty med Bosco. Men pytt sann, er det så nøye. Det er sånn jeg liker at bøker skal være. De skal utfordre meg. Det er de bøkene jeg husker jeg har lest. Den er morsom, trist, tøff, skitten, underholdende, tankevekkende, uforutsigbar osv osv.

I et innlegg på En smakebit på søndag fremkommer humoren en finner i romanen. » Erindringskrampen» som også jeg gjenkjenner fra eget liv. Episoder jeg godt kunne vært foruten og som ikke er så hyggelig å tenke tilbake på.

Her er en smakebit av noe i boken som jeg ble veldig trist av. Sasha er bare fem år. Foreldrene sloss som vanlig. Onkel Ted tar henne med på stranden for å komme bort fra bråket og volden. De samtaler seg imellom;

"Disse samtalene varte i timevis. Ted hadde en foruroligende følelse av at barnet holdt dem i gang så lenge så mulig for å ha noe å fylle tiden med, slik at de begge skulle slippe å tenke på hva som foregikk oppe i huset. Og dette gjorde at hun virket mye eldre enn hun egentlig var, en bitte liten kvinne, erfaren, livstrett, så innforstått av livets byrder at hun ikke gadd å nevne dem engang. Hun hentydet aldri en eneste gang til foreldrene sine eller hva det var hun og Ted søkte tilflukt fra der nede på stranden. "

7. jul. 2013

En smakebit på søndag : Bølle på døra av Jennifer Egan

Jeg har hatt et innlegg om romanen tidligere: Boken på vent: Bølle på døra av Jennifer Egan. Men den tåler flere innlegg. Romanen har fått gode kritikker av både utenlandske og norske anmeldere, forfatteren har fått mange priser for den og romanen ble en bestselger i USA og England. Tom Egeland (VG) ga den terningkast seks, og skriver som korrekt er at «Boken kan leses som en sammenhengende roman- og som en samling noveller som kretser rundt de samme temaene og menneskene.»




Originaltittelen er A visit from the goon squad. Jeg er kommet til side 150 av 382. Og den er midt i blinken for min smak. 
Kort hva boken omhandler:

«Boka beveger seg fram og tilbake i tid og sted gjennom 40 år, med utgangspunkt i pønkrockens California. Den skildrer et pulserende musikkmiljø som knytter folk sammen, før alt forandrer seg. Sentrale skikkelser er pønkrocker og senere stjerneprodusent Bennie Salazar, og den unge jenta Sasha, som jobber for Bennie og sliter med kleptomani.»
Smakebiten er fra tidlig i boken. Livet bøller med Bennie. I tillegg til at han sliter med potensen, som medfører til at han spiser bladgull som har gitt han utgifter til åtte tusen dollar i løpet av de siste to månedene, havner han hele tiden i det han kaller «erindringskrampen». Det skal bare et ord til før han faller i staver og tenker tilbake til mer eller mindre pinlige hendelser tilbake i tid som gir han pustebesvær.  Dr Beet har rådet han til å skrive opp disse opp med stikkord. Erindringskrampene han har hatt så langt denne dagen har han skrevet opp bak på en parkeringsbot. Sasha som ber om og får se hva han har skrevet, spør om det er sangtitler, og det svarer Bennie ja til. Et av ordene han har skrevet opp er «valmuefrø» og her er hendelsen han tenkte på:

