28. feb. 2013

Oppsummering januar og februar 2013


Da er det 1. mars i morgen, og da jeg gikk fra jobben i dag kom jeg ut til vind med vår i seg. Himmel så mye bra jeg har i vente! Ikke lenge til disse blå skattene dukker opp ute i hagen og gleder et hjerte som elsker alt som er blått.  


 Og da er det tid til å ta et tilbakeblikk på hvilke bøker jeg har lest i 2013 og har skrevet om i januar og februar. Jeg tar ikke med noen av bøkene jeg leste høsten 2012 før jeg opprettet bloggen og som jeg også har skrevet om. Og imens jeg skriver hører  på Mørketid på Wimp-radio – den går nå heldigvis mot slutten.

I januar 2013 leste jeg og skrev om følgende bøker (link til innleggene):






Fem bøker er ikke all verdens, men helt greit. Ulike sjangre.  Men Det fine som flyter forbi er favoritten. Nydelig bok.

I februar 2013 leste jeg og skrev om følgende bøker ( link til innleggene)

·         Da Vinci-Koden av Dan Brown


·         Blacklands av Belinda Bauer




·         1964 av Ragnar Hovland





Februar har vært ekstraordinær på mange måter. Elleve bøker vil jeg ikke klare å lese under normale forhold.
Mitt første møte med bøkene til Ragnar Hovland. Mange bøker med tema Midt Østen har vært veldig lærerike. Virkelig verdt å bruke tida på.  Belinda Bauers bøker var fine selv om slutten på Mørke dager kanskje ikke var helt min smak. Vanskelig å si hvem jeg likte best.

Nå er det Byen ved elva av Pat Conroy som skal  leses. Og så har jeg ikke helt bestemt meg hvem som blir den neste. Er også halvferdig med boka om Inger Hagerup, Alt er så nær meg, som er skrevet av sønnen Klaus.

Vil slutte med begynnelsen på boken til Ida Løkås; den satte meg helt ut:

"Ingenting skjer. Og da mener jeg ingenting. Dagene glir forbi, sakte, som om de trekker på tunge lodd. Drar seg ut og legger igjen et slimete sneglespor. Viserne på klokka tikker saktere enn vanlig, og jeg venter. Venter på at jeg skal klare å bevege meg mot noe nytt. Men uansett hvor hardt jeg prøver, står jeg stille. Sålene er som nedsunket i nylagt, seig asfalt. Klamrer seg til bakken. Jeg forestiller meg den brente osen som stiger opp fra skoene mine. Stanken av ubevegelighet, lukta av at ingenting skjer. "

Men nå er håpet der om at resten av arbeidsåret kan bli bedre selv om endringene jeg venter på går med sneglefart. Men nå er ordet tålmodighet verdt å holde fast ved selv om det holder hardt for et utålmodig menneske som meg. 
 

 

 

Stille natt av Ragnar Hovland

Romanen Stille natt av Ragnar Hovland ble utgitt på forlaget Samlaget i 2011 og er på 224 sider. Lånte boken av biblioteket og leste den ferdig i dag.





Eg, fortellerstemmen, er forfatter med skrivesperre. Han bor alene etter at kona Aslaug flyttet ifra han. Ingen barn. Han har fire brødre. De to yngste har han ingen kontakt med. Den yngste «broren min» fikk et sammenbrudd da han begynte å studere og er uføretrygdet. Sitter i leiligheten og ser på engelske TV serier. Broren «nummer tre» har mistet advokatbevillingen sin og er på motorsykkeltur.

Boken startet med at eg reiser til det steder han vokste opp, Nes.  Her møter vi Thomas i Dalen, som vi også møtte i Ei Vinterreise. Og eg møter en kvinne han kjente som barn og har et forhold til henne. Og dette er bare et av forholdene han har som vi kan lese om.

Dette er den romanen av Hovland jeg har likt minst. Jeg har tidligere skrevet om romanene Ei vinterreise og 1964, og de falt mer i smak enn denne. På bokomslaget står det at Stille natt er en stor og vakker roman om «kjærleik, tap og mørke familiehemmeligheter». Etter min smak er dette for store ord om romanen. Noen morsomme sekvenser var det, men ikke til å oppveie sekvenser der jeg kjedet meg. Er rett og slett glad den var kort og at jeg kan levere den tilbake. Selv om Hovland skriver godt, ble jeg skuffet over handlingen. Kanskje han også hadde skrivesperre da han skrev den.....

27. feb. 2013

Detective Inspector Thomas (Tommy) Lynley og Detective Sergeant Barbara Havers av Elizabeth George


Geir på sin blogg Bokbloggeir  har denne onsdagen gitt oss en utfordring om å skrive et innlegg med tema Verdens herligste romanfigur. Min romanfigur er en herlig gentleman. Men han hadde neppe vært det uten den flotte dama han jobber sammen med.  Så han får dele tittelen. Vil du lese om flere romanfigurer som har bergtatt sine lesere, trykker du på bildet nedenfor.


Det er så lenge siden jeg leste siste bok om Detective Inspector Thomas (Tommy) Lynley og Detective Sergeant Barbara Havers at jeg er usikker på om det var noen som blogget den gang. Så noen tidligere innlegg har jeg ikke å vise til.

Elizabeth George (merk at navnet er med z) er en amerikansk krimforfatter. Oversikt over alle bøkene i serien finner du på Wikipedia. Jeg har de første 7 t o m Asken og Æren. Og så har jeg Det øyet ikke ser og Sannheten om Sonia. Tilsammen har hun gitt ut 17 bøker om Lynley og Havers og den siste er ikke i oversikten og ble utgitt i 2013. Det er En løgn å tro på ( Believing the lie) og ble gitt ut i 2013. Den nest siste This Body of Death utgitt i 2010 kan jeg ikke se er oversatt til norsk. Men jeg finner den oversatt til svensk.

 Lynley er en ekte engelsk gentleman. Han er den 8th Earl of Asherton. Rik som tusan. I motsetning til hans assistent som kommer fra arbeiderklassen. Men disse to de samarbeider godt og det er Lynleys fortjeneste. For før de ble et radarpar var Havers rykte som samarbeidspartner tynnslitt. Og selv om Havers ikke alltid er like bekvem med Lynleys rikdom, går det bra pga at han ikke er en snobb.

Men jeg ikke bare lest bøker om mine helter. Jeg har hele filmserien som er laget av BBC, 8 bokser med tilsammen 22 episoder. Og romanfigurene  blir ikke mindre interessante etter det. For jeg synes det er god krim og at Nathanial Parker og Sharon Small gjør en god jobb. Det jeg ikke var klar over er at kun 10 av episodene baserer seg på bøkene til Elizabeth George, de resterende 12 er kun basert på karakterene. Men etter 2007 er det ikke laget flere episoder og ikke vil bli laget flere. Og det synes jeg er helt greit. Det vil vært tragisk for meg dersom man hadde fortsatt å lage flere og byttet ut skuespillerne.

 Her er et bilde av bøkene og Tv serien som jeg har i mitt «arkiv».


Om jeg kommer til å lese flere av bøkene, det vet jeg ikke. Tror jeg ble lei etterhvert. Kjedet meg. Sånn er det med meg og bokserier. Det skal jo også noe å holde "gløden" hos leseren når man skriver så mange bøker med enkeltpersoner i hovedrollen.

 Og når de blir å lange som den siste som er gitt ut i 2013, 609 sider. Kjære forfattere, dere må ikke skrive så lange bøker! Jeg kjøper og leser gjerne bøker som er under 300 sider! Noe kan overlates til fantasien min som leser. Det er det som er så fint med bøker i motsetning til film, noen bilder kan jeg lage selv. Og vil jeg lage selv. Og tenk om hun hadde fortsatt i samme stil som den første boka Mørkets gjerninger som bare er på 285 sider!  Men nei, de este sakte men sikkert ut. Sannheten om Sonja er på 739 sider. Ikke merkelig en går lei.  

Men jeg kommer helt klart til å se Tv serien flere ganger; det har jeg gjort allerede. For det startet med at jeg så serien på TV.
De er et smackers par synes jeg. Hadde ikke hatt noe imot å være hans assistent. Og hver gang jeg ser de i andre roller, så er det Lynley og Havers jeg ser. Rart med det....

26. feb. 2013

Tett inntil dagene (Tätt inntil dagarna) av Mustafa Can


Tett inntil dagene (Tätt inntil dagarna) av Mustafa Can ble utgitt i 2006 og ble utgitt på norsk av Cappelen Damm i 2008. Boken er på 271 sider. Jeg lånte den av biblioteket og leste den ferdig i dag.

Mustafa Can er en prisbelønnet svensk journalist. Tett inntil dagene er fortellingen om hans mor Güllü. Mustafa Can ble født i Kurdistan i 1969 og flyttet sammen med sin mor og søsken til Skøvde i Sverige på 1970-tallet. Dit faren for noen år tidligere kom som arbeidsinnvandrer.

Det norske forlaget skriver om boken:

«Innsikten velter frem i meg, like vond som et knyttneveslag. Før mor ble syk, hadde jeg alltid forestilt meg at jeg kjente henne godt. Først nå innser jeg hvor lite jeg vet om mor, selv om hun levde tett inntil meg, tett inntil hver dag i mitt trettifemårige liv."

Güllü Can ble født i Kurdistan rundt 1930. Sju av barna hennes døde, åtte overlevde. På 1970-tallet utvandret hun til Sverige med en drøm om et liv uten fattigdom og sult. I januar 2005 døde hun. Hvem var hun egentlig? Gjennom sitt ønske om å bli kjent med sin mor åpner en ny verden dørene for Mustafa Can; en verden av fortrengte følelser, av skam, ensomhet og hjemløshet. Men dørene åpnes også til grenseløs kjærlighet, tilgivelse og identitet.»

Mustafa Can skriver bl a om den store avstanden mellom moren og han i oppveksten på grunn av at moren var analfabet, ikke kunne svensk og klesdrakten. Mellom svenske barn og foreldre minsket avstanden. Mellom han og moren økte den derimot. På dødsleiet ber han moren om unnskyldning for at han skammet seg over henne under oppveksten. Hun sier bl a til han at engang vil han forstå at et barn har rett til å latterliggjøre sine foreldre. Det skal kunne være sint, kjefte og til og med skamme seg over sine fordre og likevel kreve kjærlighet fra sine foreldre for samme handling.

Det må ha vært en stor overgang for moren å komme til Sverige. Boken beskriver hvor ensom hun må ha vært der hun for det meste oppholdt seg i leiligheten med sitt husarbeid.  Hvor stor savnet etter familie og venner i Kurdistan må ha vært. Dette er en bok jeg kommer til å huske lenge.


Boken på vent: Byen ved elva av Pat Conroy


Siste vinter-tirsdag dersom en skal tro på kalenderen og Boken på vent på Beathes blogg Beathesbokhylle. I dag er min bok på vent romanen Byen ved elven av Pat Conroy. Trykk på bildet og du kommer til Beates blogg der du kan lese Beathes og flere andre innlegg om bøker på vent.  


Byen ved elven stod «lett henslengt» i hylla på biblioteket på lørdag.  Utgitt i 2009 og er på 587 sider.


Jeg leste på omslaget, og vips så ble den «bippet» inn på meg. Verken hørt eller lest om boken eller forfatteren tidligere. Har lest ca 20 sider i den. Og jeg liker det jeg leser. Men først er det to bøker foran den i «køen», en har jeg bare noen sider igjen av. Den andre er bare på 223 sider.

Her er hva det norske forlaget Cappelen Damm skriver om Byen ved elven:

« Leo King er sønn av en kjærlig far og en mor som tidligere var nonne og nå rektor ved den lokale videregående skolen. Etter at storebroren begår selvmord i en alder av ti år, faller Leo helt sammen, og hele familien kjemper mot de dystre skyggene som faller over dem. Leo føler seg forlatt og isolert. Først i ungdommen finner han venner som støtter og forstår ham, men de har alle sitt å slåss med.

Vennskapsbåndene er sterke i over to tiår, fra 1960-årenes subkulturer og gjennom starten på aids-epidemien på 1980-tallet. Vi følger dem gjennom turbulente ekteskap, uuttalte lengsler og hemmelig kjærlighet – og Charlestons dårlig skjulte rasisme og klassedeling. Vennskapets endelige prøve bringer vennegjengen til San Francisco, der de møter en verden ingen av dem er forberedt på.»

25. feb. 2013

Carmine Street (Maskarna på Carmine Street) av Håkan Nesser

Kriminalromanen Carmine Street (Maskarna på Carmine Street) av den svenske forfatteren Håkan Nesser ble utgitt i 2009. Den ble gitt ut på norsk av Pirat Forlaget. Den er 273 sider og er en frittstående kriminalroman. Jeg lånte den av biblioteket og leste den ferdig i dag.


Boken innledes med setningen "Vi kom til New York med fire stappfulle kofferter og to tomme hjerter".

Erik, fortellerstemmen, er forfatter og Winnie er billedkunstner. Ekteparet flytter fra Europa til New York der de flytter inn i en leilighet i Carmine Street, Greenwich Village. De er blitt fremmede for hverandre etter at datterens Sarah ble bortført for sytten måneder siden.  Fra kjøkkenvinduet så Erik at hun ble med en mann inn i en bil. Etter dette er det ingen spor etter henne.

Etter at Sarah forsvant forsøkte Winnie å begå selvmord og var lenge innlagt på psykiatrisk institusjon. Det er Winnies forslag at de skal flytte til New York. Erik finner et bibliotek der han forsøker å skrive. Winnie forsøker å male på hemsen i den lille loftsleiligheten. Winnie har en historie før de møttes. Hun har fortalt Erik at hun mistet tidligere ektefelle og barn i en trafikkulykke.

Så begynner Winnie å forandre seg. Hun sier at noe er skjedd og at hun forstår at Sarah lever. Erik lurer på om kan være på vei til å bli syk igjen. Han konfronterer henne med at han har sett henne flere steder i byen. Noe Winnie nekter for. Hun ber etter hvert om en uke til å fortelle han hvorfor.

I vår verden der det er mange treffpunkter for mennesker som ikke har kjennskap til hverandres fortid, hvor enkelt kan det ikke være å skjule ting i fortiden for hverandre. Ikke minst mennesker som er oppvokst i ulike land. Det var en tanke som slo meg når jeg leste boken.

Boken er ingen typisk kriminalroman.  Uten at dette hadde vært nevnt på omslaget, kunne jeg like gjerne av bokens begynnelse fått det innrykk at dette var en roman om to mennesker som sakte men sikkert mister kontakten på grunn av en tragisk hendelse. Men så lenge Sarahs forsvinning er uoppklart, ligger spenningen og håpet hos meg som leser om at de finner Sarah. Skulle jeg ønsket meg noe, er at det hadde vært litt mere spenning tidligere i boka. Et eller flere spenningspunkter som vi møter litt senere. Men det kan være at jeg er et utålmodig menneske. For egentlig liker jeg ikke bøker som er for spennende.

Heldige Håkan Nesser bodde to år i New York. Jeg har kun vært der en gang, noen dager sommeren 2012.  Allikevel har jeg gjennom flere romaner fått beskrevet steder vi var på turen. Carmine Street ligger ikke så veldig langt fra Tribeca/Canal Street der vi bodde og vi var sikkert i Carmine Street på våre gåturer uten at jeg tenkte så mye på det. George Washington Bridge er nevnt flere steder i boken. Den kjørte vi under da vi var på båttur på Manhattan. Under er bilder fra Tribeca og broen som ble tatt f å.   




24. feb. 2013

En smakebit på søndag: Carmene street av Håkan Nesser


Hver søndag er det på Mari’s blogg Flukten fra virkeligheten mulig å lenke et innlegg der en gir en smakebit fra en bok. I dag er min smakebit fra en roman skrevet av en svensk forfatter. Vil du lese flere smakebiter trykker du på bildet nedenfor

Jeg har så vidt kommet i gang med Carmene Street av Håkan Nesser.


Det er den andre roman jeg leser av Nesser, den første har jeg skrevet om i innlegget Kjære Agnes av Håkan Nesser.


«Erik og Winnie flyttet til New York fra Europa etter at de opplevde alle foreldres verste mareritt; at datteren på fire år ble bortført.. Erik står i vinduet og ser ut på datteren Sarah som sitter og leker på gressplenen foran hjemmet i Wallnerstraat. Ute på gaten stanser en middels stor, ganske ny, grønnaktig bil. En mann i førtiårsalderen går ut. Han lokker jenta til seg og og snakker med henne. Hun setter seg i bilen. Han kjører bort med henne.

Den fremmede mannen og Sarah forsvinner sporløst. Tragedien forsterkes ved at Winnie, som har vært gift og hatt et barn før hun traff Erik, mistet dem begge i en trafikkulykke. Etter at Sarah blir borte, må Winnie i en periode legges inn på en psykiatrisk institusjon. Politiet finner ikke et eneste spor som fører mot en oppklaring og paret velger å flytte for å legge det gamle livet bak seg. De reiser til New York med "fire stappfulle kofferter og to tomme hjerter", som Nesser skriver.»

Boken starter slik:

«Vi kom til New York med fire stappfulle kofferter og to tomme hjerter.

Denne setningen kom til meg i løpet av den korte spaserturen mellom Carmine Street og biblioteket på Leroy. Kanskje er den på ingen måte den rette innledningen til dette, men jeg har faktisk ikke gjort annet enn å sitte og slite med en åpningssetning i noen dager nå. Som om det bare var dette enkle det dreide seg om: en nøkkel som kan åpne fortellingen, et segl som skal brytes eller et illusorisk triks som når man først har funnet det, setter alt annet i riktig bevegelse.

Slik er det nå engang ikke. Fortellinger må fødes uavlatelig på hver eneste nye side, med smerte og av og til med glede, linje for linje, centimeter for centimeter, og det finnes ingen snarveier. Det er nettopp på denne måten jeg har tenkt å skrive en redegjørelse for det som har hendt de siste årene og det som hender akkurat nå, og det kommer ikke til å bli lett. Jeg er langt fra sikker på at det kommer til å føre noe steds hen, men enkelte ganger har man ikke noe valg.

Og jeg gir ingen løfter. Ingen som helst; kanskje blir det en sammenhengende historie, kanskje blir det noe annet.»

23. feb. 2013

En fortelling om kjærlighet og mørke (A tale of Love and Darkness) av Amos Oz


En fortelling om kjærlighet og mørke (A tale of Love and Darkness) av Amos Oz ble utgitt i 2002 og på norsk ble den utgitt av Pax Forlag i 2004. Jeg lånte boken som er på 550 sider av biblioteket, og leste den ferdig idag.


En fortelling om kjærlighet og mørke er den hittil siste boken jeg har lest med tema fra Midt-Østen. Det er en selvbiografisk roman der Amos Oz forteller om sin barndom i 1940/1950-tallets Israel. Men også om historien til forfedrene.
Romanen er kalt Amos Oz mesterverk. Les om forfatteren på Wikipedia

Familien var antisemittiske flyktninger fra Øst Europa. Amos Oz ble født i 1939 i Israel og vokste opp i en liten kjellerleilighet i den fattige bydelen Kerem Abraham i Jerusalem. Et ensomt enebarn i en leilighet overfylt av bøker. Møtet med Israel ble en skuffelse for foreldrene pga at de ikke fikk bruk for sin intellektuelle kompetanse. Faren jobbet på Nasjonalbiblioteket og moren ga litt privatundervisning til studenter i litteratur og historie.

Faren Yehuda Arieh Klausner kom med sine foreldre fra Villinus i 1933 etter at antisemitismen ble så sterk at det kom til voldshandlinger og mishandlinger av jødiske studenter. Den yngste broren og familien hans ble igjen og ble senere utslettet.

Moren  Fania Musman voksten opp i byen Rovno. Hun var den siste i sin familie som ankom i Israel i 1938. I juni 1941 ble Rovno erobret av tyskerne. Tyskerne og deres medhjelpere myrdet 23 000 jøder i byen i 1941, de resterende 5 000 ble myrdet i juli 1942.

Parolen overfor jødene i øst Europa var «Jøder dra til Palestina». Paradokset er at denne parolene ble senere endret til «Jøder kom dere ut av Palestina».

Romanen fikk gode kritikker da den kom – link til:


Dette har ikke vært en "pageturner". Men en bok med et innhold som kryper under huden. Som har gitt inntrykk som vil sitte lenge.  Boken er som jeg kunne forvente ut fra tittelen, en fortelling om kjærlighet og mørke. 

