6. mar. 2013

Byen ved elven (South of Broad) av Pat Conroy


Romanen Byen ved elven (South of Broad) av Pat Conroy ble utgitt i 2009. På norsk ble den utgitt i 2010 av forlaget Cappelen Damm. Romanen er på 583 sider. Jeg lånte den av biblioteket og leste den ferdig i dag.

Les hva forlaget skriver om boken

Pat Conroy er født i 1945 og er en amerikansk forfatter. Han er også kjent for romanen Tidevannets fyrste som ble utgitt i 1986 og som er filmatisert med Barbra Streisand og Nick Nolte i hovedrollen.

Fortellerstemmen i Byen ved elven er Leo King (med kallenavnet Padda) og handlingen er for det meste lagt til sørstatsbyen Charleston. Etter at Leo som niåring fant broren Steve i død i badekaret med avkuttede pulsårer, ble hans liv plutselig satt på vent. Han fikk et psykisk sammenbrudd etter brorens selvmord.

For tre år siden begynte Leo som avisbud som en del av hans rehabilitering. Han fikk jobben pga byens takknemmelighet overfor foreldrene hans, og samfunnets forsøk på å trekke familien King bort fra stupet etter broens død. Moren er lovprist for sin altoppslukende skjønnhet, men er kald og ufølsom overfor Leo. Faren er kjærlig, har et godt lynne og «medrivende optimisme». Broren Steve var svært godt likt og morens yndling.

Boken starter 16. juni 1969. På denne dagen får den syttenårige og så langt venneløse Leo vite at moren, som er rektor på det lokale videregående skolen, har vært nonne. Han blir denne dagen kjent med det vakre søskenparet Sheba og Trevor Poe som flytter inn i nabolaget sammen med sin alkoholiserte mor.  Hun og barna er på flukt fra den voldelige faren. Det er Leo's mor som pålegger han å bake kjeks til naboene for å ønske dem velkommen. Samme dag blir Leo kjent med det foreldreløse søskenparet Starla og Niles Whitebread som er kommet til St Judes hjem for foreldreløse barn. Også dette bekjentskapet starter på grunn av hans mor krever at Leo skal ønske dem velkommen og være deres fadder det neste skoleåret. Hun vil også at hans skal hilse på den nye fargede treneren Jefferson på skolens fotballelag der hun har bestemt at Leo skal spille senter på laget. Treneren har en sønn Ike, som også spiller på laget.

Moren til Leo bestemmer senere denne dagen at faren og Leo skal være med på lunsj i den lokale seilerklubben for å møte familiene Ruthledge og Huger. Kjæresteparet Chat Ruthledge og Molly Huger er utvist fra skolen Porther Gaud og skal tilbringe neste skoleår på skolen der moren til Leo er rektor, og der Leo, Sheba, Trevor, Starla, Niles og Ike skal være elever. Det er dette skoleåret som sveiser disse unge menneskene  sammen til venner for livet. Og vi følger dem over to tiår fra 1969 til 1990.

Conroy skriver godt. Og han beskriver Charleston slik at en får lyst til å reise  å besøke byen "som ble formet av to elver som møtte hverandre i ekstase og anla en havn og en bukt og en vei ut av verden". Til tider er romanen også morsom og spennende. Og på omslaget er det nok av superlativer som "strålende, bedøvende, åndeløs…."

Men nå er vi mennesker "skrudd " ulikt sammen. Og noen av oss er er påvirket av den tiden og humøret vi er i når vi leser boken i.  Hva det skyldes vet jeg ikke, men jeg skal ærlig innrømme at jeg til tider tenkte; skal jeg virkelig gidde å lese den ferdig. Men det gjorde jeg og det er jeg glad for nå. For uten å lese bøker som ikke helt "treffer meg", vil jeg ikke ha noe å måle bøker som faller i min smak. Det er bare det at det er mer slitsomt med bøker som er nesten 600 sider.

Byen ved elven ble til tider for «svulstig» for meg.  Når forfatteren gjentar hvor strålende utseendet til Sheba og Molly er x-antall ganger og i x-antall ulike varianter, så blir jeg lei. På en måte er det som å være på en ferietur med en vennegjeng som har kjent hverandre i mange år og i løpet av denne ferien får en høre om deres fantastiske vennskap som en ikke har vært en del av. Andres nostalgi er ikke alltid like morsom å få i for store doser. Av og til tenkte jeg; men så kom til poenget da! Og Leo, som er en slik fantastisk person som bare er til for andre. Karakteren ble for heroisk for meg. For vennegjengen og ikke minst moren er ikke alltid av det mest sympatiske. Men Leo han tilgir og tilgir....Greit når han er sytten år, men mindre tiltalende for meg å lese om når han er "voksen.

Men Charleston må være en vakker by. Her er et bilde av The Battery som er omtalt i boka og som jeg fant på nettet.


6 kommentarer:

  1. Flott bokomtale! Ja, noen ganger kan bøker være en skikkelig utfordring :)

    SvarSlett
  2. Takk. Ja denne var ikke helt mim smak; og slitsom pga at den var så mange sider. Jeg mener at her kunne boken vært kuttet litt.

    SvarSlett
  3. Fin omtale,Tone:-) Noen ganger er det slik at bøker ikke faller helt i smak, jeg synes at historien virket bra så jeg noterer meg denne.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk. Han skriver veldig godt og det er en fin historie. Men det ble for mye av det gode av og til for meg der og da. Den begynte jo så bra da jeg skrev om den i Boken på vent.

      Slett
  4. En fin omtale! Jeg har lest Tidevannets fyrste men ikke Byen ved elven. TF falt jeg for da jeg leste den, men det må være over 20 år siden eller noe sånn :-D (Huff jeg er gammel!) Og om en faller for en bok har mye med hvor en befinner seg i livet når man leser den. Eller, slik er det for meg. Jeg likte det du skrev om boken så jeg skal titte litt nærmere på den :-)
    Ha en riktig fin dag!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk. Jeg har sett filmen for lenge siden. Jeg tror også det var tid og sted som du skriver. Og det at den var nesten 600 sider ble i meste laget for handlingen. Men sånn er det.

      Slett