«Han hadde tatt sønnen med til frisøren for noen år siden og opplevd at Stu,
barbereren han hadde gått til i årevis, hadde lagt fra seg saksen og trukket Bennie til side. «Det er noe galt med håret til sønnen din,» hadde han sagt.
  «Noe galt!»
Stu tok Bennie med seg bort til Chris der han satt i stolen, og skilte håret hans, slik at noen brungule skapninger på størrelse med valmuefrø kom til syne, kravlende rundt i hodebunnen. Bennie kjente at han ble svimmel. «Lus,» hvisket frisøren. «De får det på skolen.»
   «Men han går på privatskole!» hadde det plumpet ut av Bennie.«I Crandale, New York!»
   Øynene til Chris var blitt store av redsel: «Hva er det, pappa?» De andre i lokalet stirret på dem, og Bennie hadde følt at det var hans skyld, han med sin uregjerlige manke, og det til de grader at han sprayet seg i armhulene med insektmiddel hver morgen til denne dag, og hadde en ekstra boks stående på kontoret - helt vilt! Han var klar over det! De hentet yttertøyet mens alle så på, Bennie med brennende ansikt; herregud, det gjorde vondt å tenke på dette nå - gjorde fysisk vondt, som om erindringen harvet over ham og etterlot dype flenger. Han skjulte ansiktet i hendene.»

Vil du lese flere smakebiter tilknyttet Maris blogg Flukten fra virkeligheten , klikker du på bildet som kommer nå:

6. jul. 2013

Dikt: Alt er så nær meg - dikt skrevet av Inger Hagerup

Barndommen følger oss på godt og vondt hele livet. Etter hvert som årene går og en slipes i kantene, er min erfaring at det er det positive jeg husker best. 

Da Hellstrømbrødrene fortalte om boka si Iskremfabrikken, om onkel Arnes isfabrikk i Moss, husker jeg Eyvind Hellstrøm sa at det er rart at jo eldre en blir, jo lykkeligere blir barndommen. De hadde glemt at de var likbleike og luktet vanilje hele sommeren...

I innlegget om boken Alt er så nær meg - om Inger Hagerup av Klaus Hagerup skriver jeg om mitt møte med Inger Hagerups dikning. Helt i starten av boka, er det aller fineste diktet jeg vet om, Inger Hagerups dikt Alt er så nær meg.

Diktet beskriver det aller fineste med barndommen min: Sommeren. Og siste verset når man er kommet så langt at minner som har skygget for det fine med barndommen, endelig blekner.


Alt er så nær meg
denne velsignede dag.
Svaberget ligger
åpent med rolige drag.
Havbrisen vugger
vennlig den duftende tang.
alt er så nær meg
ennå en lykkelig gang.


Barndommens vekster
gror i hver fure og sprekk
med sine kjente,
blide og rørende trekk.
Går her en liten pike
fremdeles hver kveld
og plukker blomster
og snakker høyt med seg selv?


Lenge var jorden
øde og himmelen tom.
Dypt i mitt hjerte
åpner seg rom etter rom.
Alt som er nær meg
gir meg et klarøyet svar.
Nå kan jeg rekke
hånden til henne jeg var.



Privat foto tatt for mange år siden av en annen liten jente som gikk i samme blomstereng som jeg engang gikk i.

5. jul. 2013

USA- en reise (Reizen zonder John) av Geert Mak

Boken USA – En reise skrevet av den nederlandske historikeren, forfatteren og journalisten Geert Mak (f.1948), er basert på en reise Geert Mak foretok i 2010. En reise i fotsporene til den amerikanske forfatteren John Steinbeck som gjennomførte samme reise femti år tidligere, dvs i 1960. John Steinbeck beskrev sin reise i en bok jeg har lest og skrevet om i innlegget Turen med Charley (Travels with Charley) av John Steinbeck




Boken til Geert Mak ble utgitt i 2012 og på norsk i 2013 av forlaget Cappelen Damm og er en bok jeg har kjøpt. 470 sider inkl. register. Jeg hadde forventninger etter å ha sett TV-serien basert på hans bok Europa – en reise gjennom det 20. århundret i 2012, som fortsatt ligger på NRK.no. En serie som jeg likte veldig godt. Boken skuffet ikke. Det Geert Mak er flink til, er å formidle kunnskaper om historie og samfunn slik at det blir interessant for meg og ikke bare tørre fakta.