Det som gjorde mest inntrykk, er å lese forfatteren fortelle om morens selvmord. Sjokket for en gutt på 12 ½ år. Derfor vil avslutte med noe av det forfatteren skriver om selvmordet og som jeg mener viser bokens kvalitet:

«I uker og måneder etter mors død tenkte jeg ikke et øyeblikk på hennes lidelser. Jeg lukket meg helt for det uhørte ropet om hjelp som hun hadde etterlatt seg, og som kanskje alltid hadde svevd gjennom rommene. Ikke en dråpe medlidenhet hadde jeg. Heller ikke lengsel. Ikke engang sorg over mors død. Jeg var så krenket og så rasende at det ikke fantes plass for noen annen følelse. Da jeg for eksempel fikk øye på det rutete forkleet som noen uker etter hennes død fremdeles hang på en knagg bak kjøkkendøren, ble jeg vill av raseri, som om det forkleet strødde salt i såret. Mors toalettsaker, pudderet, hårbørsten på den grønne hyllen på badet, såret meg som om hun hadde lagt dem igjen der med vilje for å holde meg for narr. Bokhjørnet hennes. De tomme skoene hennes.


Gjenklangen av duftene hennes som en god stund fortsatte å slå mot meg hver gang jeg åpnet døren til mors side i klesskapet utløste et maktesløst raseri i meg. Som om den genseren hennes som på en eller annen måte hadde sneket seg inn blant genserne mine, gliste skadefro til meg.

Jeg var rasende på henne for at hun hadde gått sin vei uten å ta farvel, uten en klem, uten et ord til forklaring. Ikke engang en vilt fremmed, ikke engang postbudet eller dørselgeren som banket på, klarte mor å sende bort uten å by på et glass vann, uten et smil, uten en liten unnskyldning, uten et par elskverdige ord. Under hele oppveksten hadde hun aldri latt meg bli alene i en butikk, eller i et fremmed gårdsrom, eller i en park. Hvordan kunne hun gjøre det? Jeg var rasende også på fars vegne, siden hans kone hadde brakt skam over ham, hadde blottstilt ham som et hult kar, slik man ser på en komedie på kino, hadde plutselig bare gått sin vei, og det var ikke som om hun hadde stukket av med en annen mann.

Opp gjennom hele barndommen var det slik at om jeg ble borte, om sa bare i et par timer, skjelte de meg ut og straffet meg. Det var en ubrytelig lov hos oss at de som gikk, alltid måtte si hvor de skulle og hvor lenge de ble og når de kom tilbake. Eller i det minste legge igjen en lapp på den faste plassen under vasen.

Alle sammen.

Men bare å gå sin vei, ratt og brutalt, midt i en setning? Hun som alltid hadde lagt slik brett på takt og tone, pene manerer, gode omgangsformer, som alltid anstrengte seg for ikke å såre eller krenke noen, for å ta hensyn til sine medmennesker. Hvordan kunne hun gjøre det?

Jeg hatet henne.»

22. feb. 2013

Trist når du får tenkt dæ om av Kari Bremnes

En sangtekst kan romme et budskap som man ellers måtte skrevet en bok for å få frem. Noen ganger treffer den som et skudd - rett i hjertet. Det er som en selv kunne skrevet den. Hadde man hatt talentet til låtskriver.

Når Agnetha Fältskog synger Slipping Through My Fingers, føler man hvor inderlig hun mener det hun synger. Men nå har den helt klart fått en konkurrent. Det er Kari Bremnes sin « Trist når du får tenkt deg om».

Bildet er en regnværsdag for mange år siden, en liten jente med «med risengryn som tenner». Som det var i går…. De første versene til Kari Bremnes sier alt om hvor vemodig det kan oppleves når barn vokser til…..

 Det e mykje som e trist
når du får tenkt dæ om
og det e ikkje bestandig
du må tenke særlig heller
du kan ligge og se i taket
te det bare strømme på
der e æ blitt ganske rå
Ta det lille røde skjørtet
i ei eske oppå loftet
som fikk danse med ho Anna
og ho Anna dansa ofte
det va smilehull på knærne
det va risengryn te tenner
det va ganske mye lykke
som ble lagt i våres hender
 Og nu e ho Anna voksen
og skal fløtte ut av huset
d'e e latterlig
å gråte
Det e mykje som e trist
Når du får leita litt
og det e ikkje bestandig
du skal leite lenger heller.....

Dikt: November av Inger Hagerup

Det er en stund siden november forlot meg, takk og pris for det. YR gir meg gul sol og røde tall til  og ingenting er bedre. Men for å minnes den tida jeg grua meg til i høst, slik at jeg kan sette ekstra pris på tida som ligger foran meg; et dikt av Inger Hagerup:


November er en gammel kvinne som ikke håper lenger.
Da solen, den verdige elsker, forlot henne,
trakk hun en grå kjole over sin magre skuldrer,
og hennes ansikt ble strengt av ensomhet

November er en gammel kvinne som angrer.
Hylende rev hun høstens siste blomster av håret,
så bøyde hun sine visne knær før stormens salmesang.

November er en gammel kvinne som ingen vil gi husrom.
Høsten stengte sin dør for henne med en isnøkkel,
og nå banker hun forgjeves med skjelvende fingrer
på vinterens lukkede port.
Larkollen 1. desember 2012 - november har akkurat forlatt oss

21. feb. 2013

1964 av Ragnar Hovland

Første feberfrie dag på en uke etter en «heftig» forkjølelse. En uke der jeg skulle ha lest bøker og gått på ski. Og tatt masse bilder av fjellheimen som er på det vakreste. Istedenfor ble det senga og Paracet-tåke på Skeikampen for meg. Men sånn er livet.

Men jeg fikk da lest ferdig boka 1964 til Ragnar Hovland. Utgitt i 2006 og er på 221 sider. Boken ble lånt av biblioteket.



Les hva forlaget Samlaget skriver om 1964. Du kan også lese mitt innlegg om den første boken jeg leste av forfatteren i innlegget Ein vinterreise av Ragnar Hovland.

I forordet skriver Hovland at romanen 1964 hadde han virkelig lyst til å skrive. Og det er en roman som foregår i 1964 da han var 12 år, men at dette ikke betyr at den er selvbiografisk.

Fortellerstemmen «eg» er 12 år og bor sammen med familien som er mor, far, en uredd og intelligent lillebror på seks år og storesøster som snart er 15 og er like ved å «fly» ut av hjemmet. Hun oppholder seg for det meste er på rommet sitt og spiller musikk.  Far ser de sjelden, han reiser rundt og selger bibler. Men det er nok også andre ting som interesserer far får vi etterhvert vite.

Vi får kjennskap til små og store hendelser i bygda og i livet til 12 åringen «eg» i året 1964.  Vi blir «kjent « med kameratene «prestesonen» og Erling. Og andre i bygda, også en del bygdeorginaler. Judit flytter til bygda, en jente med foreldre som er medlem i en sekt, og bringer noe nytt inn i livet til «eg». Små og store «drama» i livet til «eg» og i bydesamfunnet utspiller seg. Herunder at mor må reise bort en periode pga «nervane» (husmorferie).  

Jeg hadde forventninger etter å ha lest om boka og de ble innfridde. Og Ragnar Hovland har fått en ny «fan» i meg; det er helt sikkert. Jeg har lest høyt fra boka og til og med fått tenåringer til å le. Ikke verst i den tida der en underholdes 24/7.

17. feb. 2013

Mørke dager (Darkside) av Belinda Bauer


Kriminalromanen Mørke dager (Darkside) av Belinda Bauer ble utgitt i 2011 og utgitt på norsk av forlaget Cappelen Damm i 2012. Den er på 345 sider og jeg lånte den av biblioteket og leste den ferdig i dag.


Handlingen utspiller seg i Shipcott i Exmoor, samme sted som romanen Bauer ga ut i 2010 som jeg har skrevet om i innlegget Blacklands av Belinda Bauer.
Jonas Holly bor sammen med kona Lucy i Rose Cottage som er hans barndomshjem. Foreldrene hans ble drept i en bilulykke. Han har valgt bort en videre karriere i politiet etter at Lucy har fått MS. Han er 31 år og landsbykonstabel og lite skjer i tjenesten. Helt frem til Margareth Priddy blir funnet drept i sitt eget hjem. Kvalt med en pute.

Drapet medfører at etterforskere fra Taunton blir tilkalt. Og deriblant den usympatiske og alkoholiserte førstebetjent Marvell som liker å gjøre livet surt for alle rundt seg. Og nå blir Jonas hans «hakkekylling». Jonas blir utelukket fra etterforskningen. Etter hvert blir han ydmyket ved at Marvell setter han til å stå ved vakt ved den dreptes bolig.
Etter hvert forstår Jonas at det er flere som ønsker å ydmyke han. Under vindusviskeren finner Jonas en løpeseddel der det står; Hva slags politimann er du?

Det går trådt med etterforskningen. Og så skjer et nytt drap. Moren til barndomsvennen Danny blir funnet druknet.

Boken er spennende.  Og jeg kan samstemme i det som står på bokens forside

«Sannsynligvis den mest sjokkerende slutten du kommer til å lese i år.»

En smakebit på søndag: 1964 av Ragnar Hovland


Hver søndag er det på Mari’s blogg Flukten fra virkeligheten mulig å lenke et innlegg der en gir en smakebit fra en bok. I dag er min smakebit fra en roman skrevet av en norsk forfatter som er et nytt bekjentskap for meg. Dette til tross for at han har skrevet mange bøker. Vil du lese flere smakebiter på bloggen til Mari trykker du på bildet nedenfor


Min smakebit er fra romanen 1964 av Ragnar Hovland.



På lørdag ble jeg ferdig med og skrev et innlegg om den første boken jeg leste av han: Ei vinterreise av Ragnar Hovland

Boken 1964 som ble utgitt i 2006 beskrives bl a slik på forlaget Samlaget :

«Som vanlig bevegar Hovland seg mellom ulike populærkulturelle fenomen som musikk og film i ein forrykande oppvekstroman som overgår det meste. Boka tek pulsen på året.

Hovudpersonen i romanen er blitt like gammal som Bert Bobsey, den eldste Bobsey-tvillingen. Rundt han og familien skjer det dramatiske og kvardagslege ting, mystiske sekter gjer seg gjeldande, verda blir som ny, og draumar blandar seg med røyndommen. Sommaren 1964 blir den lengste i manns minne, brått skjer eit uforklarleg dødsfall, og mangt tyder på at året 1964 aldri skal ta slutt.»

Etter at jeg er ferdig med Mørke Dager av Belinda Bauer, er det romanen til Hovland som skal leses.  Jeg gleder meg. Ikke minst pga av at i en av anmeldelsene som det er referert til hos forlaget,  står det; "Ragnar Hovland er kanskje en av Norges aller mest internasjonale forfattere ... Til tider er dette en le-så-man-grinerbok."

Her er første side i boken:

Eg er no like gammal som Bert Bobsey, den mørkhåra
Bobsey-tvillingen. Men vi liknar ikkje på kvarandre.
Mor mi står i døra i grøn kjole og i eit spesielt lys og seier
at vi skal ete kvelds. Bror min, som er seks år og så vidt
begynt på skulen, eitt år for tidleg, sit alt ved bordet. Søster
mi, som snart er femten, sit der også. Ho som alltid ser
ut som ho skulle ha vore ein heilt annan stad, og skulle ha
vore der for lenge sidan. Radioen står på. Det er ganske
mørkt ute, og det snør som i ei eventyrbok der bleike og
tynnkledde ungar er ute og det er ingen stad som vil ta
imot dei.

Far min er ikkje der. Han er nesten aldri der. Berre ein
skugge sit på plassen hans.

Bror min ser på meg, og eg fryktar det verste.

- Det er noko grunnleggjande feil med Bobsey-bøkene,
seier han.

- Trudde ikkje du las slikt, seier eg.

- Bert og Nan, seier bror min. - Og Freddy og Flossy.
Dei er heilt like på omslaget. Alt tyder på at dei er einegga
tvillingpar.

- Er dei ikkje det, da? seier eg.

Bror min smiler det triste smilet sitt som eg av og til
blir ganske lei av.
- Umuleg, seier han. - Einegga tvillingar er alltid av same kjønn.