En overflødig kvinne (An Unnecessary Woman) av Rabih Alameddine

Romanen En overflødig kvinne har jeg hatt et innlegg om tidligere; En overflødig kvinne – Boken på vent. Boken på 259 sider ble utgitt i 2012 og originaltittel er An Unnecessary Woman. Det er Cappelen Damm som har utgitt den norske utgaven.

Jeg falt pladask for bokomslaget; kunne kjøpt den ene og alene av den grunn. Og når innholdet ga meg en så fin opplevelse, hva mer kan man kreve.

Forfatteren er Rabih Alameddine. Han er født i Jordan av libanesiske foreldre, og vokste opp i Kuwait og Libanon. Rabih Alameddine har også skrevet Hakawati som ble en internasjonal suksess.

I Beirut bor Aaliya som er 72 år, alene i en gammel leilighet. Skilt. Barnløs. Med blått hår. Sammen med sine bøker. Stabler av bøker. Aaliyas store lidenskap. «Jeg kommer sannsynligvis til å bli kremert sammen med mine bøker». Hun trives med sin ensomhet. Nærværet av andre får henne til å kjenne seg utilpass. «Nå for tiden unngår jeg mennesker og de unngår meg.»

Vi blir kjent med Aaliyas liv i nåtid og fortid. Det er Aaliya som er fortellerstemmen. Og hun siterer fra bøker hun har lest. Er ofte ute på «villspor» i bøkenes verden.

Aaliya var 2 år da faren døde og moren giftet seg igjen. Ingen likte hennes lidenskap for bøker da hun var liten. «Hvem kommer til å gifte seg med deg hvis du leser så mye – hvorfor vil du så gjerne være annerledes enn normale folk» fikk hun ofte høre. Hun var 16 år da hun ble giftet bort, « til den første beste frieren som kom på døren – jeg var familiens blindtarm, dens overflødige vedheng».

Ektefellene flyttet inn i leiligheten der hun fortsatt bor. Før fire år var gått krevde «det impotente insektet» skilsmisse; pga at de ikke kunne få barn. Ingenting kunne glede henne mere. Og det gleder henne at «den apatiske myggen» giftet seg to ganger til uten å få barn.

Det var Hannah, «som nesten var svigerinnen min» som introduserte Aaliya for en slektning; innehaveren av en bokhandel. Aaliya jobben for «denne paperbackdilettanten» i femti år. Hannah som var det menneske som betydde mest for Aaliya. Som overlot henne sine dagbøker.

Aaliya beskriver forholdet til moren som ikke er av det beste. Vi blir også kjent med noen av naboene, «de tre heksene». Den opprørske og morsomme huseieren Fadia, Joumane og Marie Therese. Og hvordan det er å leve i Beirut. Krigen som raste og hva den har gjort med samfunnet.

Etter å ha hatt innbrudd i leiligheten under en av krigene som raser i Beirut skaffer hun seg et maskingevær. På en svært spesiell måte kan man trygt si. Men det er flere problemer. For både halvbrødrene og moren mener at Aaliya ikke fortjener å bo i en leilighet alene og utøver stort press for å overta denne. Den store barneflokken til slektningene  som Aaliya kaller «uansvarlig reproduksjon» Så mange rom du har, sier moren, hvor grådig må du være? Hvor egoistisk? Men Aaliya klarer ved hjelp av huseier å stå imot presset fra moren og den skremmende halvbroren om å overgi leiligheten.

I tillegg til å lese bøker oversetter hun bøker, fra en engelsk oversettelse og en fransk oversettelse av en bok til en arabisk oversettelse. Oversettelsene er aldri blitt utgitt. Etter at hun er ferdig «gravlegges» de i en eske og plasseres på badet. Oversettelse, ikke utgivelse er det hun satser livet på. Hun er engasjert i prosessen, ikke i sluttproduktet. Det får tiden til å flyte roligere.  

« Selv om jeg ikke nødvendigvis kan si at jeg forstår den fulle rekkevidden av en slik holdning, har jeg erkjent at oversettelsesgjerningen min er ubrukelig, likevel fortsetter jeg. Verden går videre enten jeg gjør det jeg gjør eller ei. Om vi finner Walther Benjamins bortkomne koffert eller ikke, vil sivilisasjonen vandre forover og bakover, folk vil traske rundt på kloden, kriger vil rase, lunsjer vil bli servert. Uansett om noen leser Pessoa eller ikke. Ingen av disse kunstgreiene har noen betydning. Det er bare dårskap. «

Jeg er veldig glad jeg har brukt tid på å lese En overflødig kvinne. Den krever tid og litt tålmodighet innimellom. Det er ingen trist roman. Tvert imot. Til tider er den morsom. Varm. Det er ingen spenningsroman. Handlingen flyter stille avgårde. Bokens tittel står helt i stil med innholdet. Boken gir innsikt i hvordan det er å leve i Beirut uten at dette er en dokumentar.  Jeg brukte tid innimellom til å gå på nettet for repetere litt historie om Libanon og krigene som har rast der. Innimellom slo det meg; hun har hele livet vært i Beirut. Aldri utenfor byen. For mange kan det virke som en kjedelig og trist tilværelse. Men så får vi oppleve at hun har hatt et rikt indre liv.

Det som er litt spennende er; hvordan vil det at jeg har lest En overflødig kvinne  påvirke meg når jeg går i gang med å lese Israelerne - kampen for å høre til av Hanne Eggen Røislien. Den ligger som nr 2 etter at jeg er ferdig med boka om Heidi Løke.