7. sep. 2013

Pelsjegerliv av Helge Ingstad

Nå vet jeg at det finnes mange indianerstammer og at de er ulike. Men jeg trekker litt i tvil mytene om indianerne som et gjennomgående prektig naturfolk etter å ha lest den første boken Helge Ingstad skrev; den populære Pelsjegerliv. Men det svekker ikke bokens kvalitet.  

Pelsjegerliv inneholder heldigvis mer enn fortellinger om, etter mine urbane 2013-øyne, indianske dyre- og konemishandlere. For den er godt skrevet og kan fint leses selv om den ble utgitt første gang i 1931. Og særlig vil jeg anbefale den for de som er glad i naturen og liker Lars Monsen og hans reiser. Det blir vel ikke så mye feil dersom jeg skriver at boken er et historisk dokument. Mitt eksemplar er kjøpt brukt, utgitt 1977 og er på 230 sider.  Her er bokens omslag:

Bokens innhold fra bokomslaget:
«Det var i 1926 at Helge Ingstad, 26 år gammel sakfører i Levanger, plutselig gjorde det så mange drømmer om: Han snudde ryggen til hverdagen og tryggheten og satte kursen vestover. Målet var Nord-Canadas villmarker. Ugjestmilde og ukjente strøk der en hvit mann var et sjeldent syn.

I Canada møtte han pelsjegere fra de store skogene, gullgravere fra Alaska, flodskippere og cowboyer. Etter en kanoferd på over tusen kilometer, nådde han frem til villmarka nordøst for Store Slavesjø, til grenselandet mot tundraen. I fire år levde han i disse vidstrakte områdene som ennå ikke var kartlagt. Her streifet store villreinflokker omkring. Her var det fisk i hvert eneste vann. Ørret på 25 kilo var ingen sjeldenhet. Her var bever og bjørn, ulv, og moskusrotter, gaupe og hvitrev, oter, rype og polarhare i overflod.  
Et år levde han sammen med en omflakkende indianerstamme. Det siste året bodde han i et telt på tundraen, med fem hunder som eneste selskap. Millioner av mygg og knott gjorde livet til en plage som sommeren. Vinteren varte i åtte måneder og temperaturen sank til 65 kuldegrader.»

Med unntak av at jeg ikke leste om cowboyer, er innholdet i grove trekk godt beskrevet på omslaget. At Ingstad var en naturens mann er det ingen tvil om. Han beskriver møte med villmarken så bra. De ulike årstider og dyrelivet. Hvor strabasiøst det var å holde sulten borte. Ikke bare om vinteren.  Når de var sultne var aktuell mat også and, rotte, pinnsvin, markmus og spurv. Ja, hva som helst skriver han. Historiene om de som sultet i hjel. Om at kostholdet om vinteren som for det meste kun bestod av reinsdyr holdt dem friske.  Menneskene som han møtte var interessante historier. Ikke bare indianerne, men også de andre pelsjegerne. Han har t o m skrevet en egen bok om den ene, Klondyke Bill.
Spesielt likte jeg kapitlet «Beverjakt». Han beskriver hvor smart beveren er. I dette kapitlet er det også en fin bjørnehistorie. En binne og to unger har funnet et depot med mat han har gjemt, en beverstek.  Han kommer overraskende på dem. Binna stikker av, men ungene klatrer opp i et tre:

«Beversteken gikk i vasken, men stekte bjørnunger kan da også gå, an trøster jeg meg selv med, slår en tauende om hullet i sekken, slenger den over ryggen, og gir meg til å klatre oppover mot de to synderne øverst i grantoppen. De ser svært lite skyldbevisst ut de to, gløtter bare nysgjerrig frem fra hver sin side av stammen mens jeg nærmer meg. Da jeg griper dem i nakken og putter dem i sekken, pistrer de litt, det er det hele. Jeg entrer ned igjen, haler synderne en for en frem fra sekken, og binder dem med et tau til to trær. De gir seg straks til å leke, som om alt var i skjønn orden, og når jeg løfter dem opp på fanget, krøller de seg tillitsfullt sammen som to nøster.

Her er et godt måltid mat, det står ikke til å nekte. Så løsner jeg tauet, tar en bjørnunge i hver neve efter nakkeskinnet, og bærer dem hen til sporet av binna. To små bjørnerumper bortefter lyngen er det siste jeg ser av dem. Disse troskyldige øynene, pokker ta dem. «

Hundene han har; Tiger, Trofast, Spike, Sport og ikke minst Skøyeren som han tok med seg da han reiste. Tiger den rolige og stort sett forstandige hund, men indianere kunne han ikke fordra. Ikke merkelig jf at mange hunder ofte har vært eid av indianere. For indianerne var hundene nederst på rangstigen. Konene blir dengt og er nest nederst. De var vakre frem til de giftet seg, da ble de fort gamle. Her er første gang han beskriver hvordan hundene blir mishandlet:

«Da vi en morgen gled inn mellom noen øyer for å slå leir, ble vi møtt av klagende hundehyl. Her hadde indianerne satt igjen dem som det ikke var plass til på reisen til Fort Resolution. Når eierne så flere uker senere vender tilbake, plukker de opp dyr som ennå er i live, og det er gjerne ikke mange. Slik er en indianerhunds liv; sulteforet og skånselløst pisket om vinteren, for om sommeren å slenges til side og overlates til en enda grusommere skjebne.»

Og det er flere hjerteskjærende episoder om råheten til indianerne. Men det er ikke bare hundene de ikke ser verdien av. De er sløsete hva angår viltet. Driver rovjakt på bever og rein. Også andre dyr dreper de for forlystelse. En skulle tro at et naturfolk som var så avhengig av naturen og hundene sine, ikke var så lavpanna. Jeg har også kjøp boken han har skrevet om Apacheindianerne samtidig med Pelsjegerliv. Håper den kan rette opp inntrykket.

2 kommentarer:

  1. flott omtale! en bok helt etter min smak, så denne må eg få tak i :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk. Det er ikke rart at denne ble så populær da den ble utgitt. Jeg har sett serien der Lars Monsen var på tur i Canada, men fikk lyst til å se den igjen.

      Slett