2. mar. 2013

Alt er så nær meg - om Inger Hagerup av Klaus Hagerup


Jeg har sitert en del av diktene til Inger Hagerup på bloggen.  Og flere vil komme. Det er ikke uten grunn. Mitt møte med Inger Hagerups liv og diktning var et sterkt og fint møte, som også lærte meg noe om meg selv. Og det møte skjedde gjennom sønnen Klaus Hagerups bok Alt er så nær meg der han skriver om morens liv. Boken jeg har ble gitt ut av Bokklubben i 1988 og er på 200 sider. Jeg har lest den igjen i disse dager fra perm til perm.  


Boken starter med diktet Alt er så nær meg som ble gitt ut i diktsamlingen Strofe med vinden (1958). Jeg har for øvrig hennes samlede dikt, også disse utgitt av Bokklubben. Det samme gjelder erindringsbøkene som hun selv skrev; Det kommer en pike gående, Hva skal du her nede og Ut å søke tjeneste.

 Diktet Alt er så nær meg har jeg rammet inn og har på kjøkkenet. Samme med et bilde fra barndommens blomstereng. Det er som om hun har skrevet det til meg.

Å lese boken til Klaus Hagerup frembringer smil, latter, tristhet og tårer. Den er så full av kjærlighet og ærlighet om et menneske som virkelig levde livet hun fikk tildelt. Men også hadde sine tunge stunder.

Jeg har ofte lurt på hvorfor bøkene og diktene betyr så mye for meg. Og det tror jeg er fordi jeg kjenner med til dels igjen i henne, i hennes trass. Som henne blir jeg trassig når mennesker skal presse meg inn i en form jeg er ukomfortabel i. Og jeg har ofte lurt på hvor denne trassen i meg har oppstått. Men jeg har på samme måte som Inger Hagerup hatt den hele livet. Det har jeg forstått ved å lese boka. Og delvis hvorfor. For det er som setningen i diktet Alt er så nær meg; «Dypt i mitt hjerte åpner seg rom etter rom». Denne boken, dikt og erindringsbøker har åpnet rom som jeg hadde lukket.

Jeg kunne skrevet side opp og side ned om boken og hva den inneholder. Men jeg tenker at det blir feil. Ikke minst fordi den har så stor betydning for meg og at min beskrivelse lett blir melankolsk. For det er boken overhodet ikke. Er du nysgjerrig, les den. Den er også en beretning om andre kunstnere og tiden hun levde i.

Jeg vil bare til slutt sitere forordet til boken. En større kjærlighetserklæring til en mor,  som ikke alltid var så lett å leve sammen med, det kan vel neppe gis:  


«Dette er historien om tapperheten til et menneske som ville holde

hele livet fast. Alt skulle fylle henne. Det ugjenkallelige nærværet

av fortida, hennes voldsomme hunger etter nåtida og hennes

sørgmodige, trassige og forventningsfulle lengsel etter framtida.

Selv drømmene ville hun gjøre virkelige. Døgnet har 24 timer, og

alle er en del av livet. Hvert sekund teller. Det haster, det haster. Alt

skulle være Inger så lenge Inger var.


Dette er også historien om tapperheten til et menneske som

måtte dele sin intense livsopplevelse med oss, og som måtte gjøre

det uten å fuske. Inger Hagerups diktning var like lite harmonisk

som hennes tilværelse. Da hun mot slutten av sitt liv ble spurt om

hvordan hun så på seg selv, svarte hun: «Som en meget forvirret

person.»


I dypet av denne forvirringen la hennes ærlighet. Hun sa selv at

hun ikke skrev dikt. Hun bare sa det som det var. Hun sa også

gang på gang med stor stolthet at hun aldri var blitt voksen og

håpet at hun aldri skulle bli det heller.


For meg har det vært en underlig opplevelse å forsøke å trenge

inn i litt av det som var Inger.


Alt en skriver om et annet menneske blir en løgn. Dette er min

sannhet. Jeg er en sønn som skriver om en mor. Det kan hende at

jeg enkelte ganger uten å vite det vever mine egne drømmer inn i

hennes. Det får nå så være. Vi var svært nær hverandre. For tjue ar

siden satt vi på bussen fra sommerstedet Kiljordet på vei til

Arendal. Foran oss satt en eldre dame med en hatt med slør. «Se

på den hatten, mor,» sa jeg. Vi så på den gamle damen begge to og

begynte å gråte. Jeg har aldri skjønt hvorfor, men den underlige

lengselen etter dette øyeblikket har vokst i meg under arbeidet

med denne boka. Reisen gjennom min mors tilværelse har styrket

min egen kjærlighet til denne korte, korte tida vi har fatt her på

jorda. Det er egentlig bare dette jeg har lyst til å formidle.


Klaus Hagerup

Viker, februar 1988»

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar