22. okt. 2013

Lars Aarønæs skriver i boken 'Skriv godt' at ordet 'karakter' er blitt en falsk venn i det norske språk

Ordet karakter bruker jeg i innlegg på bloggen når jeg henviser til persongalleriet i bøkene jeg har lest. Da jeg begynte å skriver blogginnlegg brukte jeg ordet person, f eks hovedperson. Aktør var et annet ord jeg brukte. Men jeg har etterhvert gått over til å herme etter det andre skriver.

I boken Skriv godt har Lars Aarønæs et kapittel med overskriften De falske språkvennene:


"Falske venner dukker opp når to språk møtes. Like godt som falske venner kan vi snakke om 'lumske likheter'. Det vrimler av falske venner i norsk. En falsk venn er et ord som du tror er det samme på norsk som for eksempel på dansk, eller engelsk. Men ordet betyr noe annet."

Han gir flere eksempler, og et eksempel er karakter:

"På norsk bruker vi fortsatt figur, rolle og rollefigur, ikke karakter. En karakter er noe du får på skolen. Du kan ha det som sjelsegenskap: en moral av høy karakter, 'min karakter forbyr meg å ta slike ord i min munn'. Dessuten snakker vi for eksempel om ting av merkverdig karakter, i betydning særpreg. Men som vi også vet: Blir et ord brukt feil mange nok ganger, blir det til slutt riktig."

Nå nevner ikke Aarønæs konkret bruken av ordet i litterær sammenheng. Men jeg tolker han slik at hans mening ikke bare knytter seg mot f eks teater.

På Internett finnes det forslag på hvordan skrive en bokanmeldelse. Her brukes personer og karakterer om hverandre. Nå nevner ikke Aarønæs person som et eksempel. Men jeg tror at han ville applaudert dette forslaget:

"Fortell litt om hovedpersonene. Få med enkelte karakteristiske egenskaper ved dem, litt om forholdet mellom dem."

Er jeg ikke forvirret fra før, ble det ikke bedre etter at jeg leste boken jeg skrev om i innlegg: Fortellekunst – Håndbok i Litterære teknikker av Henrik H. Langeland

Langeland har doktorgraden i litteraturvitenskap og bruker karakterer og personer om hverandre. Tre eksempler fra kapittel 3, pkt. 3.3 karakter:

  • Det er en stadig tilbakevendende diskusjon i litteraturfeltet hva som er viktigst av handling og karakter
  • Å karakterisere personene i en fortelling er i prinsippet bare beskrivelse og avdekker aldri deres "sanne vesen".
  • Dickens, som man ville anta lesset på med beskrivende detaljer om karakterene sine, er overraskende sparsommelig med en slik eksposisjon"
Med hensyn til det Aaønæs skriver, kunne f eks overskriften til Langeland vært persongalleri....

Jeg har ikke kompetanse til å være «overdommer» hva angår bruken av ordet karakter. Men jeg syns at Aarønæs har et poeng.

2 kommentarer:

  1. Bedre enn å bruke karakterer synes jeg 'personer' fungerer godt i tekster om bøkene. Jeg er også forsiktig med å kalle det jeg skriver 'bokomtaler', heller beskriver jeg det som 'tekster om bøker', eller 'tekster om litterature'; dette gir meg mer spillerom i teksten til å skrive og flette inn hva jeg vil.

    Men 'karakterer'; det kan jo sikkert brukes, men jeg synes ikke det er mer riktig enn 'figurer'. 'Personer', 'skikkelser' etc er mer å foretrekke.
    Jeg har garantert brukt ordet karakter selv mange ganger uten at det er et ord jeg synes passer.

    Hva som er riktig og ikke er ikke godt å si. Interessant!

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg synes også det er interessant hva andre mener om skriftspråket. Han påpeker bl a bruken av "i forhold til". Etter at jeg leste boken jobber jeg hardt med å slutte å bruke det når jeg skriver. Men også andre ting han påpeker som jeg jobber "meg bort fra". Jeg bruker heller ikke "bokomtale". Kommer nok til å være veldig obs på 'karakter' når jeg skriver.

      Slett