19. sep. 2013

Ut og stjæle hester (Out Stealing Horses) av Per Petterson

Det er andre gangen jeg har lest Per Pettersons prisbelønte roman Ut og stjæle hester utgitt i 2003. Årsaken er at en bekjent sa at han synes det er for mange løse tråder i Per Pettersons bøker.  Jeg husket ikke romanen slik. Men siden det var lenge siden jeg leste den, kjøpte jeg denne utgaven (2008) av Bokklubben som inneholder bilder av kunstneren Håvard Vikhagen for kun femti kroner! Den er så flott – bare se:


Jeg likte romanen enda bedre denne gangen og er helt uenig med min bekjent. Sammenlignet med livet;  det er jaggu mye løse tråder man må forholde seg til og lite vi mennesker kan sette to streker under svaret på.

Til tider er romanen langsom. Grenser til å være kjedelig detaljert. Men så skriver han noe som gjør at jeg omtrent mister pusten. I etterordet skriver Hans H. Schei bl a dette, som etter min mening er en fin beskrivelse av hvordan jeg opplever den:

«Ut og stjæle hester gjør krav på langsom og ettertenksom lesning, kanskje skal man etter noe tid lese romanen på nytt. Den er vakker, litt vond og klok roman om vår utsatthet i verden, men også om livets rikdom og mangfold.»

Hovedpersonen (fortellerstemmen) er Trond. Han er 67 år: «Jeg bor her nå, i et lite hus ved en innsjø langt mot øst i landet.« Her bor han sammen med hunden sin, Lyra; «Hele livet har jeg lengta etter å være aleine på det sted som dette. «

Han har ikke TV:

"Jeg tok ikke med noen TV ut hit, og det angrer jeg på noen ganger når kveldene blir lange, men jeg har tenkt som så at når du er aleine kan du fort henge fast i de flimrende bildene og stolen du skal sitte i til langt ut på natta, og så går bare tida, men du lar andre bevege seg."

Når lokalbefolkningen etterhvert oppdager at Trond ikke er en del av hyttefolket, vil de bli bedre kjent med han:

«Folk liker at du forteller dem ting, i passe mengder, i en beskjeden, fortrolig tone, og de trur at de kjenner deg, men de gjør ikke det, de kjenner til deg, for det de får greie på er fakta, ikke følelser, ikke hva du mener om noe som helst, ikke hvordan det som har skjedd deg og alt du har bestemt deg for, har gjort deg til den du er.
Det de gjør, er å fylle ut med egne følelser og meninger og antakelser, og de komponerer et nytt liv som har fint lite med ditt å gjøre, og dermed går du trygg. Ingen kan røre deg om du ikke vil det sjøl.»

Det viser seg at nærmeste nabo, Lars, er en bekjent fra en sommer for over 50 år siden. I 1948 bodde Trond sammen med faren på en seter i nærheten av Elverum, nær svenskegrensen. Trond var femten år og Lars ti. Det skjedde en tragedie rundt familien til Lars: « Nå sitter han rett overfor meg ved bordet mer enn femti år etter og veit hvem jeg er, og til det har jeg ingenting å si…..»
Lars har banket på og ble invitert inn på middag. Han er lettet etter at han har fortalt Trond hvem han er, men Trond kjenner ikke samme lettelse: »-Takk for maten. Det er jammen godt med en ordentlig middag, og er klar til å gå, og når han virkelig går, er han lett på foten uten lommelykt ned veien, men jeg bare føler meg tyngre….»

Romanen fletter nåtid og fortid sammen. Andre del av romanen går enda lengre tilbake i tid, til krigsåret 1944 da faren oppholdt seg alene på denne seteren. Sommeren 1948 opplever Trond  nærhet til og blir kjent med faren. Samtidig som det er hendelser der han møter voksenlivet, og som får stor innvirkning på resten av livet til Trond og familien.

2 kommentarer:

  1. Jeg er enig med deg at det til tider går ganske langsomt. Jeg husker at jeg ikke klarte å sette så stor pris på boka underveis, men da jeg ble ferdig så satt jeg igjen med et helt annet syn, da likte jeg den faktisk ganske godt. Og ja, livet har ganske mange løse tråder det også :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg er spent på resten av hans bøker. Det er den eneste jeg har lest nemlig. Men jeg venter litt. Av erfaring er det lite smart av meg å lese bøker av samme forfatter for tett.

      Slett