20. jun. 2013

De utålmodige av hjertet (Ungeduld des Herzens) av Stefan Zweig

"Ungeduld des Herzens" er den originale tittelen på romanen til den østeriske forfatteren Stefan Zweig som ble utgitt i 1938. På norsk utgitt første gang i 1939 med tittelen "De utålmodige av hjertet". Utgaven jeg har lest ble utgitt i 1966 og jeg lånte den av biblioteket.

«Beware of Pity» er den engelske tittelen, og den syntes jeg er en bedre tittel ift handlingen. «Vokt dere for medlidenheten!» synes jeg den norske tittelen burde vært, med rød skrift og utropstegn. Og denne advarsel gjelder både den som er offer for medlidenhet og den medlidende. Jeg har også skrevet om boken i det siste innlegget i En smakebit på søndag.





Romanen er på 300 sider. Det er en god roman. Godt språk. Men den var krevende for meg å lese, også tatt i betraktning at den har liten skrift og er "tettpakket".

Og hvem var det som gjorde meg oppmerksom på denne eldgamle boken. Jo, det er Jeffrey Archer som har skrevet to romaner jeg har lest i serien Clifton Chronicles. Du finner innlegg om disse her på bloggen. Han skriver om boken til Stefan Zweig på bloggen sin denne måneden under overskriften Discovering Stefan Zweig.

I motsetning til Archer hadde jeg ingen problemer med å legge inn pauser. Det var faktisk helt nødvendig. Og jeg tror Archer har litt å lære ved å lese boken, Archer som jeg synes kutter svinger i turbofart. Om Archer har en god psykisk innlevelsesevne, så synes ikke jeg at den kommer til utrykk i noen særlig grad i de to romanene jeg har lest. En mellomting hadde vært greit. For jeg har problemer med å tro at Archers bøker hadde vært så populære dersom han hadde skrevet slik Zweig gjør i sin bok.

På bokomslaget står det at Stefan Zweig f. 1881 og kona begikk selvmord i Brasil i 1942. Han var jøde, kom seg ut av Østerrike før Hitler rykket inn, ble engelsk statsborger, men følte han ikke lenger hadde noen naturlig plass i en verden som stadig ble mere herjet av krig og hat. Og i hele sin levetid var Zweig en glødende talsmann for toleranse og fred, og blant hans venner var ledende kulturpersonligheter i Europa.




I romanen jeg har lest, er fortellerstemmen løytnant Anton (Toni) Hofmiller på 25 år. Han oppholder seg i en liten kjedelig østerisk grenseby når fortellingen starter. Året er 1914. Inn på kafèen han sitter på sammen med en bekjent, kommer den vakre niesen til Kekesfalva, Ilona.  Kekesfalva er den rikeste mannen i byen. Hofmiller får etterhvert en invitasjon til et selskap på slottet til Kekesfalva. Der får han en vidunderlig kveld der han bedøves av mat, vin og den vakre Iilona. Men imens han svinger seg på dansegulvet kommer han på at han må engasjere husets datter. Det han ikke vet er at den tynne og spinkle Edith er lam i bena og det ender med at Hofmiller rømmer fra slottet etter at han tilnærmet har skapt en skandale ved å by henne til dans. "Det var den ulykksalige fadesen hele historien begynte med".

Etter å ha unnskyldt seg ved å sende blomster til slottet, inviteres Hofmiller til slottet igjen. Det blir daglige besøk på slottet. Han trives og blir godt kjent med Edith, Ilona og ikke minst Kekesfalva, som setter stor pris på hans besøk som gjør at Edith kvikner til. Til og med tjeneren liker besøkene.
Kekesfalva gjør alt han kan for å finne noe som kan kurere Ediths lammelse. Hun er 17 år og er blitt en bortskjemt, agressiv og uforskammet person etter at hun er blitt kjælt for, og alle gjør hva de kan for henne. Men ærlig er hun og hun gir denne feige Hofmiller inn så det gyver av og til. Vel fortjent spør du meg! Hofmiller virvles inn i atmosfæren av medlidenhet overfor Edith og roter seg opp i situasjoner og løgner. Godt hjulpet av de andre som skryter han opp i skyene for hans godhet for Edith.

Romanen er tankevekkende og det er ingen tvil om at Zweig hadde god psykologisk innlevelsesevne. For han gir leseren noe å "tygge" på. Til tider har jeg vært så irritert på denne Hofmiller at……. Og ingen skal klare å overbevise meg om at man er snill når man er så feig. Det er direkte slemt mot Edith. Men også Kekesfalva er irriterende. Selv om jeg minner meg selv om at dette er handling fra 1914. Og at en far ville gjøre hva han kan for sitt barn.

Tragiske hendelser, til dels tragikomisk, men trist fant jeg den overhodet ikke. For her syntes jeg både den ene og den andre til tider klarte å rote det til for seg selv. Den eneste jeg klarer å unnskylde er Edith på 17 år som føler seg som et dyr i bur fratatt sin menneskelighet, ikke minst pga all medlidenheten hun møter. Og farens ønske om at hun skal bli frisk hjelper nok til at hun har denne følelsen av ikke å være menneske.

Denne romanen egner seg helt klart for diskusjon. For her vil det være ulike synspunkter, ikke minst avhengig av hvilken personlighet og livserfaring leseren har.

3 kommentarer:

  1. En super omtale! Det er irriterende når en tittel oversettes med noe som ikke passer like godt som originalen! Jeg var spent på denne boken, det er spennende å følge lesingen din av bøkene du velger fordi du har lest om dem i andre bøker. Stefan Zweig fikk jeg veldig lyst til å lese nå, spesielt siden denne boken er tankevekkende og han viser god psykologisk innlevelsesevne.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg kan godt forstå at denne boken ble tatt godt imot da den ble utgitt. Men jeg leser også på "engelsk" Wikipedia at det er ulike oppfatninger av hans forfatterskap. Jeg lo godt mange ganger av denne Hofmiller som vinglet og lot seg drive fra "skanse til skanse". Tror man lett kan kjenne igjen hans type menneske. På en måte kan man synes synd på han. Men jeg ble irritert etter hvert. Ikke minst fordi han la skylden på andre. Så du forstår, jeg ble engasjert. Men det var vel forfatterens hensikt med boken :)

      Slett
    2. Det vil kanskje ofte være delte meninger om en forfatter, men så lenge han klarte å engasjere deg og han skriver godt er dette for meg gode grunner til å stifte bekjentskap med Sweig.

      Slett