Min interesse for USA kom etter at jeg var på en reise til Virginia, Washington og New York sommeren 2012. Jeg oppdaget hvor kunnskapsløs jeg var og hvor lett påvirkelig jeg har vært. For det er ofte slik at de som får stor spalteplass i media og uttaler seg om USA, er de som enten elsker USA eller motsatt. Og da er det greit å ha en liten kunnskapsbase slik at man kan være litt kritisk til det en får presentert. Tidligere har jeg lest to andre bøker om USA’ historie og de har jeg innlegg om under kategorien «Sakprosa».

 Fra hotellområdet i Virginia - privat foto:

Det første jeg var nysgjerrig på, var om hva Geert Mak kom til å skrive om boken til Steinbeck. Bl a om det er mye fiksjon, noe jeg har lest om at det skal være. Og hva mener i så fall Mak om dette. Basert på brev John Steinbeck sendte til sin kone Elaine, originalmanuskript mv, er det ingen non-fiction bok. Geert Mak er enige med de som er mildere i sin kritikk av denne oppdagelsen, at dette var et "nødgrep" Steinbeck tok.  Mer om dette kan du lese i boken til Mak. Også mer om bakgrunnen til at Steinbeck la ut på denne reisen. For han var reisen ikke bare søken etter Amerikas sjel. For meg ble ikke boken til Steinbeck noe dårligere etter å ha lest boken til Mak. Tvert om.

Et indiansk ordspråk skal være; "døm aldri en mann før du har gått en mil i hans mokasiner".  For hver gang jeg leser bøker om andre lands historie mv, er det som om verden «krymper» og blir mindre skummel. Og at «Knatten», Ingvar Ambjørnsens betegnelse på Norge, blir enda mindre.

Boken til Geert Mak er ingen hyllest til det amerikanske samfunnet. Den gir meg som leser enda større grunnlag for undring. På mange plan. Religion, politikk, ikke minst skattepolitikken og hva den fører til, og hvor lite tiltro mange amerikanere har til politikerne. Og hvor lite interesserte amerikanerne generelt er i hva som skjer utenfor USA og hvor lite de vet om andre samfunn. Det er vel ingen tvil om at dersom Norge skal betegnes som Knatten, så kan vel USA kalles for «Store Knatten». Her er noe som Mak skriver om tema:

«Det er mye som går amerikanerne hus forbi. Jeg har opplevd hvor forbauset
amerikanske venner ble da de fikk stifte bekjentskap med den vesteuropeiske
infrastrukturen, jernbanesystemet og resten av den offentlige kommunikasjonen, den offentlige omsorgen og alt det andre vi anser som normalt. De ventet å komme til en romantisk, men sterkt forsømt gammel verden, et London don anno 1956. Og hva Kina angår, har amerikanere flest bare hørt rykter om den raske moderniseringen som foregår der.»

Og til slutt, Geert Mak er komme til Great Plains, Tower City, Nord-Dakota- viser USA utenfor allfarvei:  

«Et stykke videre, i Tower City, ligger det en ny diner ved veien, den eneste i  mils omkrets. Fem menn i rutete skjorter sitter med hver sin digre omelett med
hashbrowns rusty kaller de det her - husets spesialitet. De spiser med gaffelen, med en voldsom intensitet, venstrehanden hviler ut på fanget, stor og full træler.
  Det skjer ikke mye her, selv bøtene som dommeren har delt ut denne uken,
står utførlig nevnt i avisen: Evan Luhr 10 dollar for å ha kjørt for fort, Gary
Scott 25 dollar for å ha kjørt på rødt lys, Harry Blozonski 250 dollar for å ha kjørt i beruset tilstand. Dette er ensomhetens Amerika. Tretti av de femti amerikanske statene har færre innbyggere enn Danmark. Befolkningstettheten i
europeiske land som England og Tyskland er i størrelsesorden 250 innbyggere
per kilometer, i Amerika er gjennomsnittet 33. Dessuten bor fire femtedeler av amerikanerne i en by eller en suburb. Det som blir igjen, er dette her. Tomt land. «

4. jul. 2013

En gatekatt ved navn Bob (A Streetcat Named Bob) av James Bowen – en hjertevarmer.

