9. feb. 2013

Israelerne - kampen for å høre til av Hanne Eggen Røislien

Jeg husker at jeg som 10 åring, etter å ha lest en reportasje i ukebladet Det nye, tenkte at jeg vil jobbe i en kibbutz i Israel når jeg blir voksen. Men nærmest jeg er kommet Israel er solferie på Kypros.

Omtrent daglig er det reportasjer i media fra Midt-Østen, og ofte om konflikten mellom Israel og palestinerne, og mellom Israel og nabostatene. Og da kan man undres, hvem er disse israelerne som orker å bo omringet av "fiender" på alle kanter? Som tåler hatet som mange nærer til dem? Ikke bare i nabostatene, men ellers rundt om i verden.

De spørsmålene og flere til har jeg fått svar på etter å ha lest boken Israelerne – kampen for å høre til av Hanne Eggen Røyslien.  280 sider og utgitt på av Aschehoug forlag i 2012. Det har også dukket opp nye spørsmål. Men dette er en bok som var verdt de timene jeg brukte. Det er også en bok en kan gjøre oppslag i etterpå.

 Jeg har skrevet om boken tidligere, og du kan lese hva jeg skrev i dette innlegget En smakebit på søndag

 Jeg har en "yrkesskade" på grunn av jobben min, som er å være objektiv og stille spørsmål ved faktum som presenteres meg. Derfor er jeg alltid skeptisk når jeg leser faktabøker. Men den sunne skepsis opplever jeg at forfatteren har ivaretatt.

Selv om en i boken kommer «ansikt til ansikt» med mange ulike israelere, er ikke boken en «hjemme hos» reportasje. Det er i stor grad en faktabok. Og den forteller ikke minst hvor komplekst det israelske samfunnet er. Hvor vanskelig det er å sette merkelapp på israelerne. Og det jeg beskriver fra boken er bare en brøkdel av innholdet.

Etter å ha lest boken er jeg ikke særlig optimistisk for fremtiden til de som bor i Israel. Ikke bare pga konflikten ift araberne. Men interessekonflikten mellom den religiøse og den ikke-religiøse delen av befolkningen skaper indre uro.  Særlig på grunn av at ultraortodokse jødene øker i antall og deres syn på hvordan Israel skal manifestere sin identitet. Og dette igjen griper inn i israelernes syn på konflikten med palestinerne.

Boken starter med ankomsten til Ben Gurion flyplassen der sikkerhet er det som gjelder. Og når man reiser derfra er sikkerheten på et enda høyere nivå. En flyplass som kryr av mennesker med ulik nasjonalitet, språk, hudfarge, klesdrakt og kulturell væremåte.
Holocaust-syndromet beskrives. "Vi skal aldri glemme Holocaust", en setning som står som en påle i den israelske folkesjela. Alle er enige om at det ikke skal glemmes, men uenigheten er hvordan det skal huskes. Tredjegenerasjon israelere stiller bl a spørsmål ved det de ikke mener er en markering, men en «dyrking» av Holocaust.

I unge år jobbet forfatteren i en kibbutz. Hun beskriver naturen i Israel. At den forandrer seg om vinteren, fra et knusktørt landskap til en natur som spirer gror og blomstrer. Det er dette israelerne forbinder med liv. Vi får vite om to venner hun fikk i den perioden, Amira og Baruch. Forfatteren som var 19 år den gang var nettopp ferdig med gymnaset. De israelske ungdommene på 22 og 24 år var nettopp ferdige med sin obligatoriske verneplikt. Den ene som etterhvert ble narkoman og den andre som tok sitt eget liv.

Et annet tema i boken er den obligatoriske verneplikten som i utgangspunktet er 36 måneder for menn og 24 måneder for kvinner. En av de gruppene som er unntatt er de ultraortodokse jødene. Som er vokst i antall og utgjorde i 2011 to millioner av en befolkning på 7,8 millioner. Dette er noe som plager de ikke-troende. Og det gjør ikke saken bedre at mens de religiøse også får flere barn og gis utvidede trygdebidrag for å holde på med religiøse studier, blir det færre sekulære israelere som må avtjene verneplikt, arbeide og betale skatt for å opprette velferdsstaten.

 Hun forteller om de ultraortodokse som holder til i bydelen Mea Sharim i Jerusalem. Der de lever som forfedrene gjorde på 1800-tallet. Går en kvinne gjennom bydelen og ikke har tildekket armer og bein kan hun risikere å bli steinet. Likeså de som skulle finne på å kjøre gjennom bydelen i sabbaten.

 Hanne Eggen Røyslien gjengir i boken en israelsk fortelling om de tre røde blomstene anemone, nurit og valmue. Jeg har også valmuer i hagen. Det er så synd at de står så kort, men de er et syn den korte tida de blomstrer. Det hadde vært en drøm å se valmuene som vokser i Israel. Her er to bilder av mine valmuer:

4 kommentarer:

  1. Du er god til å skrive. Jeg liker boka di: "Kampen for å høre til"
    Takk!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det. Boka er veldig bra synes jeg også, lærerik. Håper flere leser den.

      Slett
  2. En god bok som du bskriver greit. En tidligere bok av samme forfatter anbefales også, "Bosettere på hellig grunn". Den er morsom og mer lettlest enn Israelerne.Den gir innblikk i ideologien til de forskjellige typer av bosettere.

    SvarSlett
    Svar
    1. Flott tips, takk for det. Har sjekket med biblioteket og de har den. Notert den på lista mi.Nr 36. Begynner å bli en del bøker. Men det er ikke alltid at jeg "plukker" fra den første jeg har notert. Og mange er ikke notert opp; de bare "svever" i hodet.

      Slett