21. mar. 2013

Kafka på stranden (Umibe no Kafuka) til Haruki Murakami og en "dæsj av Odd Nordstoga


Jeg sitter og hører på Odd Nordstoga’s album Bestevenn utgitt i 2011 når jeg skriver dette innlegget.  At jeg synes Nordstoga’s musikk er veldig poetisk og det samme gjelder dialekten, er ikke årsaken til at jeg nevner albumet i forbindelse med romanen til Haruki Murakami.  Årsaken skal jeg komme tilbake til.

Du vil også etter hvert forstå hvorfor jeg starter innlegget med et bilde av to katter jeg hadde for noen år tilbake, der den minste hadde fargekoden «skillpaddemasket».

Romanen Kafka på stranden (Umibe no Kafuka) til Haruki Murakami ble utgitt i 2005 og på norsk av forlaget Pax samme år. Den er på 556 sider. Jeg lånte den av biblioteket og leste den ferdig i dag.

Det var etter at jeg begynte å lese blogginnlegg at jeg ble kjent med romanens eksistens. Først tenkte jeg; handlingen blir for surrealistisk for meg. Men det var et flott innlegg på bloggen Melusinesplace som gjorde at jeg bestemte meg for å lese den.

De hadde ikke romanen inne på mitt lokale bibliotek, og den måtte derfor bestilles. Derfor lånte og leste jeg først en annen bok av Murakami som jeg skrev om i dette innlegget:


Men så kom skepsisen tilbake etter at jeg leste hva  NRK skrev om Elskede Sputnik; der Kafka på stranden er nevnt.

"Elskede Sputnik" er Murakami i kortformat. Handlingen sklir ikke ut i det surrealistiske i samme grad som vi har sett i andre romaner som de større og mer bredt anlagte romanene "Kafka på stranden" og "Trekkoppfuglen". De (i forfatterskapet) allestedsnærværende kattene snakker ikke i denne romanen, og det er en fordel for oss som synes Murakamis eskapader i drømmeaktige verdener lett kan bli litt for mye av det gode.

Ikke minst var min skepsis i forhold til det surrealistiske og antall sider. Jeg liker best bøker som har et sideantall som er under 300. Over 500 sider, da rynker jeg litt på nesen. Der scoret Elskede Sputnik mange «poeng» hos meg som bare var på 249 sider. Dersom Kafka på Stranden skal få trekk av meg er det fordi jeg synes den er for lang. Noe i boken finner jeg overflødig. Og det pussige er at i boken finner jeg setningen:

«Kunstnere er mennesker som evner å styre unna det overflødige».

Men i forhold til det surrealistiske, av og til må en bevege seg utenfor komfortsonen. Og det har jeg nå gjort. Det har vært stunder jeg har tenkt; nei dette blir for…. Men så har jeg fortsatt å lese og det var virkelig verdt tida jeg har brukt. Skal jeg oppsummere fant jeg romanen tankevekkende, varm, vakker,  morsom, spennende, gyselig og til tider veldig rar.

Romanen omhandler som et utgangspunkt to parallelle historier.  

Fortellerstemmen i den ene historien er en gutt på 15 år som bor i Tokyo sammen med faren som er kunstner. Vi får et innblikk i en ensom tilværelse der han nesten ikke snakker med noen, heller ikke faren som han ser lite til.  Søsteren og moren reiste fra dem for 11 år siden. Det eneste gutten har etter dem er et bilde av seg selv og søsteren på en strand da de var henholdsvis 3 og 9 år. Han vet ikke hva de heter. Gutten bestemmer seg for å rømme hjemmefra. Etternavnet til gutten er Tamura og han oppgir til de han møter at fornavnet er Kafka.

Kafka Tamura setter seg på bussen og reiser til byen Takamatsu. På bussen kommer han i kontakt med den snakkesalige unge jenta Sakura. I Takamatsu finner han seg et hotell. Penger har han stjålet fra faren. Han finner det privateide biblioteket De komuraske samlinger. Her blir Kafka kjent med Oshima som jobber på biblioteket og den gåtefulle kvinnelige bestyreren Saeki. Han tilbringer dagene med å lese bøker på biblioteket, trene, spise og sove. Fra boken: «Det er ikke før den åttende dagen at dette regelmessige, enkle og innadvente livet (slik det før eller siden var nødt til) går til helvete.»

Den parallelle historien er om den merkelige Nakata på 60 år. Han bor også alene i Tokyo. I en liten leilighet og lever på sosialen, får sine inntekter fra «Hr Guvernør».  Fra boken der han forteller at han er dum i hodet: «En har ikke vært dum i hodet hele livet, men da en var liten, skjedde det en ulykke, og siden har en vært dum i hodet. Skrive kan Naktata ikke. Lese bøker og aviser kan en heller ikke.»

Hendelsen som førte til at Nakata ble «dum i hodet» får vi vite om tidlig i boka. Nakata bruker tida til å lete etter bortkomne katter, og det får han litt inntekt fra som han kan spe på trygden med.  Nakata kan snakke kattespråk. Når vi møter han er han på jakt etter den skillpaddefargede hunnkatten Goma. I forbindelse med denne letingen møter han skikkelsen Johnny Walker som dreper katter.

Nakata bestemmer seg for å reise bort fra Tokyo. På denne reisen møter han en trailersjåfør, Hoshino, som etterhvert blir hans reisevenn. Også de ender opp i byen Takamatsu. Beskrivelsen av Hoshino er;  «en søvnig utseende mann i tjueårene med hestehale, piercing i øret og en Chunichi Dragons baseballcaps på hodet, som satt for seg selv og leste i et manga blad. Han hadde på seg en gloret hawaiiskjorte og overdimensjonerte Nike-sko».

På reisen til Kafka Tamuara og Nakata skjer det mye. Mange fine samtaler, mange kloke ord og setninger, og tanker å ta med seg. Ikke minst det Oshima sier i samtaler med Kafka. Det skjer endringer i livet til de som er med i handlingen. Etter en revurdering av det livet de har levd så langt. Og påvirket av hendelsene etter at vi møter dem.
Men hvor er det Odd Nordstoga kommer inn her tenker du kanskje. Jo, det er Hoshinos dialekt, et eksempel der han møter Nakata: «Ja, ja, Du fær no sitta på. Du likna på han goffa. Du ser ut som han, og snakka som han og, litt i utakt, kan ein sei… På slutten var han heilt koko, det er ikkji så lenge sidan han daua.»

Odd Nordstogas kaller farfar «goffa» i låten «Ein farfar i livet». Og Hoshinos farfar har betydd mye for han får vi vite. Og Nakata får en «Bestevenn» i Hoshino. Men også Kafka får venner på reisen. 

Mange analyser av boka kan man finne på nettet. Jeg skal avslutte med et sitat fra boka som jeg synes er så vakkert og tankevekkende.  Det er Oshima som snakker til Kafka;

 «Vi mister hele tiden ting som er viktige for oss, alle sammen,»

sier han da telefonen har stilnet. «Viktige sjanser og viktige muligheter,

følelser som aldri kommer tilbake. Det er en del av meningen med

det å leve. Men inne i hodet, i alle fall tror jeg det er der, fins det et

lite rom der slike ting blir oppbevart som minner. Et rom som minner

om et bibliotek. Skal vi kunne forstå vår egen sjelelige tilstand,

må vi hele tiden fortsette å lage nye kartotekkort, vi må rydde og

lufte og skifte vann på blomstene der inne. Sagt på en annen måte,

så bor vi alle på hvert vårt bibliotek, i all evighet.»


2 kommentarer:

  1. Jeg er veldig glad for at innlegget mitt inspirerte deg til å lese boken, for det er jo en temmelig rar bok! Du har skrevet veldig bra om Kafka på stranden, og hadde jeg ikke allerede lest den ville jeg gjort det nå :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, den var rar, og til tider en utfordring. Men det er en opplevelse som jeg ikke kommer til å glemme. Jeg er veldig glad for at jeg leste innlegget ditt.

      Slett