24. nov. 2013

Hjulskift av Vigdis Hjorth - ikke den store leseopplevelsen denne gangen heller

Etter å ha lest boken som jeg skrev om i innlegget: Leve posthornet av Vigdis Hjorth bestemte jeg meg for ikke å lese flere bøker av forfatteren.  Men jeg har etter dette startet et prosjekt som er å lese en bok av hver av forfatterne som er intervjuet i boken:


uansett om jeg har lest bøker av forfatterne tidligere.  Nå stod Vigdis Hjorth for tur. Boken jeg valgte var Hjulskift som ble utgitt i 2007. 207 sider. Lånt av biblioteket. Selv om det gikk bedre denne gangen, er det ikke den store kjemien mellom meg og historiene til Vigdis Hjorth. 


«Hjulskift er kjærlighetshistorien om bilselger Truls og litteraturprofessor Louise. Et møte mellom to som er fanget i hver sin kultur, intelligent og humoristisk fortalt.»

Det er det forlaget Cappelen skriver om romanen.

Det er vår. Det merkes på universitetet – helt innledningsvis:

«Mange har reist. Andre rydder lesesalsplassen for te og leverer lånte bøker til biblioteket...«

«... for te...»!? Fortsetter det slik blir jeg sprø, var min første tanke.

Louise har fått et stipend for å skrive om forfatteren Edith Key. Den fine følelsen som vanligvis følger med våren er ikke der. Louise har mistet gløden. For kjæresten, jobben, ungene, venner og kolleger. Og skriveprosjektet.  Hun har byttet ut sitt engasjement for Amnesty mot å følge med på Big Brother. T o m søppelsortering sluntrer hun unna. Leser Se og Hør. Stakkars dame – har sunket langt ned og engasjerer seg med det allmuen bedriver. Pussig at hun ikke søker hjelp hos en psykolog...

«Hun er bare trett, hun føler seg bare fanget, klemt inne i det hun tilhører, middelklassen, det intellektuelles sjikt av middelklassen, i den modernistiske tradisjonen hun tilhører, som en ungdom som ikke orker å bo hjemme lenger, det er det nærmeste hun kommer en lignende følelsesmessig erfaring...»

Og «sånn går no dagan» de første 46 sider for Louise. Ikke engang en tur til Frankrike gir dama igjen gløden. Skal det ikke skje noe snart tenkte jeg her - dette er da gørrkjedelig å lese om. 

Men så....Hun blir med en venninne på Notodden bluesfestival. Der møter hun bilselgeren Truls. Med kun niårig skole. Som aldri har lest en bok i sitt liv. De «hopper i høyet» uten at det betyr så mye for Louise. Men Truls har ikke glemt henne. Til slutt får han overtalt henne til å besøke henne i Skien. Etter det blir det flere besøk.

For Truls er forholdet uproblematisk. Men ikke for Louise. Det må ikke komme ut at hun har en kjæreste som er langt under hennes klasse. Men etterhvert trives hun med å være sammen med sin «toyboy».

For Truls er redelig og ærlig. I motsetning til Louise.  Han er noen år yngre enn Louise og fortsatt kjekk med dametekke. Tilsynelatende tilfreds i sin tilværelse med flere barn fra tidligere forhold. I motsetning til Louise som har «alt». Utdannelse og dannede venner. Allikevel er hun nede i denne bølgedalen. 

Truls får tillatelse til å komme til Oslo og t o m være med på en ferietur. Men hele tiden er hun på vakt. Sier han noe og gjør han noe som hun må skamme seg over og som kan skade hennes posisjon. For han passer ikke inn. Hun derimot, klarer å «senke seg ned» på hans nivå. Underklassen.

«Hun opplever ikke at hun kan lære noe av ham som hun er interessert i å lære. Men det er tankevekkende å være sammen med han, og det er godt å få tanker vekket. Når det kommer til kunnskap råder hun grunnen, og fordi hun er vant til å tenke analytisk, har hun definisjonsmakten. Han forsøker ikke å gjøre henne rangen stridig. Men han tenker nok sitt.»


Selv om det ikke er den store kjemien mellom meg og historiene til Vigdis Hjorth, kommer jeg til å huske denne boken bedre enn den forrige jeg leste av forfatteren. Den engasjerte på en helt annen måte. Men det er ikke sikkert forfatteren har ment at jeg skulle bli engasjert på en primitiv måte. Jeg ønsket og ønsket at det skulle skje noe som gjorde at snobbedama Louise fikk seg en nesestyver ved f eks at Truls ba henne ryke og reise. 

Romanen slutter derimot på overfladisk måte. Det er som forfatteren kjedet seg, og ikke giddet å skrive mer. Men det er en forfatters privilegium. Da kan jeg dikte videre. Min fortsettelse er ikke en happy ending for Louise. Det ender med hjertesorg og det som verre er...

10 kommentarer:

  1. Har hatt plener om å lese noe av forfatteren, men har utsatt det. Etter det du skiver....blir det nok en lengre utsettelse ;)

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er ulike oppfatninger om denne boken. Så jeg tror du burde prøve selv om jeg ikke finner kjemien med hennes bøker.

      Slett
  2. Jeg har ikke lest noe av Hjorth siden "Jørgen + Anne er sant" på åttitallet en gang, og den husker jeg at jeg leste mange ganger, likte den så godt, og mulig jeg som 10 åring ikke var så kresen egentlig ;)
    Men jeg har ofte tenkt at jeg skal lese noen av de "voksne" bøkene hennes også, men nå ble jeg litt usikker, OG nysgjerrig likevel :) Så får se. Takk for en ærlig omtale

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg synes du skulle prøve å lese bøkene hennes. Vi lesere er så ulike. Og så er det med tid og sted. Hun har mange begeistrede lesere.

      Slett
  3. Jeg har hørt bøkene hennes, i alle fall en del av dem, på lydbokt. Det ble nært og fint på en inkluderende måte. Jeg følte nesten at jeg ble lest for og jeg gikk litt på kino. Kan det kombineres?

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg liker intervjuene med henne. Men jeg vet ikke hva det er; for meg har karakterene ikke tiltalt meg. Hun har mange som liker hennes bøker.

      Slett
  4. Jeg likte Hjulskift ganske godt jeg.:) Hørte den på lydbok. Og Snakk til meg av henne er veldig bra synes jeg.:) Prøv den ...

    SvarSlett
    Svar
    1. Den var bedre enn den forrige jeg leste. Men jeg får lite ut av hennes bøker. Hun sier til Brenner at det hun er dårlig til, er at hun ikke er modig nok. Og det er kanskje der det ligger for meg. Som om hun holder noe tilbake. Det blir litt overfladisk for meg. Uengasjert. Jeg ønsker ingen happy ending i bøkene. Heller en åpen slutt. Men denne bare rant ut i sanden for meg.

      Slett
  5. Det var nettopp et intervju i Morgenbladet hvor Hjorth sa at Louise måtte inn i seg selv for å finne ro/forståelse/innsikt osv osv. - ergo selvvoldtekten på slutten (som var det eneste jeg ikke likte - eller forstod - med boka den gang jeg likte den). Min favorittvigdis er Tredje Person Entall, prøv den neste gang -)

    SvarSlett
  6. Flott omtale! Jeg leste bøkene i samme rekkefølge som deg, og synes Hjulskift var et stort steg opp fra Leve posthornet, som ikke ga/sa meg noen ting :)

    SvarSlett