Helt fra Inger var liten begynte hun å skape seg den drømmen som skulle forfølge henne livet ut: Bort, bort. Samtidig var morens tilværelse der hele tida, som ikke engang var stum. Og Inger begynte å utvikle den trassen og den dårlige samvittigheten som senere skulle komme til uttrykk som dype motsetninger i diktene hennes.
Klaus Hagerup skriver om Ættens sang som var med i Inger Hagerups
første diktsamling Jeg gikk meg vill i skogene (1939), at dette er et dikt der
hun både fornekter og roper på sin mor.
Min magre ætt, du brakte ingen løfter,
men fødtes alltid like stum igjen.
Din gjerning var å fylle landets kløfter
med slitte kvinner og med tause menn.
De grodde villig opp av svarte jorden,
en navnløs og en såre ydmyk flokk
som slet seg ut ved fjellet og ved fjorden
og stupte når de hadde strevet nok.
De bygde engang opp med friske krefter
en liten hytte ved en åkerlapp,
der sønnene kom seigt og sindig efter
og brøt opp mere stein der faren slapp.
Men steinen lå dem tungt og hardt på sinnet
og øynene fikk jordens matte glød,
og tok de seg en ung og frodig kvinne
så ble hun snart til grovt og daglig brød.
Og kvinnene de grånet uten klager
og fulgte mannen og Vårherres ord.
De lutet stumt mot jorden alle dager
og vandret viljeløst i ættens spor.
Min steingrå ætt, jeg kjenner dine vaner !
De flyter seigt og farlig i mitt blod.
Og innerst inne i mitt hjerte aner
jeg noe av den samme trette ro.
Men kanskje har en kvinnes skjulte tårer
eller en annens sammenbitte trang
mot l i v e t blitt den ild i mine årer
som jorden aldri kveler i sitt fang.
For alle slike magre, stumme ætter
slår høye flammer en og annen gang
hos den som blir sin egen stammes kjetter
og hater lyden av sitt hjertes sang.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar