Dager i stillhetens historie av Merethe Lindstrøm

I dette intervjuet med Merethe Lindstrøm, Hans Olav Brenner intervjuer forfatteren.. sier hun at hun liker å ha et åpent rom i det hun skriver, det skal ikke være noen fasit på hvordan det skal tolkes.

Jeg har brukt lang tid på Dager i stillhetens historie, og jeg er fortsatt ikke sikker på hvordan jeg tolker romanen utgitt i 2011, og som hun fikk Nordisk Råds litteraturpris for i 2012. En roman som gir rom for mange tanker. Og som jeg synes det er vanskelig å skrive et innlegg om. Men jeg skal nå forsøke.

Romanen på 215 sider har jeg kjøpt. Heldigvis. For da kan jeg gå tilbake i den. Og jeg har gått tilbake i handlingen mange ganger underveis i lesningen; er det viktige detaljer jeg ikke har fått med meg..... 

Romanens ramme er et eldre ektepar, Eva og Simon, og den fortelles fra Eva sitt ståsted. Simon har sluttet å snakke. Er han dement, eller har han sluttet å snakke for å straffe henne…  Hun har vært lite opptatt av å snakke om hendelser fra hans oppvekst da han som jøde mistet store deler av familien sin under 2. verdenskrig. Traumatiske opplevelser for han som Eva kjenner til.  Dette er holdt skjult for de tre døtrene de har sammen. Eva uttrykte at hun ikke så noen ingen mening i at han skal søke opp slektningene. At hun fødte en sønn før de ble sammen og satte han bort etter fem måneder, er en hemmelighet som hun ikke fortalte Simon om før etter at de var blitt gift. Simon er overrasket over at hun ikke vil snakke om denne delen av livet sitt. At det ikke er viktig. Ikke vil forsøke å finne gutten. Simon kan ikke forstå at hun ikke ser verdien av det.

Det jeg sitter og tenker på etter å ha lest denne, er hvem er det som er den tause. Hvem har brakt inn tausheten. Eva har nok snakket, men hva har hun snakket om. Hun vil ikke at døtrene skal vite om Simons fortid; «ikke bring dette mørket inn». Han er i dette mørket og det blir vel neppe større av at barna får vite om barndommen. Og hvem har tatt inn et mørke i familien ved å holde dette hemmelig for døtrene. Selv etter at de ble voksne. Vi får vite om hvordan hun behandlet sønnen før hun ga han fra seg. Har hun stengt alle følelser ute. Rystende lesning. Også hvordan hun lot den gamle hunden dø. For meg en feig handling. Den yngste datteren som ofte viser sin kjærlighet overfor Eva;

«Hun setter seg ved siden av meg, strekker armene ut og holder rundt meg, vugger. Jeg tar imot kjærligheten og klemmer henne tilbake.»

«Jeg tar imot kjærligheten»; men gir Eva reell kjærlighet til datteren. Er det reell kjærlighet ikke å ville at barna skal vite om farens fortid. Det er den yngste som er mest bekymret over at Simon endrer seg. Om hjemmet; «jeg ser meg rundt i huset, alt har sin plass her også, del av en orden. Det er så ryddig, som et museum eller en kirke; gjenstandene virker utstilt». Kaldt, som Eva…..

Det er jaggu bra at forfatteren mener at her kan det legges inn flere tolkninger. Tror jeg stopper her…… denne romanen kommer ikke til å slippe taket så lett kjenner jeg. Forfatteren har gitt meg noe å gruble på.