En gang i tida hadde jeg en kollega som sa at dagen hans var reddet dersom han så en overkjørt katt på vei til jobben. Mannen hadde studert mange år på universitetet og titulerte seg som jurist. Et av bevisene på at intelligens ikke alltid stiger proporsjonalt med antall år på universitetet.

James Bowen som har skrevet En gatekatt ved navn Bob, har ikke slitt ut buksebaken på et universitet, men han har et hjerte. Og du kan lese om forfatteren hos Bastion forlag som er utgiver av boken på norsk.




Forlaget beskriver boken slik – foto’ene fant jeg på forlagets side.

"En utrolig historie fra Londons gater

Da James Bowen fant en skadet, rødbrandet løskatt liggende i oppgangen i leiegården hvor han bodde, hadde han ingen ide om hvor mye livet hans snart ville endre seg. James levde fra hånd til munn på gata i London og det siste han trodde han trengte var et kjæledyr.
Likevel kunne ikke James la være å hjelpe den tydelig intelligente katten, som han raskt gav navnet Bob. James gav Bob pleie og omsorg og sakte men sikkert var katten sunn og frisk igjen. James forsøkte å slippe Bob ut i Londons gater, og tenkte han aldri skulle se ham igjen. Men Bob hadde andre planer.

Snart er de to uatskillelige og deres varierte, komiske og til tider farlige eventyr endrer livene deres. Sakte hjelper de hverandre å lege sårene fra en problematisk fortid."

Boken ble utgitt i 2012 og på norsk i mars 2013. 285 sider med stor skrift og lettlest. Boken har begeistret mange.  Forfatteren Unni Lindell, som eier den flotte katten Knut, skriver: "En suveren hjertevarmer av en bok! Helt fantastisk! Har gitt den til alle jeg kjenner!» Jeg er helt enig! En av de mest meningsfylte bøker jeg har lest på lenge.

Det er bare et budskap fra meg: Om du kjøper eller låner boken, det er det samme for meg. Les den! Det er å håpe at den kan endre holdningen til katter og til mennesker som har havnet på livets skyggeside.
Dream-team:

3. jul. 2013

Boken på vent; Major Pettigrew's Last Stand av Helen Simonson

Litt forsinket med mitt innlegg. Håper det fortsatt kan linkes til Beathes blogg Beathesbokhylle.  Jeg ble sittende å se på Bargain Hunt på BBC Lifestyle i går kveld og etterpå var jeg så trett at det var bare et sted å bevege seg, senga.

Min bok på vent er en bok som på norsk er gitt tittelen Majorens siste forelskelse. Forfatter er .  Beathe er en av dem som har lest den, og her er et innlegg hun skrev om boken. Orginaltittel er Major Pettigrew's Last Stand. Jeg har kjøpt den engelske utgaven, innbundet, gjennom Amazon.com, og slik ser bokomslaget ut på boka jeg har kjøpt:


Slik beskriver Amazon  Major Pettigrew's Last Stand:

“In the small village of Edgecombe St. Mary in the English countryside lives Major Ernest Pettigrew (retired), the unlikely hero of Helen Simonson’s wondrous debut. Wry, courtly, opinionated, and completely endearing, the Major leads a quiet life valuing the proper things that Englishmen have lived by for generations: honor, duty, decorum, and a properly brewed cup of tea. But then his brother’s death sparks an unexpected friendship with Mrs. Jasmina Ali, the Pakistani shopkeeper from the village. Drawn together by their shared love of literature and the loss of their spouses, the Major and Mrs. Ali soon find their friendship blossoming into something more. But village society insists on embracing him as the quintessential local and regarding her as the permanent foreigner. Can their relationship survive the risks one takes when pursuing happiness in the face of culture and tradition?


Vil du lese Beathe’s og andre bloggeres innlegg om bøker på vent og/eller ønsker å vite hvor superenkelt det er å delta, klikker du på bildet som kommer nå: