11. mar. 2013

Elskede Sputnik (Sputoniku no koibito) av Haruki Murakami


Romanen Elskede Sputnik (Sputoniku no koibito) av Haruki Murakami ble utgitt i 1999. På norsk ble den utgitt av Pax Forlag i 2010.  Den er på 249 sider. Jeg lånte den av biblioteket og leste den ferdig i går.


Haruki Murakami ( f. 1949) er en japansk forfatter. På Wikipedia står det at;

«Murakamis litterære stil kan beskrives som humoristisk og surrealistisk. Forfatteren er ikke redd for å ta i bruk overnaturlige fenomener for å få frem poeng, noe som ofte tar hans historier i meget uventede retninger. Hovedpersonene er ofte fremmedgjorte og ensomme samtidig som de lengter etter kjærlighet. «


Dette er den første romanen jeg har lest av Murakami. En annen kjent roman som han har skrevet er Kafka på stranden som ble utgitt i 2002 og på norsk i 2005.

I Elskede Sputnik er den 24 år gamle K fortellerstemmen. Han er lærer på en barneskole i Tokyo og bor alene i en leilighet. Vokste opp i en vanlig familie. Siden puberteten har han stort sett holdt avstand til andre mennesker. Hans lidenskap er bøker og musikk.

K var ensom til han møtte Sumire på 22 år som han elsker. Men Sumire elsker ikke K. Hun elsker forretningskvinnen Miu som er sytten år eldre og som hun møter i et bryllup. Men Miu elsker ikke Sumire.  Miu elsker ingen.

Sumire bor også alene i en leilighet. Moren til Sumire døde før Sumire fylte tre år og hun vokste opp sammen med faren og stemoren. Stemoren elsker Sumire.  Når Sumire en gang ber faren fortelle om moren svarer han at moren hadde god hukommelse og vakker håndskrift. Det var alt han ville si. Som er ingenting.

K beskriver Sumire som en uhelbredelig romantiker, halsstarrig kyniker og totalt uvitende om verden. Hun prater kun med folk hun finner tonen med. Og det er få mennesker. Det store flertall av verdens befolkning nedverdiger hun seg ikke til å veksle et ord med. Hun er mager, bustete på håret, går med store hornbriller, hendende dypt ned i lommene på en gammel tweedjakke, og svære boots. Hun røyker veldig mye.

Sumire sluttet på universitetet for å bli forfatter. Det var stemoren som fikk faren med på å betale for Sumires levekostnader frem til hun fyller 28 år imens Sumire jobber for å bli forfatter. Men Sumire har aldri fullført en litterær tekst. Hun ringer ofte til K, og det skjer ofte om natten. De har lange samtaler om de store spørsmålene med livet. 

Miu liker Sumire. Hun ansetter Sumire i sitt firma. Dette medfører at Sumire endrer klesstil, slutter å røyke og slutter å skrive. Hun blir med Miu på en reise rundt om i Europa. På slutten av reisen reiser de til en gresk øy. Og så får K en telefon fra Miu…

Jeg likte romanen fra første til siste setning. Så vakkert skrevet. Allikevel er det vanskelig å fortelle på en enkel måte hvorfor jeg liker den så godt. Den handler om ensomhet, møter mellom mennesker, vennskap, kjærlighet, tomhet og tap. Men uten å være påtrengende. Uten at jeg ble trist. Gir ingen svar, men får en til å stille spørsmål. Stoppe opp og tenke.

Følelsen jeg sitter igjen med etter å ha lest romanen er lik følelsen jeg får ved å se filmen Lost in Translation som jeg har sett flere ganger. Filmen handler om to mennesker som møtes på et hotell i Tokyo og utforsker temaer rundt ensomhet, fremmedgjøring, søvnløshet, eksistensiell kjedsomhet og kultursjokk mot et bakteppe av et moderne japansk bylandskap.

Det jeg vet er at jeg kommer til å kjøpe Elskede Sputnik for å eie den. Det er utrolig mye vakkert og tankevekkende jeg kunne sitert fra romanen.  Men jeg vil avslutte med et avsnitt:


«Mens jeg lå på ryggen på det glattskurte berget, tenkte jeg på

satellittene som sirklet rundt og rundt jorda. Fremdeles var det

en blek stripe av lys i horisonten, men flere stjerner hadde alt

tittet fram på den burgunderrøde himmelen over meg. Jeg så

etter kunstige satellitter blant dem, men det var ennå for lyst

til at de kunne ses med det blotte øye. Alle stjernene jeg så, sto

bom fast som om noen hadde spikret dem der. Jeg lukket

øynene og lyttet mens jeg tenkte på Sputniks etterkommere

og deres endeløse ferd over himmelhvelvingen, uten noe annet

enn tyngdekraften til  å binde dem til  jorda. Ensomme

metallklumper i verdensrommets uendelige mørke. En sjelden

gang ville de møte noen som seg selv, for så å passere hverandre

og skilles igjen for alltid. Uten et ord, uten noe løfte.»

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar